- Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) hadde en vanskelig identifiseringssak
til behandling i forrige uke.
Som eneste medium hadde TV 2 publisert navn
og bilde på kommuneoverlegen i en mye omtalt overgrepssak i Frosta.
Mediehuset gjorde en grundig vurdering før publisering,
men ble felt i PFU.
Berettiget
informasjonsbehov
Vær varsom-plakatens (VVP) punkt 4.7 sier at pressen må være varsomme med
å identifisere folk som omtales i forbindelse med straffbare forhold. Det skal vises
«særlig varsomhet (…) på tidlig stadium av etterforskningen».
Legen påpekte i sin klage at det hverken
foreligger tiltale eller dom, altså at saken er på et tidlig stadium. TV 2
burde ikke navngitt ham, gitt den store belastningen det medførte for både ham
selv og familien, argumenterte mannen via sin advokat. At pressen skal vise varsomhet, betyr ikke nødvendig at identifisering er galt.
Ofte kan navngivning være en riktig avgjørelse.
Mediene må vurdere hvert enkelt tilfelle, og
identifisering må kunne begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det
må være et behov i samfunnet for å få vite hvem det er, og dette behovet må
veie tyngre enn belastningen som identifiseringen utgjør for de involverte i
saken.
PFUs behandling av TV 2 var ikke en enkel sak.
Det finnes gode argumenter i begge vektskåler.
Han var
ikke lenger lege
Overgrepssaken har et uvanlig stort omfang,
og alvorlighetsgraden taler for å navngi mannen. Mannen hadde en viktig
samfunnsrolle som både kommuneoverlege og fastlege.
TV 2 opplyste at de hadde jobbet med
dokumentasjon i fire måneder og det er ikke snakk om løse anklager selv om
mannen kun er siktet, argumenterte kanalen. Det kan være grunn til å advare samfunnet mot personer som begår gjentatt
alvorlig kriminalitet. Hvis identifisering bidrar til å hindre nye overgrep, er
det et vektig argument.
At det gjaldt gjentatte handlinger, som
ifølge anklagene skulle ha foregått over mange år, støtter TV 2s
identifisering.
Det var imidlertid avgjørende for PFU at den
siktede mannen ikke lenger opererte som lege. Det var ikke en «overhengende
fare» for nye overgrep, uttalte PFU.
Når mannen da ikke har fått mulighet til å
forsvare seg mot anklagene i retten, og han ikke en gang var tiltalt fordi
politiet fortsatt etterforsket saken, krevdes det varsomhet.
Grader av
identifisering
TV 2 argumenterte for at identifisering
hindrer at det kastes mistanke over andre leger i området. Hvis folk ikke vet
hvem det er, kan ryktene begynne å gå om helt uskyldige personer.
Det er et potensielt godt argument, men dette
kunne unngås uten å bruke navn og bilde, påpekte PFU.
Identifisering er ikke en dikotom størrelse
der man enten er helt anonym eller eksponert fullt ut. Det finns mange grader
av identifisering.
Nils Øy, tidligere generalsekretær i redaktørforeningen,
brukte en trapp som bilde på dette. For hvert steg man tar oppover trappen,
blir den omtalte litt mindre anonym.
De fleste mediene som har omtalt
overgrepssaken, har opplyst at det er en kommuneoverlege i Frosta. Den
stillingen finns det bare én av.
Det betyr at leserne kan søke seg frem til
hvem det er snakk om, og slik sett blir han identifisert også der. Det er
likevel en mindre belastning enn å få bildet sitt på fronten, og ikke minst at
saken dukker opp når man googler legens navn.
TV 2 ble etter en grundig behandling felt for
å ha brutt god presseskikk på VVP 4.7.
Vær varsom-plakaten hjelper oss å ivareta
denne tilliten, og en viktig regel i så måte, handler om å «klargjøre
premissene i kontakten med kilder» (VVP 3.3).
Dette innebærer at kilder skal forstå hva de
er med på når de uttaler seg til journalister. «Vaktbu» i strandsonen
PFU behandlet en sak som var i grenseland på dette punktet.
Østlands-Posten hadde skrevet om en
strandsonekonflikt i Larvik. En tannlege hadde varslet kommunen om en politiker
som angivelig overnattet ulovlig i en «vaktbu».
Østlands-Posten fant tannlegens brev i
postlistene og ringte ham for en kommentar. Tannlegen ville ikke la seg
intervjue med mindre han fikk være anonym. Likevel publiserte redaksjonen dette
avsnittet:
«Cato Nordahl [tannlegen] som tidligere
tipset kommunen om saken, har også oppfordret avisa til å undersøke bruken av
vaktbua nærmere. Når vi ringer Nordahl prater han gjerne, men han ønsker ikke å
gjengis offentlig.»
Dette mente tannlegen var et brudd på
premissene for samtalen han hadde hatt med journalisten, og dermed brudd på VVP
3.3. Han forventet ikke å bli identifisert, og han trodde, ifølge PFU-klagen,
at avisen hadde godtatt dette. Østlands-Posten sa på sin side at de ikke hadde godtatt noe slikt. Avisen
påpekte at tannlegens brev var offentlig tilgjengelig i kommunens postjournal,
og at de var i sin fulle rett til å skrive om mannens påstander mot
lokalpolitikeren.
Avisen argumenterte også for at mannen selv
hadde søkt offentlighet, gjennom å tipse både avisen og kommunen, samt delta i
kommentarfelt.
PFU var
kritiske
Flere i PFU reagerte på Østlands-Postens håndtering.
Avsnittet som avisen publiserte, fremstår
underlig. Hvorfor fortelle leserne at tannlegen gjerne ville prate, men ikke
gjengis offentlig? Var det et brudd på premissene for tannlegens «off the
record»-samtale å publisere dette?
PFU diskuterte om avisen burde vært
tydeligere på at de skulle navngi mannen. Hvis en kilde ber om ikke å bli
navngitt, og mediet ikke responderer på dette, risikerer man at kilden tror at
ønsket er godtatt.
Ord mot ord
Likevel ble det ikke brudd på VVP 3.3.
Når man blir oppringt av en journalist om en
konkret sak, vil det gjerne være et underliggende premiss at saken skal
omtales. Kanskje burde tannlegen forstått at hans brev til kommunen, som hadde
offentlig interesse, ville bli omtalt åpent. Selve telefonsamtalen som
tannlegen ikke ville ha gjengitt, ble jo heller ikke gjengitt i artikkelen. I tillegg var det umulig for PFU å vite hva som faktisk ble sagt i samtalen. Det
er et tilbakevendende problem når PFU vurderer saker på VVP 3.3. Det står ofte
ord mot ord.
Østlands-Posten var i sin fulle rett
til å skrive om tannlegens anklager og konflikt med politikeren. Kildene kan ikke
bestemme hva som skal publiseres. Den makten er det bare redaktøren som har.
Like fullt er det medienes ansvar å sørge for
at premissene er klare, og hvis vi ikke er tydelig nok overfor dem vi
intervjuer, risikerer vi misforståelser og en opplevelse av tillitsbrudd.
Østlands-Posten gikk fri på VVP 3.3 i forrige
uke, men det kan være kort vei til fellelse hvis PFU finner uklare premisser.
Sårbare kilder
Identifisering og VVP 4.7 var også tema da NRKs Brennpunkt-dokumentar «Massasjesalongene»
ble felt for andre gang.
NRK hadde brukt skjult kamera utenfor
thaimassasjesalonger for å dokumentere sexsalg, og ble tidligere i år felt
fordi kvinnene ikke var godt nok anonymisert. Prostituertes
interesseorganisasjon i Norge (PION) klaget på vegne av ytterligere
kvinner, og PFU kom til samme konklusjon denne gangen.
Det fantes ikke et behov for å vite hvem de
påståtte prostituerte er, i hvert fall ikke et behov som veide tyngre enn den
store belastningen det utgjør å bli identifisert i en så sensitiv sak.
NRK hadde riktignok sladdet kvinnene, men
ikke godt nok. I dette tilfellet krevde PFU full anonymisering.
PFU påpekte «at det i denne konteksten kan
være rammende å bli eksponert også for en nær krets.»
NRK ble ikke bare felt på VVP 4.7, om
identifisering, men også VVP 4.1, om saklighet og omtanke, fordi mediehuset
ikke hadde vist hensyn til en særlig sårbart part.
Skjult
kamera
PFU godtok imidlertid at det ble brukt skjult kamera.
Skjult kamera er en metode som bare skal
brukes når man ikke kan avsløre saken på andre måter. Det er også et krav at
saken er av «vesentlig samfunnsmessig betydning».
PFU konkluderte med at NRK oppfylte dette.
Reglene er imidlertid strenge, og det gir
perspektiv til hvorfor det er viktig med klare premisser (VVP 3.3). Når man
bruker skjult kamera, gjør man det stikk motsatte av å være åpen om premissene.
Fordi dette oppleves så inngripende og
invaderende, skal det bare gjøres unntaksvis, når man ikke har annet valg, i
saker som har stor betydning for samfunnet.
En journalist forvalter ikke bare sin egen
tillit, men også tilliten til andre journalister. Kilder som føler seg lurt
etter publisering, kan miste tilliten til pressen generelt.
I de fleste tilfeller bør vi la kildene våre
forstå på forhånd hvordan de vil bli brukt i reportasjen.
PFU
behandlet også disse sakene:
- NN mot Østlendingen. Østlendingen ble felt på VVP 3.2 for manglende
opplysningskontroll og kildekritikk da avisen skrev om en lærer som ble
anklaget for å ha hatt et upassende forhold til en elev. Les saken her.
- Rune Fardal
mot Verdens Gang. Fardal mente VG utsatte ham for
«kampanjejournalistikk» og brøt en rekke regler i Vær Varsom-plakaten, men
avisen gikk fri i PFU. Les saken her.
- Avinor mot
Oppland Arbeiderblad. OA skrev at en fire år gammel gutt ble holdt ned
av vektere på Gardermoen slik at han fikk blåmerker på ryggen. Det stemte ikke
ifølge overvåkningsbildene, og avisen ble felt fordi de publiserte påstanden
uten å sjekke den først. Les saken her.
- Heimstaden
Bostad mot Finansavisen. Finansavisen skrev at
eiendomsselskapet til milliardær Ivar Tollefsen hadde fått skrelt bort «en
tredjedel av verdiene», og klager mente det ikke var dekning for dette. PFU var
i tvil, men falt ned på at dekningen var god nok. Tre utvalgsmedlemmer skrev
imidlertid dissens og felte på VVP 4.4. Les saken her.
- Tore
Rasmussen mot Filter Nyheter. Tore Rasmussen, som er
listetopp for Norgesdemokratene i Haugesund, ble omtalt som tidligere nynazist.
PFU forstod at klager opplevde det som en belastning, men konkluderte med at
det var offentlig interesse for informasjonen, og at avisen var i sin fulle
rett til å vinkle på det. Les saken her.
- Elisabeth Johnsen mot iFinnmark. En ung regissør og skuespiller fortalte at han hadde hatt en «ekstrem
psykososial oppvekst». Moren mente hun burde fått svare på dette, men siden hun
ikke ble nevnt i artikkelen, gikk avisen fri. Les saken her.
- Joel Berger Stølen mot Politiforum. Dette
gjaldt en tidlig nyhetsmelding om politivoldsaken som fikk mye oppmerksomhet i
våres. Klager mente Politiforum publiserte en ladet og kommenterende setning,
men PFU mente artikkelen kunne aksepteres. Les saken her.
- Easylend mot Kapital. Kapital
publiserte en skarp tittel i omtale av et selskap som ble anklaget for å lure
aksjonærene sine, men det var ikke et presseetisk brudd. Les saken her.
- Viggo Ekeberg Amundsen via advokat mot E24.
E24 skrev om en mann som hadde fått flere lån gjennom såkalt
folkefinansiering samtidig som han hadde en lengre historikk med konkurser bak
seg. Avisen brøt ikke god presseskikk. Les saken her.
