Revolusjonær fiasko

I fjor skrev journalist Bjørn Vatne (38) i Sunnmørsposten et nyttårsforsett hvor han lovet leserne å bli en «dårligere» journalist. Han skulle gå utenfor rammene av den malstyrte journalistikken. Nå har han fulgt han opp med å fortelle hvordan han feilet og endte med å ta sluttpakke.

– Det er ingen oppvask. Men når jeg valgte å ta sluttpakke følte jeg at det var på sin plass å forklare det etter saken jeg skrev i fjor, ettersom jeg har påberopt meg en slags posisjon i løpet av året, sier medieviterutdannede Vatne. 

Karrieren så langt har vært den ganske vanlige løpet med vikariat på vikariat, med et avbrekk i kommunikasjonsbransjen før han til slutt landet fast stilling. De to siste årene tok han forfatterutdanning ved siden av jobben. Det er noe av forklaringen på at han ville prøve nye tilnærminger til journalistikken.

Andre holder kjeft

Vatne mener han ikke gikk ut for høyt i fjor. Han fikk tilbakemeldinger fra lesere og andre journalistkollegaer. Han omtaler begge grupper i varme ordelag, og trekker frem den gode kontakten med journalister som sliter med liknende motivasjonsutfordringer som dem han hadde. 

– Føler du at du ble en stemme for malform-frustrerte journalister i redaksjonene rundt omkring?

– Ja. Men kanskje ikke så stor grad som jeg burde ha vært. Mange holder jo kjeft fordi de er redd for sin egen stilling, sin egen jobb. Men jeg tror både medieeiere og journalister er dårlig tjent med at en ikke skriker ut sin frustrasjon.

Flere har fortalt ham om resignasjon i møte med stadig flere oppgaver fordelt på færre mennesker, krav til høyere leveringsfrekvens og dårlig klima for kreativitet. Flertallet av disse henvendelsene kom fra folk i siste halvdel av karrieren. De opplever i følge Vatne - innbilt eller reelt - å være særlig utskiftbare om de ikke makter presset. 

Kunne planlagt bedre

Selv lovpriser han spillerommet i egen redaksjon for prøveprosjektet som strandet til slutt. Han innser imidlertid at han kunne planlagt stuntet bedre, og med det rodd prosjektet for en mer litterært søkende journalistikk bedre i land.

– Du kaller det selv en flopp. Hva gikk galt?

– Jeg setter det litt på spissen. Det gikk veldig bra i starten, og jeg fikk veldig mye respons. Det som gikk galt var at jeg ble for fornøyd. Jeg tenkte at jeg hadde gjort det jeg håpet å få til i utgangspunktet; å få en debatt rundt kvaliteten på journalistikken.

– Da hverdagen kom og jeg skulle gå vaktene og fylle sidene, så var det kanskje litt lett å legge vekk det der med å gjøre noe annerledes, og heller henfalle til rutinene. Det er ikke lett å være kreativ når du skal publisere 15-20 saker på en vakt, både egne og andres og på flere plattformer.  Da går man opp den ruta man har gått opp før, fordi den er velkjent.

Håper på bastardjournalistikk

Redaksjonslokalene har han nå forlatt. I avskjedsteksten kommer han med ti forslag for en bedre journalistikk. Han har fortsatt troen på at det er mulig. Og aller mest ønsker han seg mer eksperimentering.  

– Journalistikken er i en slags kollaps. Jeg synes vi bruker de digitale verktøyene litt for digitalt. Vi sender folk på kurs i datajournalistikk, men det som kommer ut av det er ikke alltid historiefortelling. Det er statistikk presentert på en snappy og stilig måte. Jeg håper folk skal leke seg mer.

– Du betegner deg nå som frilanser. Bruker du dette for å vise deg frem?

– Nei… Eller det gjør man jo alltid. Det handler jo denne bransjen i stor grad om etter hvert. Men jeg tror jeg er ganske ærlig om jeg svarer nei på det likevel, fordi det for meg blir det viktigste fremover å jobbe innenfor litteraturfeltet.

– Men det er også et håp om å åpne opp for bastardsjangerne, der litteraturen og journalistikken glir inn i hverandre, og skaper slike ting som dette prosjektet mitt også var. Så det er kanskje et slags kamprop til andre journalister.

Kan ikke leve av kun romaner

Vatne forteller at han kommer med en roman i løpet av året. Den er nesten ferdigstilt allerede, noe som gjorde det lettere å ta beslutningen om sluttpakke. Bokinnspurten krever nemlig tid. I tillegg kommer familiære årsaker som gjorde at det passet godt å takke av fra redaksjonen i Sunnmørsposten nå.

Er det forfatter du skal bli eller vil du også være journalist?

– Jeg er realist. Jeg skjønner at man nok ikke kan leve så godt som romanforfatter. Jeg vil nok være journalist i en eller annen form. Det gir meg jo veldig mye, og har gjort det i veldig mange år. Det har jeg ikke lyst til å gi på båten. Jeg kaller meg fortsatt journalist. Det er jo det jeg kan.

– Nå ser jeg imidlertid veldig frem til å vie oppmerksomheten til et felt der ikke det hurtige står i fokus. Der man dyrker den lange teksten og refleksjonene mer enn en kan gjøre fra dag til dag i redaksjonen. Og så har jeg lyst til å herje med sjangre fremover, i den grad jeg får lov til det.