- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Den eneste fliken av håp i de siste dagene er kritikken av mediemakt, anført av rapperen Magdi. De hjelpeløse tilsvarene som har kommet fra VGs tidligere politiske redaktør og Norsk Redaktørforening vitner om en bransje som har godt av å bli presset til selvrefleksjon. Det er noe defensivt og stakkarslig over forsøkene på å avlede fra det prinsipielle og få dette til å handle om at kritikerne ikke forstår hvordan pressen fungerer.
Situasjonen vi står oppe i, et folkemord i 2023, inviterer til å snu opp ned på hersketeknikken og sende den tilbake som et spørsmål.
Hvordan BØR pressen fungere?
For når politiske ledere i hele den vestlige verden aksepterer at folkeretten legges i ruiner er det åpenbart at den fjerde statsmakt har sviktet.
Jeg føler for å si noe jeg har tenkt på lenge: Journalistikk er ikke balansekunst.
Å være redaktør handler ikke om å plassere seg på midtbanen i enhver konflikt. Snarere tvert i mot. Vi lever i en tid der mye, veldig mye, står på spill. Journalistikk handler å kjempe for det som er sant. Og det er ikke lett. Det skal ikke være lett.
Å være redaktør handler ikke om å plassere seg på midtbanen i enhver konflikt. Snarere tvert i mot.
Enhver redaksjon opererer, bevisst eller ubevisst, med viktighets- og aktualitetskriterier. Slike kriterier oppstår ikke i et vakuum. I bunn ligger en forståelse av verden, en følelse av hva som står på spill, hvem som representerer makt og hvem som er den undertrykte.
Slike oppfatninger er igjen preget av våre erfaringer, de kildene vi har tilgang til - og i bunn; våre verdier. Hanne Skartveits verdensbilde var eksempelvis preget av hennes hvithet, hennes privilegier og hennes tette bånd til Israel. Det ga henne en enorm blindsone, som Magdi mesterlig satte ord på.
Kall meg gjerne idealist, men for meg er journalistikk et frihetsprosjekt.
Et kontinuerlig nødvendig arbeid som krever mot, som handler om å utfordre maktstrukturer, vaske bort illusjoner, gi plass til stemmene som ikke blir hørt. Det finnes en fellesnevner mellom klimakrisen og folkemordet på Gaza: Meningsjournalistikk som omgår den ubehagelige sannheten ved å gjøre den til noe komplisert.
Tillat meg en omvei via atmosfæren.
Vi vet, og har visst i 30 år, at å videreføre et fossildrevet økonomisk og industrielt paradigme leder oss mot en eksistensiell krise. Den svake part er morgendagens generasjoner. Mange redaksjoner har likevel ikke konfrontert fravær av endring. De har vært opptatt av å skape symmetri.
Bred vitenskapelig enighet betraktet som et standpunkt, den måtte kompenseres med et alternativt standpunkt. En liten gruppering kontrære forskere og tenketanker, ofte finanseriert av fossilindustrien, har fått masse spalteplass. Meningsjournalistikken skapte en diskurs der vitenskapsforakt og fornektelse ble legitime posisjoner. «Her finnes det to uforenlige ideer om virkeligheten! Hvilken er den riktige?»
Ved å redefinere en krise til et spørsmål har media forsinket omstillingen med to tiår. Minst.
Sannheten gikk i oppløsning. Konfrontasjon av politiske aktørers handlingslammelse eller uansvarlighet ble umulig. Høres det kjent ut?
Mye av den samme dynamikken har vi sett i forkant av folkemordet på Gazastripen. Å sette ord på den brutale sannheten medfører ubehag. Den lettvinte løsningen er å begynne å tenke på kommentarstoff som balansekunst, og nyte den behagelige rollen som nøytral formidler av motpartenes fortellinger.
«Det finnes ikke én sannhet i konflikten mellom Israel og Hamas. Det finnes mange. Og ingen av dem er helt sanne» skrev, talende nok, Skartveit i sin aller siste kommentar. Hun redegjorde for at hun hadde løftet israelske perspektiver for å «nyansere debatten her hjemme».
Selv to uker ute i krigen var hun opptatt å skape symmetri i spørsmålet. Men på dette tidspunktet var det ikke lenger et spørsmål, det var et svar. Et av historiens mest uproporsjonale svar, en krigsoperasjon der både sivile, helsearbeidere og journalister målrettet blir bombet, tørstet og sultet ihjel. Hvordan kunne det skje?
Her er tre underkommuniserte sannheter, som burde ha vært premisser for dekningen av konflikten i Midtøsten:
- Israel er en apartheid-stat. Palestinerne har i mange tiår har levd under militær jurisdiksjon, mens israelske borgere er beskyttet av vanlige lover. På akkurat samme måte som den svarte befolkningen i Sør-Afrika frem til 1994 har palestinere vært utsatt for vold, trakassering, annektering av eiendom og vilkårlig fengsling.
- Den israelske regjering styrer på en plattform som minner om fascisme. Alle de syv partiene i Netanyahus regjering er etno-nasjonalistiske, enkelte av dem er eksplisitt anti-arabiske og ønsker å bygge ned demokratiske institusjoner. De støtter aktivt territoriell ekspansjon gjennom settlere. I regjeringserklæringen skal annektering av hele eller deler av Vestbredden utredes.
- Israelske myndighetspersoner og militære leder har eksplisitt har uttrykt at Gaza skal gjøres ulevelig, og at palestinerne skal fordrives. I mars i år uttalte landets finansminister at «there's no such thing as Palestinians because there's no such thing as a Palestinian people.» På det samme arrangementer viste han frem et bilde av et israelsk storrike der Vestbredden og Gaza ikke lenger eksisterte. Det finnes et større spill, måten denne krigen kjempes på vitner om at den er en del av en langsiktig plan.
Hamas og dagens regime i Israel er med andre ord begge ekstremister, de snakker det samme språket. Dette er en krig mellom vanlige folk som vil leve i fred og to parter som kommuniserer gjennom terrorisering og vold.
Forskjellen mellom dem er at Israel har militær kapasitet, og stadig mer uforståelig ryggdekning fra den vestlige verden, inkludert norske politikere. Likevel er premisset fortsatt at Israel er et demokrati og en rettsstat. At det å bombe Gaza til en ruinhaug og drepe ti tusen sivile primært handler om å forsvare seg. Og at det å skape et traumatiserende helvete for 2,2 millioner mennesker fjerner grunnlaget for fremtidig ekstremisme.
Istedenfor å ramme inn nyhetsdekningen på en måte som gjør det store bildet synlig, har mange valgt å gjemme seg i kaninhullet.
Er det pressens jobb å skape forståelse for den offisielle begrunnelsen bak et folkemord? Eller er det pressens jobb å forhindre det? Å ta den svake parts, sivilbefolkningens, parti krever at man utfordrer diskursen som rammen inn den politiske samtalen.
Igjen blir det tydelig at journalistikken har gått rundt og rundt en vanskelig sannhet istedenfor å gå inn i realitetene. Istedenfor å ramme inn nyhetsdekningen på en måte som gjør det store bildet synlig, har mange valgt å gjemme seg i kaninhullet, der alt er komplisert og tvetydig - og derfor livsfarlig komfortabelt.
Hvor mange barn er blitt myrdet mens jeg har skrevet denne teksten?
Jeg orker ikke tenke på det, men stiller spørsmålet for å minne om hvilken uutholdelig situasjon vi har havnet i. Meningsjournalistikken må inn i ubehaget. Ubehaget ved å fortelle historier som bryter med rådende oppfatninger. Ubehaget ved å stille kritiske spørsmål – også til seg selv.
