Democratic Voice of Burma frykter de må flytte tilbake til Norge

Kommentar: Fire reportere pluss direktøren i avisen Unity Journal ble i fjor dømt til sju års fengsel etter å ha publisert nyheten om at en militærdrevet fabrikk i Magwe-regionen drev produksjon av kjemiske våpen. Myndighetene hevdet at saken ikke handlet om pressefrihet, men om nasjonal sikkerhet.

Kritisk journalistikk krever mot i Myanmar. Etter at landet har tatt sjumilssteg i retning større åpenhet, har myndighetene satt pressefriheten i revers den siste tiden. Det er for tidlig å konkludere om tilbakeslagene blir varige, eller om det spede demokratiet overvinner hindringene. Men det er grunn til bekymring. Det var tydelig for de 250 deltakerne på International Press Institutes verdenskongress i Myanmar i  palmehelgen.

- Vi vet ikke hvordan dette skal gå. Vi kan komme til å måtte flytte tilbake til Norge igjen, sa en bekymret nestleder for Democratic Voice of Burma (DVB), Khin Maung Win da norske redaktører og journalister besøkte tv-stasjonen i forrige uke.

Entusiasmen som rådet da tv-stasjonen for to år siden flyttet til Myanmar etter over 20 år i Norge, har gradvis sluknet. Nå er det en realistisk stahet som råder i de trange redaksjonslokalene i Yangon. Men så lenge det er et lite rom for DVB, kommer Myanmars eneste uavhengige tv-stasjon til å klore seg fast og fortsette sin kritiske journalistikk.

I april publiserer de en dokumentar som komme til å skape bølger. Og ukentlig lager DVB debatter etter vestlig modell - men det er bare unntaksvis at myndighetene stiller opp og svarer på kritiske spørsmål.

”Stop attacks on media” sto det på banneret som to journalister holdt opp utenfor konferansehotellet da IPI startet verdenskongressen. Flere lokale journalister boikottet konferansen fordi informasjonsminister U Ye Htut var invitert. Han får skylden for den hardhendte håndteringen av mediene og arrestasjoner av flere journalister i forbindelse med studentdemonstrasjonene i Letpadan 10. mars.

Midt under ministerens tale reiste en anonym journalist seg i salen med parolen ”Stop beating, arresting, imprisoning journalists”.  Flere av deltakerne stilte kritiske spørsmål til ministeren, og da han ble oppfordret til å løslate journalister som sitter fengslet, var hans eneste forslag til løsning at journalistene anker dommene sine til høyesterett.

På verdenskongressen samlet IPIs medlemmer seg bak en oppfordring til Myanmars myndigheter om å få demokratiseringsprosessen på skinner igjen og sikre respekt for ytringsfrihet og pressefrihet.

I 2014 lå Myanmar rangert på 10.plass blant land med flest journalister i fengsel. Det er ille nok, men det finnes land der pressefriheten har enda dårligere kår. På IPI-kongressen ble to journalister hedret som pressefrihetshelter. Den meksikanske journalisten Daniela Pastrana ble kåret til Free Media Pioner i 2015 og dediserte prisen til alle journalister som kjemper i Mexico.

Der er 88 journalister drept siden 2000. Journalist Mazen Darwish ble kåret til IPI World Press Hero. Kona hans Yara Bader mottok prisen på hans vegne. Darwish sitter fengslet i Sudan på tredje året.

Sudan er av de aller farligste landene å være journalist akkurat nå. Ifølge IPI er 74 journalister drept i forsøk på å rapportere fra Sudan siden 2011. Også i land som er enda nærmere vår europeiske hverdag - som Tyrkia og Russland - er situasjonen for journalister forverret og pressefriheten truet.

2015 startet blodig med skuddene i Paris. Men det stoppet ikke der. Hele 19 journalister er drept så langt dette året. IPIs Death Watch har oversikt over antall journalister som er drept helt tilbake til 1997.

Det er sagt tidligere - og ble gjentatt under IPI-konferansen: Journalister pleide å dekke frontlinjen. Nå er de selv blitt frontlinjen.

Det er viktig at vi som lever i et land som hedres for vårt demokrati og vår frie, uavhengige presse, minner oss om denne virkeligheten - ikke bare i festtaler og ved å si ”je suis Charlie” i noen uker. Vi har et ansvar for å bringe historiene ut, hjelpe dem som trenger opplæring i grunnleggende menneskerettigheter og fordømme myndigheter som angriper, arresterer og dreper journalister. Fordi de gjør den jobben vi tar som en selvfølge.

Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening