Hvorfor tillater vi en-kildejournalistikk om sjøfolk?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Denne uken ble et norsk skip skutt i brann i Rødehavet. Norske journalister nøyde seg med å intervjue rederen, mens mannskapet ikke har kommet til orde. Slik var det også da faren min døde.

Denne uken er tung for meg og familien min. Det er nemlig denne uken min far døde. Jeg var 19 år da presten kom på døren og fortalte at pappa var blitt drept, 58 år gammel. Han ble drept som kaptein på et norsk skip som ble angrepet av jagerfly og raketter. 

Åpen om tap

Jeg har vært åpen om det forferdelige i å miste pappa, både i en film og en bok. Jeg har fortalt at norske skip seilte i områder som de fleste sjøfartsnasjonene hadde trukket sine skip vekk fra, i krigen mellom Iran og Irak. Jeg har slått meg til ro med det at det brutale og meningsløse kan ramme oss på ulike vis, og at vårt tap hverken er lettere eller tyngre å bære enn du som har mistet noen i en bilulykke eller i sykdom. Smerten er like hard, sorgen like tung.

Denne uken skjedde det to ting som gjør savnet etter pappa enda tyngre. Først ble det norske skipe Strinda angrepet av raketter, akkurat slik tankskipet til faren min ble det. 

Strinda er hjemmehørende i Bergen og har 22 arbeidstakere ombord. Folk som bare er på jobb. Og mens jeg skriver dette er enda et sivilt skip skutt i brann i Rødehavet.

Da jeg arbeidet med boken «Pappas siste reis» fortalte mange sjøfolk at de følte norske journalister ikke var opptatt av dem. At de ikke skrev om hvor farlig jobben deres var. Det førte ofte til at folk ikke trodde det var farlig å seile i krigssoner, ettersom det ikke stod så mye om slikt i norske aviser.

Men nå er dette blitt bedre, eller? Jeg skrev en kronikk i Dagbladet for fire år siden som tyder på det at det fremdeles var slik.  

Ingen kritiske spørsmål

Da Strinda ble angrepet denne uken skjedde det igjen. Rederen som eier skipet ble intervjuet. Han kunne fortelle at alle hadde det bra ombord, at ingen var skadet. Han sa samtidig at han ikke hadde snakket med noen ombord. 

Jeg ventet på kritiske spørsmål om hvilke farevurderinger som var gjort i forkant av seilingen inn i det det krigslignende området. Hvor mye farlige det har blitt å seile i Rødehavet etter konflikten mellom Israel og Hamas brøt ut i krigshandlinger i oktober? Og hva mener sjøfolkene om å seile inn i et område det de kan bli angrepet med raketter? For sånt er lett å få svar på. 

Jeg tok en telefon til Den norske krigsforsikring for skib. Og fikk vite at forsikringsratene i Rødehavet har mangedoblet seg den siste tiden. 

Mangedoblet seg. Det betyr to ting. At det er blitt mye farligere å seile i Rødehavet. Men det betyr også noe annet. Norske redere vet at det er blitt farligere. Det vet de fordi de må betale disse mangedoblingene av ratene. Men også fordi de eier Den norske krigsforsikring for skib. Det er deres eget selskap for nettopp å spre risiko ved seiling i krigsområder. 

Hvorfor er rederne som ble intervjuet etter at Strinda ble satt i brann ikke spurt om dette? Og hvorfor er de ikke spurt om hvordan de har taklet det at sannsynligheten for angrep har mangedoblet seg? 

Ikke forbudt

Bare for å være tydelig på en ting. Mangedoblede rater i Rødehavet betyr ikke at det er forbudt å seile der. Men det trer normalt inn noen prosedyrer ved økt fare for krigshandlinger. Blant annet vil det normalt være slik at sjøfolk kan be om å slippe å seile inn i krigssoner, eller soner med forsterket fare for angrep. 

Men da må de ha blitt spurt om dette av kaptein og rederi. I tilfelle skal de få dekket hjemreise og få anledning til å mønstre på igjen når skipet er ute av krigssonen. Ingen skal tvinges til å seile inn i krigsfare. Ble de 22 ombord på Strinda blitt spurt før de seilte inn i Rødehavet? Vi vet ikke.

Hva med de som er ombord på Rundemanen, Champion Istra og de andre norske skipene som er i området? Det vet vi ikke. Jeg kan dessverre ikke se om journalistene som har snakket med rederne har stilt kritiske spørsmål. For eksempel spurt om hvilke avmønstrings-prosedyrer som blir fulgt før innseilingen i Rødehavet. Så det vet vi heller ikke.

Men jeg vet en ting. Ingen norske journalister har snakket med sjøfolkenes organisasjoner etter angrepet. Ikke tirsdag. Ikke onsdag. Ikke med Norsk sjømannsforbund. Ikke med Det norske maskinistforbund. Og ikke Norsk sjøoffiserforbund. Det vet jeg fordi jeg har snakket med dem. 

Trenger flere kilder

Hva er grunnen til at vi journalister etter min erfaring nøyer oss med å drive en-kildejournalistikk når det gjelder sjøfolks sikkerhet? 

Vi ville aldri vært fornøyd med kun å spørre direktøren for et sykehus, dersom vi ville undersøke om sykehuset var trygt for pasienter. Vi ville neppe slått oss til ro med å spørre Equinor alene, dersom vi ville undersøke om det norske oljeselskapet drev sin virksomhet sikkert og i henhold til miljøregler. Vi ville brukt flere kilder. 

Det er antagelig ikke lurt å bruke Norges rederiforbund som ekspertkilde på sikkerheten til norske sjøfolk, siden de er partskilde. Forbundet kan nye om sikkerhet, men de representerer aktørene vi ønsker å undersøke, og kan ikke brukes som enekilder.  

Jeg tenker på de ombord på Strinda, og priser meg lykkelig over at de er i stand til å seile videre for egen maskin, og håper at rederiet følger dem opp når de mønstrer av. Og så retter jeg en takk til alle de som har overlevd seiling i farlige områder, og har klart å komme tilbake til samfunnet. Men jeg tenker også på dem som ikke mestret hverdagen etterpå. Som ikke fikk nok forståelse for vanskelighetene de gikk gjennom etter krigsseilingen, fordi vi visste for lite om hvordan de hadde hatt det. 

Å dekke norsk skipsfart med det samme kritiske blikket og de samme målene for balanse er viktig, fordi det er en del av samfunnsansvaret vårt. Dessuten kan måten vi journalister dekker sjøfolk på norske skip bety mye for dem og deres følelse av egenverd.

LES OGSÅ:

Først lurt av kona, så hedret for fremragende journalistikk