Å bli angrepet i mediene oppleves belastende for de aller fleste. Derfor er det viktig at den som blir angrepet, får en mulighet til å forsvare seg.
Hvorvidt man har krav på å forsvare seg samtidig som angrepet publiseres, eller om man må vente til etterpå, beror på angrepets karakter.
Publiseres det sterke beskyldinger av faktisk art utløses retten til samtidig imøtegåelse (Vær varsom-plakatens (VVP) punkt 4.14). Påstander om svindel, juks, utpressing, dokumentforfalskning og alle former for lovbrudd er typiske eksempler.
Om angrepet består av sterke meninger, karakteristikker eller verdivurderinger, er det tilsvarsretten, retten til å forsvare seg i etterkant av publiseringen, som utløses (VVP punkt 4.15).
Hvor grensen går, er ikke alltid like opplagt.
Sterkt angrep
En sak mot Finansavisen illustrerer dette. Selve artikkelen handlet om en toppleder i et stort, offentlig selskap som skyldte på tidligere toppleder for et tap på 230 millioner. Ifølge nåværende leder hadde tidligere leder «regnet seg bort» når nye avtaler skulle inngås. Tidligere toppleder var ikke kontaktet, og fikk følgelig heller ikke forsvare seg i artikkelen.
PFU mente omtalen utløste VVP 4.14, og avisen ble dermed felt. Utvalget minnet også om at mediene gjennom en samtidig imøtegåelse også sikrer en god kildebredde.
Et mindretall mente imidlertid dette ikke var sterke beskyldninger av faktisk art, men kritikk som utløste tilsvarsretten, VVP 4.15.
Les mer: Finansavisen
Det konkrete innholdet
En annen sak som ble gjenstand for diskusjon, var en klage mot Josimar. Utvalget var ikke i tvil om at imøtegåelsesretten var utløst for Norges Fotballforbunds (NFF) daværende kommersielle direktør. Spørsmålet var hvorvidt det var Josimar eller klager som bar ansvaret for at daværende direktør ikke fikk forsvart seg skikkelig i artikkelen.
Utvalget endte med å påpeke at det er mediet som bærer ansvaret for å forsikre seg om at den angrepne forstår hvilke beskyldninger som skal publiseres. I henhold til de presseetiske regler er det ikke tilstrekkelig bare å informere om at noen kommer med kritikk. Det er også nødvendig at man klart og tydelig fremlegger for den angrepne part innholdet i beskyldningene. Josimar endte derfor med et brudd på VVP 4.14.
Les mer: Josimar
Oppfølgingssaker
Sunnmørsposten ble også felt på VVP 4.14 i onsdagens møte. Totalt fem artikler var klaget inn. Artiklene handlet om en konflikt i en kommunalt eid bedrift. Det ble fremsatt kritikk av lederstilen til en daglig leder, som innledningsvis i dekningen var sykmeldt og deretter gikk av.
Den siste artikkelen omhandlet en rapport fra Arbeidstilsynet. I de første artiklene fikk klager forsvare seg. Utover i dekningen svarte ikke klager på avisens henvendelser og avisen lenket til tidligere imøtegåelser, noe PFU mente var hensiktsmessig. I den siste artikkelen derimot, ble ikke klager kontaktet og klagers tidligere imøtegåelse ble heller ikke gjengitt på papir. På nett ble den lenket til. Det ble derfor kritikk på VVP 4.14
Les mer: Sunnmørsposten
Identifisering og forhåndsdom
Document.no hadde navngitt en gynekolog som i tingretten var dømt for å ha voldtatt flere kvinner. PFU mente identifiseringen var presseetisk legitim på grunn av et berettiget informasjonsbehov. Videre mente utvalget at Document ikke kunne felles for å informere om hvilket land han var født og oppvokst i.
Det utvalget imidlertid reagerte på, var at Document ikke opplyste om at dommen var anket, og at den derfor ikke var rettskraftig. En slik utelatelse koblet sammen med artikkelens detaljrikdom og omfang, mente utvalget var forhåndsdømmende (VVP 4.5).
Document ble også felt for enkelte innlegg i kommentarfeltet, som utvalget mente var rasistiske (VVP 4.3 og VVP 4.17)
Klager fikk derimot ikke medhold i at VVP 4.14 var brutt. Dette fordi artikkelen var et referat fra en dom. Det er i utgangspunktet ikke påkrevet å innhente samtidig imøtegåelse ved gjengivelse av rettsavgjørelser, ettersom kontradiksjon er en del av den rettslige prosessen.
Les mer: Document
Ikke brudd-sakene
Fem saker endte med ikke brudd i onsdagens PFU-møte.
Romerikes Blad omtalte en konflikt der partene hadde motstridende syn. Klager reagerte på at man hadde konstatert et faktum det var strid om, og også utvalget mente avisen hadde opptrådt noe konstaterende. PFU mente likevel ikke det var hardt nok til en fellelse på presseetikken.
Les mer: Romerikes Blad
Et større sakskompleks publisert i Fædrelandsvenneen, men også publisert i Stavanger Aftenblad og Aftenposten, gikk fri. Omtalen var tøff og vinklingen skarp, men utvalget mente dette var en sak av stor allmenn interesse, og ga honnør for avisens arbeid.
PFU mente at både håndteringen av klager som kilde og selve publiseringen var i tråd med VVP.
Les mer: Fædrelandvennen
Faktisk.no var klaget inn av en KrF-politiker som hadde fått sine påstander faktasjekket. Klager reagerte på at Faktisk hadde hentet ut en spissformulering fra et politisk resonnement, og spurt hans politiske motstandere om det stemte.
Utvalget mente at selv om påstanden var spisset og retorisk ment, var den like fullt en påstand av faktisk art, som klager måtte akseptere ble gjenstand for kontroll. Utvalget mente kildegrunnlaget var naturlig og relevant, og at det var dekning for det publiserte.
Les mer: Faktisk.no
Glåmdalen gikk fri i en klagesak som gjaldt dekningen av Mattilsynets vedtak om å avlive og destruere dyrene til en bonde. Klager mente Glåmdalen dekket saken kun ut fra tilsynets ståsted, og at avisen blandet sammen to saker, og publiserte feil. Det ble også reagert på bildebruken, blant annet at Glåmdalen publiserte et bilde av bonden og datteren tatt i forbindelse med intervju i en annen avis.
PFU mente dekningen var innenfor VVP, men at Glåmdalen kunne merket det aktuelle bildet som arkivfoto. PFU mente også Glåmdalen kunne tatt kontakt med datteren og orientert henne før publisering av en artikkel om at hun hadde tatt over kalver fra faren og startet ny næring, ikke minst sett i lys av at hun er ung og ikke medieerfaren.
Utvalget mente likevel at dette ikke representerte noe brudd på VVP.
Les mer: Glåmdalen
TV 2 gikk fri i en sak som gjaldt omtale av Jan Hanvold og Visjon Norge. Klager reagerte på at omtalen av etterforskningen av en pastor fra Polen, som også hadde vært tilknyttet Visjon Norge, i for stor grad ble knyttet opp til Visjon Norge og Jan Hanevold.
PFU kunne forstå at klager reagerte på at den polske pastoren ble kalt «pastor i Visjon Norge» i en tittel på nett, ettersom pastoren ikke var ansatt i Visjon Norge. PFU mente imidlertid at det var en forenkling som måtte aksepteres. Utvalget la merke til at TV 2 hadde lagt inn en kommentar fra klager om tittelen i etterkant.
Les mer: TV 2
