– Jeg har et veldig sterkt bedrager­syndrom

– Jeg endte ikke opp med å bli avistegner. Jeg begynte med å være avistegner.

Selv om skyene over sommer-Oslo melder fare for regn, stikker for øyeblikket sola frem i det en lettere hektisk Fredrik Skavlan kommer inn dørene på Litteraturhuset. 

Det har gått et par uker siden han stod smilende på en scene i Kristiansand med kulturminister Lubna Jaffery ved sin side. I den ene hånda en blomsterkvast, i den andre en innrammet utgave av illustrasjonen «En håndbok for politikere». 

– Hadde du forventa å vinne den prisen? 

– Nei, nei, nei. Gud, jeg vinner aldri noen ting. 

Startet å tegne tidlig

At det var nettopp han som skulle ende opp med å vinne Årets avistegning for 2023, kom som en overraskelse på den 57 år gamle prateshow-verten og tidligere journalisten, likevel, det var egentlig dette den syv år gamle Skavlan hadde sett for seg. 

Han begynte som avistegner veldig tidlig, mye tidligere enn de aller fleste. 

Faktisk, helt fra syvårsalderen dyppet han pennesplitten i blekk. Skavlans morfar var nemlig scenograf og tegnet, malte og lærte bort mye til barnebarnet. 

– Han lærte meg å bruke pennesplitten, noe som var viktig for en som var helt ubrukelig i sport og spill, og totalt fri for konkurranseinstinkt og sånt. Det var en slags redning for meg, sier Skavlan. 

Morfaren kjente også avistegnerne Salo Grenning, også kalt «Pedro» og Gösta Hammarlund, to av de virkelig store tegnerne på den tiden.

– Pedro jobbet for VG og var veldig hyggelig, Hammarlund, som jobbet for Dagbladet, var bare sur, men han var også den flinkeste av dem. Jeg så veldig opp til dem og deres måte å tegne på og være på. 

«Flåklypaposten»

Det begynte i det små.  

– Jeg lagde en håndtegnet avis som jeg kalte Flåklypaposten. Jeg tror faktisk jeg innbilte meg at det var jeg som hadde funnet på begrepet Flåklypa, jeg levde meg sånn inn i det at jeg trodde det var min egen skapelse, hvilket det på ingen måte var.

 Skavlan ler godt og lener seg tilbake i benken 

– Så der begynte jeg. 

Da han var 13 lagde han en tegneserie som kom på trykk i Dagbladet, et par år senere fikk han en til på trykk i Aftenposten, så enda en i Det Nye. Alt før han rakk å bli 18. 

Kursen var dermed staket ut og den litt eldre Skavlan siktet høyt og søkte seg inn på Saint Martin's School of Art, en kunstskole i London. 

–Du skal ha ganske god selvtillit når du tror du skal komme inn der, sier han før han legger til: 

– Det gjorde jeg ikke, for å si det sånn. Da ble jeg så skuffet at jeg måtte bite i det sure eplet og bli journalist i stedet, det var overhodet ikke min plan.

Bedragersyndrom

Morgenbladet, Dagbladet, Aftenposten. Skavlan skrev og tegnet parallelt gjennom de ti årene han jobbet i avis. 

Da han i 1996 ble tilbudt jobben som programleder for talkshowet «Absolutt» på den nye kanalen NRK2, sluttet han å skrive. 

Tegningene, illustrasjonene, slapp han derimot aldri. Først tegnet han fast i Dagbladet i mange år, som en ukentlig leveranse til en fast spalte, så fikk han muligheten til å tegne i Aftenposten, helt fritt. 

– Jeg føler meg heldig som avistegner, sier han og ser ut på de faretruende mørke skyene utenfor. 

 – Jeg har vel aldri følt at jeg er et verdig medlem av lauget. Jeg har tegnet for lite og jeg befinner meg heldigvis, skråstrek uheldigvis, i et land der vi har helt uforholdsmessig bra avistegnere. 

– Sånn at ... Det at jeg plutselig fikk den utmerkelsen der ... Ja, det .... 

– Hører jeg et snev av bedragersyndromet?

– Ja! Jeg har et veldig sterkt bedragersyndrom. Jeg har jo ingen papirer i orden, jeg har såvidt artium.

Likevel. Skavlan har tegnet i 50 år nå, han jobber med sin andre samlebok, og har blitt nominert til Årets avistegner flere ganger. 

– Det er supert å være nominert, og da jeg først skulle vinne syns jeg det var litt gøy at jeg vant med den tegningen. Den skiller seg ut ved at det er en konseptuell idé, den er så barnslig og dum, men den er også veldig min verden. 

Han legger til: 

– Som du kanskje husker har jeg veldig mange barn, dette er litteratur jeg forholder meg til hele tiden. Alle bøkene i hylla mi ser jo sånn ut som den tegningen. 

– Vi er i trøbbel

I en rekke saker har Journalisten satt fokus på mediebransjens bruk av kunstig intelligens (KI). Blant annet gikk Skavlans illustratørkollega Christian Bloom ut og advarte om at bruken av KI-genererte illustrasjoner er i ferd med å utradere yrket hans. 

Dette er og har vært en gjennomgående tematikk i Skavlans illustrasjoner, forteller han. 

Det er tydelig at temaet er noe han er veldig opptatt av, for der han til nå har sittet lent mot ryggen av benken, lener han seg nå over bordet. 

Selv ønsker ikke Skavlan å være dommedagsprofet i møte med KI. 

– Dette må vi på en måte ta styring over, istedenfor å prøve å motarbeide, for dette kommer. Vi må rett og slett få kontroll på beistet, sier han. 

– KI kan få ting til å se helt spektakulære ut, men de er håpløse på ideer. KI er veldig flink håndverksmessig, men ganske tjukk i huet, men jeg er helt klart forberedt på at det kommer til å endre seg. 

Skavlan tror ikke nødvendigvis det er KI som kommer til å ta over jobbene til illustratørene og avistegnerne, mye heller heller de som kan skrive en god prompt.

– Vi er utsatt, sier han og lener seg tilbake igjen. 

– Alle som skriver er utsatt, alle som tar bilder er utsatt, alle som jobber med skjerm er utsatt, alle som jobber med hodet sitt er utsatt. Den vestlige verden, rett og slett, er mest utsatt. 

– Ja, vi er i trøbbel. 

Misbrukt i annonse

Det er likevel ikke KI og jobben som illustratør Skavlan er mest bekymra for. Etter 25 år på tv er han mer redd for at noen skal misbruke navnet, stemmen og ansiktet hans til ting han ikke kan kontrollere. 

– Jeg er enormt utsatt for å kunne brukes til hva som helst. Plutselig er jeg en eller annen ekstremist på tv, sier han. 

For Skavlan har førstehåndskunnskap med denne typen svindel. I fjor ble han brukt, uten viten og vilje, i bitcoin-annonser på Facebook. Annonsene var laget av en trollfabrikk i California. Skavlan forsøkte å stoppe annonsene, uten hell. 

– Jeg har brukt veldig mye penger på advokater i Sverige. Vi har prøvd å få stoppet Facebook fra å distribuere dette. Men politiet er maktesløse, ingen kan gjøre noen ting. Det er skummelt det. 

Lengter etter et annet liv

Det er nå snart tre år siden siste episode av «Skavlan». 

Livet til den ekte Skavlan, han som nå har drukket opp kaffen, har endret seg en del på den tiden. Det er mer tid til hverdagen til å passe på hus, hage og barn. 

Og til å tegne. 

– Tenker du noen gang på hvordan livet hadde vært hvis du hadde kommet inn på kunstskolen i London? 

– Noen ganger kan jeg lengte etter det livet. 

Han forklarer: 

– For jeg har en side som er veldig hjemlig, som hadde passet til å sulle rundt, gå opp på loftet mitt, sitte og tegne, gå ned igjen og bake noe brød og sørge for at middagen er på gang og så hente noen unger og sånn. 

– Sånn har jeg jo holdt på litt nå i et par år. Jeg elsker det, men min personlighet tilsier nok at jeg også bør ha en jobb som også er sosial. 

Mistet evnen til fordypning

Han har likevel hatt glede av vekselbruket, forteller han. Det å både ha en introvert side som er hjemme, som tegner, hører på musikk, men også en ekstrovert side. Den som jobber mye, som er ute på innspillinger. 

– Jeg kan tilpasse meg ganske mange forskjellige situasjoner. Og jeg syns, i sum, at det har vært ganske rikt, men det som er skaden etter å ha hatt denne typen jobb hele livet, og som er blitt veldig forsterket av den digitale virkeligheten, er at jeg har mistet evnen til fordypning. 

– Bare det å lese en roman, alt sånt er ødelagt i meg. Og det bekymrer meg. Det kan jeg kjenne en veldig lengsel etter. Jeg har stor kapasitet, og kan få til enormt mye i løpet av en dag. 

– Jeg sliter litt med å finne den der av-knappen, jeg håper virkelig å finne den litt før jeg dør.

LES OGSÅ: 

Simen Sætre skrotet boka rett før den gikk i trykken – har gravd i gamle notatbøker for å finne ut av hvorfor