- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Teksten ble først publisert på Facebook. Republiseres med tillatelse.
Den personlige journalistikken fra Tore Strømøy bryter
totalt med norsk presseetikk. Likevel funker den på sine egne, etiske
premisser. Heretter er alt lov, så lenge du er ærlig om hva du gjør.
I går så jeg gjennom fire episoder om «Bamsegutt», serien som
skal slåss for Den lille mann, og ta et oppgjør med samfunnets behandling av en
ubemidlet nordmann på Filippinene.
Det er ikke lenge siden Bjørn Olav Jahr ble hyllet for å ha
brutt presseetiske regler da han utbasunerte Viggo Kristiansens uskyld. Mens
Vær varsom-plakaten hyller objektivitet og balanse, påsto han, på tvers av alle
rettslige avgjørelser, at Kristiansen var uskyldig. Det var en personlig
oppfatning, basert på dokumentene han hadde. Han argumenterte for dem, men fikk
motbør.
Først da Viggo Kristiansen ble kjent uskyldig, kastet Norsk
Presseforbund seg om halsen på ham, og kalte ham modig og uredd, som hadde
stått på sitt.
Nå har vi fått en til. NRK er varsom med å kalle det
dokumentar, men for alle seere er det klart at Strømøy vil ha frem
sannheten om hvordan Norge behandler de svake. Og når du har statskanalen som
redaktør og redigerer, og fire episoder i beste sendetid etter fire års arbeid
å vise frem, ja, da mener NRK at dette er viktig.
For Strømøy bryter virkelig det aller meste av norsk
presseetikk, som Christina Pletten skriver i Aftenposten. Det vil si: NRK
bryter allmenn presseetikk. Den sier at journalistikken skal være objektiv og
sann. Men her får vi en subjektiv fremstilling, som i alle fall
fortellerteknisk hviler på én manns oppfatning.
Samtidig må man ikke glemme at Vær varsom-plakaten er
moralske regler skrevet ned ut fra en presseetisk teori, for å ha felles
kjøreregler for å beskytte mennesker, være redelig i bruk av kilder, og
sannferdig overfor seere. Pletten har rett, men bommer i analysen likevel.
NRKs fremstilling er ikke nødvendigvis sann. Det vil si: Vi
seere aner egentlig ikke hvordan «Bamsegutt» med families økonomi er. Vi får
Strømøys versjon. Og der er ikke fakta det viktigste, men opplevelsen. Så får
man håpe redaktøren har sjekket fakta.
NRK eksponerer sårbare mennesker, og ikke minst en gutt på
14 år, som kan sies å knapt være samtykkekompetente.
Vi får Strømøys versjon. Og der er ikke fakta det viktigste, men opplevelsen.
I Vær varsom-plakatens punkt 2.2 heter det at «Redaktøren og den enkelte
redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og
troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape
interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»
Strømøy er inhabil så det suser. Han tar intervjuobjektets
perspektiv fullstendig etter hvert. Han skriver søknad for familien for at de
skal få oppholdstillatelse. Han ber NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk om lov
til å lage en innsamling slik at familien kan få komme til Norge.
Kalbakk må
forklare ham at det ikke sømmer seg for et program å samle inn penger, for da
mister man objektiviteten osv.
Men Strømøy har aldri hatt den objektiviteten. Her kaster
NRK blår i øynene på seerne. Strømøy kunne laget sin egen spleis på sin egen
Facebook-side, og samlet inn mer enn nok. Så kunne NRK filmet det, redigert og
sendt det.
For Strømøy er jo bare seg selv. Han er som et barn som
aldri har forstått vitsen med objektiv journalistikk.
Han sier det jo selv:
«Premisset for «Ingen elsker Bamsegutt» var å prøve å hjelpe ham hjem. Slik han
ba om. Det ble sagt allerede i program én. Som sagt, som journalist taler jeg
de svakes sak. Jeg er deres talsmann. Men makten får slippe til.»
Det er her Strømøy treffer planken. Seerne ser at dette er
Tore Strømøys kamp, og at han vil vise noe han mener er urettferdig. Han får
store ressurser av NRK til å få vise det. Men det handler om langt mer.
I
slutten av tredje episode sier UDIs representant at det ikke er noe i veien for
at familien skal få komme til Norge. De må bare betale en flybillett og søke om
opphold med et gebyr på 10.500 kroner.
Han er som et barn som aldri har forstått vitsen med objektiv journalistikk.
Selve saken står altså der: Serien kunne
vært gjort unna på fem minutter, med at Strømøy fortalte familien at de kunne
reise til Norge, bare de skaffet flybilletter. Vel var ikke inntektene store,
men ikke verre enn at man fint får tre personer til Norge for 20.000 kroner.
Hvis man vil.
Men der er verken Strømøy eller NRKs anliggende. De
forteller om hvordan folk nederst ved bordet opplever NAV-virkeligheten, hvor
hjelpeløs mange føler seg med søknader, skjemaer og avslag.
Bare sekvensen alene når vi hører hvordan folk med mindre
språk kan ta i bruk trusler og bannskap i mangel av ressurser er verdt hele
serien. NAVs direktør får komme til orde, og gjør det godt, og forklarer
hvordan systemet er.
De gamle karenes reaksjon når de får rede på «Bamsegutt»s bakgrunn som barnehjemsgutt, er ubetalelige. Vi får et portrett av et norsk
samfunn hinsides hva eliten må forholde seg til. Det har stor egenverdi. Serien
tar indirekte opp svært viktige forhold, den er velkomponert, regissert og
utviklet plotmessig på høyde med det beste fra Netflix. Lag på lag kommer ting
for en dag.
Samtidig er NRK helt skamløse i sine virkemidler.
Innklippene med avtroppet utenriksminister Anniken Huitfeldt er regelrett
stygge, og viser hvor banal og folkelig NRK kan nedlate seg til, og er jo langt
over alle støvelskafter og under alle beltesteder. Disse alene må jo kunne
kvalifisere til kritikk fra Pressens Faglige Utvalg.
Samtidig er denne personlige journalistikken også ærlig.
Vårt historisk mest tabloide organ VG har de siste årene mistet folkeligheten
avisen var basert på. Avisen kunne selv tatt i bruk de samme virkemidlene:
Bygget opp kjendisjournalister, som kunne hatt sine egne kampanjer for urett de
opplevde i samfunnet. Med moderne avstand mellom journalister, redaktører og
kommentatorer, kunne så andre i avisen synset og ment og sørget for å pakke inn
budskapet, slik at alle fikk komme til orde til slutt.
Selv er jeg jo glad for
at så ikke er tilfelle, for slik sosialpornografi er utrolig vanskelig å
håndtere, og slitsom å forholde seg til.
Men dette kan være den nye presseetikken. Alle vet at
journalister ofte jobber med hva man opplever som urett, og har mye meninger om
stoffet de dekker. Men de ønsker oftest ikke stå i veien for budskapet, og
liker heller ikke være budskapet.
Alle vet at journalister ofte jobber med hva man opplever som urett, og har mye meninger om stoffet de dekker.
Selv reiser jeg denne høsten på kryss og
tvers av Ukraina. Jeg møter mennesker med utrolige historier. Hadde jeg hatt
kjendisstatus, og vært folkets godgutt, kunne jeg kanskje tatt seere og lesere
med hjem til Volodomyr, som forrige uke gjemte seg på et sykehus i ei uke, for
å slippe unna hæren som ville ha ham til fronten. Men jeg har ingen slik
posisjon, og Volodomyrs fortelling vil forbli en personlig erfaring.
Med Strømøy er det motsatt. Han tar på seg det tunge vervet
om å dele virkeligheten han ser, og har fått millioner av kroner til å gjøre
det for hele folket.
TV 2 er de som er mest kjent for å bygge profiler, som siden
får lov til å ta pulsen på samfunnet. Kadafi Zaman & Co viser gjerne frem
urett de finner. Men de insisterer ikke like mye på at de selv finner
sannheten, og veien, og løsningen for Den lille manns problem.
Det gjør NRK med Tore Strømøy. Det er ikke alltid like lett
å se på, men det er pokker så bra tv. Hvordan PFU skal behandle klagestormen
som bør komme, se dét er ikke lett å vite.
NRK har redaktøransvaret. Når alt kommer til alt er ikke
dette Strømøys program. Virkeligheten han presenterer må NRKs distriksdirektør Marius Lillelien og kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen kunne stå inne for.
***
Søndag ettermiddag trakk NRK serien midlertidig for
å legge til informasjon om sedelighetsdommer fra «Bamsegutt». Uteblivelsen av
en sedelighetsdom som forstyrret fortelllingen understreker at NRK-Strømøys
personlige stil trumfer ordinære krav til objektivitet i serien.
