- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Innlegget ble først publisert på tv2.no, gjengitt med tillatelse.
Både mediene, og samfunnet ellers, må gjøre alt vi kan for å unngå at noe slikt skjer igjen. Et steg på veien kan være å åpne opp, og gi større innsyn i rettsprosessen slik Sverige gjør.
Som nyhetsredaktør i TV 2 har jeg flere ganger stilt meg spørsmålet om hvorvidt vi i media har en for ukritisk tilnærming til dommer som avsies i det norske rettssystemet.
De to andre statsmaktene er i langt større grad gjenstand for systematisk kritisk journalistikk enn den dømmende.
Der den kritiske journalistikken mot politiet har vært økende, har tendensen etter mitt syn ikke vært like tydelig mot påtalemyndighet og rettsvesen forøvrig.
Vi har i for stor grad slått oss til ro med at vi refererer fra begge sider i en rettssak, og dermed ivaretar balansen i dekningen. I stedet bør vi heller tilnærme oss slik vi gjør i alle andre anledninger; nemlig ettergå fakta så langt det er mulig. Vi burde oftere gått inn i selve bevisene, og drevet journalistikk på dem.
Bildet er nyansert. Det er ikke praktisk mulig for mediene å granske ethvert bevis i en sak som går for domstolene, og det finnes grenser for hva det er mulig å ettergå. Vi lever i et rettssamfunn basert på tillit, der bunnplanken må være at vi stoler på at det tas samvittighetsfulle og korrekte avgjørelser. Vi må ha som utgangspunkt ha tillit til at fagfolk gjør jobben sin; om det gjelder rettsmedisinere om DNA-spor eller psykologer som vurderer tilregnelighet.
Men når folk ikke gjør jobben sin, og det rammer uskyldige, er det journalisters samfunnsoppdrag å avdekke og fortelle om det.
Den jobben har heller ikke vi i TV 2 gjort godt nok i Baneheia-saken. Derfor er ikke håndteringen av denne saken utelukkende en justisfeil, det er også en pressefeil.
Vi lever i et rettssamfunn basert på tillit, der bunnplanken må være at vi stoler på at det tas samvittighetsfulle og korrekte avgjørelser.
I Sverige er hovedregelen at politiets bevismateriale blir offentliggjort når tiltalen tas ut. Dermed får offentligheten innsyn i hvilke bevis påtalemyndigheten vektlegger - og på hvilken måte. Det er også lettere tilgang på lydbåndopptak fra rettsforhandlingene i ettertid, som dokumenter hva som ble sagt.
Dette gir journalister på vegne av offentligheten en mulighet til å gjøre jobben sin på en god måte før rettsforhandlingene, under og i ettertid. Det gir også mindre rom for ulike virkelighetsoppfatninger om hva som faktisk skjedde i retten.
I Norge er det i stor grad politi og påtalemakt som eier rettshistorien. Media er avhengig av velvilligheten i disse instansene, og det blir tilfeldig hvem som snakker til hvilken journalist. I verste fall kan man komme i unåde hos dem som vokter den verdifulle informasjonen, og iallfall hvis journalisten er kritisk til jobben som gjøres.
I Norge er det stor motstand mot å innføre svensk praksis. Ikke minst fra påtalemyndigheten, instansen riksadvokat Jørn Maurud er sjef for. Han har beklaget justismordet på Viggo Kristiansen, som hans egen etat har medvirket til. Maurud sier han vil snu alle steiner for at dette ikke skal skje igjen. Men mer åpenhet i rettssalene, og mer innsyn i dokumentene og bevisene i politiets etterforsking, det er han imot. Han mener tvert om at mer åpenhet vil føre til «sladder og underholdning», og at politiet vil bruke for mye tid og ressurser på det. Dette kommer frem i en høringsuttalelse som Justisdepartementet har om mer åpenhet i rettssystemet.
Norsk påtalemakt og norske domstoler må gjøre som i Sverige: Være åpne og transparente i så stor grad som mulig. Åpenhet fører til tillit, og gir offentligheten en bedre mulighet til å ettergå etterforskingen. Informasjon blir mer tilgjengelig, uten at den potensielt blir filtrert gjennom et menneske som bevisst eller ubevisst kan ha skylapper eller ha egeninteresse av sakens utfall.
Å gjøre som svenskene kan være et skritt i riktig retning, men det fritar selvsagt ikke oss i mediene fra vårt ansvar.
For å være helt tydelig: Å gjøre som svenskene kan være et skritt i riktig retning, men det fritar selvsagt ikke oss i mediene fra vårt ansvar. For redaktører og journalister har et selvstendig ansvar for å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner (jmf pressens Vær varsom-plakat punkt 1.5).
Etter at Riksadvokaten ba om frifinnelse av Viggo Kristiansen, er det tid for selvransakelse i rettsstaten Norge. Og for oss i mediene. TV 2 har besluttet at også vi skal gjennomgå vår egen journalistiske dekning av saken.
TV 2 har ikke gjort jobben vår når det gjelder å dekke gjenopptagelsesbegjæringene da de kom, og ikke minst boken til Bjørn Olav Jahr i 2017. Vi burde ha lyttet til, og satt oss skikkelig inn i det som Viggo Kristiansen, advokatene hans, Jahr og de andre hjelperne faktisk sa.
I denne saken var det engasjerte enkeltpersoner; advokater, Jahr og andre hjelpere sin innsats som avslørte justismordet. Mediene har ikke spilt en rolle her, snarere tvert imot. Om det handlet om prioriteringer eller motvilje - eller en kombinasjon av disse to - er ikke godt å si. Men jeg er redd de fleste av oss ikke kunne se for oss at Kristiansen var uskyldig.
Det beklager TV 2 og jeg som nyhetsredaktør.
TV 2 har iallfall gjort to riktige ting i Baneheia-saken. Krimjournalistene i dagens TV 2 ønsket selv å dypdykke i bevisene, og i desember 2019 startet de arbeidet.
Dette var 14 måneder før Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker åpnet Kristiansens sak. Ved å sette på et nytt team som så saken med nye øyne, har TV 2 også vært nyhetsledende frem til i dag. Dét er takket være en gruppe unge journalister, som selv var barn da drapene i Baneheia skjedde.
De fortalte at ingen av de andre mediehusene de snakket med ønsket å ha podkasten.
Et annet valg var at TV 2 i 2019 tok redaktøransvaret for podkasten «Baneheia» til Svein Tore Bergestuen og Christian Marstrander. De fryktet et så massivt press at de trengte et redaktørstyrt mediehus i ryggen for å svare ut kritikken. De fortalte at ingen av de andre mediehusene de snakket med ønsket å ha podkasten. Det var også et premiss at vi ikke skulle ha reklame eller sponsorer.
Vi ønsket ikke å bli mistenkt for å tjene penger på denne tragiske saken. Podkasten har i dag snart tre millioner nedlastinger, og ble et sted mange i Norge fikk en oppvåkning.
TV 2 fikk mye kjeft og hard kritikk for denne beslutningen. Det samme gjorde Bergestuen og Marstrander. Både fra kolleger i mediebransjen, aktører, og diverse meningsytrere. Denne podkasten var første gang et nasjonalt mediehus ettergikk bevisene på en kritisk måte, til fordel for Viggo Kristiansen. Det var på overtid.
Det er ubehagelig å gå motstrøms og stille seg på siden til en av landets mest forhatte menn. Det er risikabelt, både for enkeltmennesker og mediehus. Grunnleggende mener jeg det likevel er en viktig del av jobben vår. Og jeg kjente på et ubehag, på vektige argumenter, og på en motstand hos seriøse mediehus for å ta i denne siden saken. Jeg lot meg overbevise av Bergestuen og Marstrander, fordi man alltid skal lytte til folk med gode argumenter.
Det er ubehagelig å gå motstrøms og stille seg på siden til en av landets mest forhatte menn.
Og nå må vi lære. Vi beskylder politiet for å gå i bekreftelsesfeller, men i denne saken har mediene ikke vært bedre selv. Vi er nødt til å tilnærme oss saker der det handler om potensielle justisfeil på en annen måte, selv om vi ved første øyekast synes det hele virker søkt.
TV 2 valgte å takke nei til en «true crime»-serie på TV om Baneheia. Det gjorde vi mest av hensyn til de pårørende. Det handlet om detaljnivå og visuelle fremstillinger. Detaljene rundt DNA-funnene har alltid vært presseetisk krevende i denne saken, men sannheten er at det kun finnes spor etter Jan Helge Andersen.
Vi synes det var vanskelig som et kommersielt mediehus å lage denne serien på det tidspunktet, vi valgte etter hvert heller en podkast vi ikke tjente penger på.
Dette var vanskelige vurderinger. For det handler om hensynet til rettssikkerheten for et enkeltmenneske, mot sårene vi river opp ved å gå inn i en sak som dette i en svært visuell TV-serie. I dag ser vi at justismordet faktisk skjedde. Den gang var vurderingen at vi er et mediehus som prioriterer å ha en stor nyhetsorganisasjon, og at det var innen nyhetsjournalistikken jobben primært skulle gjøres.
Jeg har stor respekt for journalistikken til Bjørn Olav Jahr. TV 2 har publisert en dokumentarserie om Birgitte Tengs-saken der blant annet Jahr står bak. Og han så bevisene i Baneheia-saken tydeligere enn jeg gjorde, på et mye tidligere tidspunkt.
TV 2 har både gjort jobben sin, og ikke gjort jobben sin, i Baneheia-saken. Vi skal avvente vår egen interne gjennomgang, men vi må også utforske om kultur og motvilje kan ha spilt inn i bevisste og ubevisste valg vi har tatt.
Saken er på alle vis tragisk. For en som har sittet uskyldig dømt, imens andre har levd sine liv.
Og så skal vi aldri glemme det som skjedde.
To små barn som gikk for å bade en varm sommerdag, og ble voldtatt og drept.
