Viggo er frikjent. Det er ikke pressen

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
  

Det har vært snakket om en seminar-rekke og et høstmøte. Jeg tror ikke det holder.

Jeg har tatt til orde for at hvis det noen gang skal gi mening at pressen skal sette ned et faglig sterkt utvalg, og gjennomføre en gjennomgang av pressedekningen i en spesiell sak, så er det denne.

Norsk Presseforbunds motvilje mot en granskning står nå plutselig i sterk kontrast til myndighetenes vilje til å granske det som granskes kan. Jeg håper det endrer seg.

Hvorfor?

Fordi pressen sviktet sin viktigste samfunnsoppgave i Baneheia-saken. Flere ganger. Da må vi lære. Men for å lære må vi evaluere grundig. Det skjer ikke på seminar. Vi trenger ikke vente på forskningen.

En enda mer spisset begrunnelser, dog kanskje provoserende, er min påstand om at pressen kunne ha lært tidligere, men viste seg ikke villig nok.

For selv om pressen ikke har gransket seg selv i særlig stor grad tidligere, så har myndighetene gjort det før. Det er svært mye å lære av NOU 2007:7 om Fritz Moen-saken. Det er rystende lesning.

Den kom året før den første begjæringen om gjenopptakelse i Baneheia-saken. Her kan man lese hvordan rettsstaten gikk i bekreftelsesfella, forsøkte å nøytralisere bevis og strittet imot gjenopptakelse. Akkurat som i Baneheia-saken. Det er så påfallende at jeg skrev om denne ubehagelige sammenligningen for noen år siden.

Men for å se den sammenligningen, må man lese.

Det samme gjelder rapporten til Riksadvokatens arbeidsgruppe fra 2015, også kalt Bergwall-rapporten, som kom etter at Thomas Quick-skandalen var et faktum. En enda større rapport kom ut i Sverige.

Felles for disse rapportene er at mange av feilene ble begått av politi, påtalemyndighet, domstoler – og pressen – i alle tre sakene. Men jeg har ennå ikke møtt en eneste journalist som har studert verken NOU-en eller Quick-rapporten fra Norge eller Sverige. Heller ikke de journalistene som skriver om slikt. Det betyr ikke at ikke noen har lest dem, men at det neppe er mange. Hadde det vært det, så hadde flere reagert da de leste boka til Bjørn Olav Jahr.

Så pensum er der, men viljen til å sette seg inn i det, har vist seg å mangle. Jeg har større tro på læring hvis også pressens rolle gjennomgås, av et utvalg bestående av pressens egne representanter og eksterne (som i PFU eller kildeutvalget).

Etter det første intervjuet med Sture Bergwall som fri mann, på Skup-konferansen i 2014, tok Dagbladet-nestor John Olav Egeland til orde for en slik granskning etter Quick-skandalen. Det ble aldri noe av. Det bør det bli nå. For pressen sviktet sitt samfunnsoppdrag i Baneheia-saken. Ikke bare da de var med å forhåndsdømme Kristiansen i 2000-2002, eller da de ikke stilte flere kritiske spørsmål i forbindelse med gjenopptakelses-rundene fra 2008, eller etter at dommens premisser ble tydelig utfordret i Jahrs bok – men på grunn av alt dette.

Seminarer og møter er bra. Det stimulerer til åpenhet og selvrefleksjon. Jeg vet at også flere store redaksjoner er i gang med hver sine gjennomganger, VGs redaktør sier det nå er en plikt å lære, og NRK tar selvkritikk. Vel og bra det også. Men pressens organer bør gjøre som landets øverste påtalemyndighet, gå foran som et godt eksempel. Tilliten til mediene blir ikke dårligere av en granskning. En manglende gjennomgang kan derimot gjøre at flere mister troen på pressens vilje til å lære.

Før dere bestemmer dere, så kan alle lese Frithjof Jacobsens tekst om skam.

Flere ganger.

LES OGSÅ:

VG-sjefen: – Vår fordømte plikt å lære av Baneheia-saken