Kirurg-saken:

Carl-Erik Grimstad. Foto: Kathrine Geard
Carl-Erik Grimstad. Foto: Kathrine Geard

Ubehagelige spørsmål

Nye opplysninger i Høyesterett reiser nye spørsmål til Avisa Nordlands dekning av kirurgisaken, skriver Carl-Erik Grimstad.

Publisert Sist oppdatert

Behandlingen av «Kirurgi-saken» i Høyesterett er nå avsluttet og saken er tatt opp til doms. Fem av «Rikets øverste dommere» skal avgjøre hvorvidt Avisa Nordland er erstatningsansvarlig overfor legen Rastislav Kunda etter blant annet oppslag som «Ødela helsa til frisk kvinne».

Det er sjelden en behandling i Høyesterett er spesielt spennende. Momentene i saken er som oftest klargjort i tidligere rettsinstanser, det føres ingen vitner, det er jussens tolkninger og rettsstridsvurdering som står på dagsordenen. I denne saken landet det likevel en liten bombe under høyesterettforhandlingene som kan få avgjørende betydning for utfallet.

Les også: Avisa Nordland kjente til kirurgens redegjørelse (19. november 2014)

Kundas versjon

I gjentatte sammenhenger hevder Avisa Nordland at Kunda ble gitt anledning til samtidig imøtegåelse, men at han avholdt seg fra dette fordi han rutinemessig hadde meldt saken inn for Helsetilsynet. Jeg har tidligere problematisert den reelle imøtegåelsesretten i denne saken. For eksempel sa den opererte pasienten Lillian Olsen til avisen:

«Hvorfor kunne de (legene) ikke ha ventet? De kunne tatt kreftprøver, sydd meg sammen og ventet på svarene. Men det gjorde de ikke. De røsket heller ut innvollene. Jeg kan ikke tilgi at de ikke ventet.»

Denne uttalelsen ble Kunda aldri konfrontert med. Men likevel satt avisen på Kundas versjon – uten å publisere den.

I Høyesterett fikk vi vite at avisen hadde fått kopi av Kundas brev til Helsetilsynet der han i detalj redegjør for inngrepene og ikke minst forløpet til disse.

Han skriver hvordan han diskuterte operasjonen med Olsen og hennes datter ved to anledninger. Kirurgen forteller at han la fram alternative operasjonssteder for pasienten, Rikshospitalet, Tromsø eller Bodø – og at pasienten selv valgte Bodø. Utfra Kundas beskrivelse kan det ikke være tvil om at alle sidene ved inngrepene var godt kjent for pasienten.

«Begge var enig i min forklaring og den foreslåtte behandling,» skriver legen. Lillian Olsen var for øvrig  tilsatt ved kirurgisk avdeling som oversykepleier og hadde operasjonssykepleie som spesialitet. Hun var utvilsomt i stand til å forstå den informasjonen hun ble gitt.

Fra Romkvinne-saken i PFU vet vi hvordan utvalget ser på utelatelse av relevant informasjon av betydning for en sak:

«I det påklagede tilfellet mener utvalget (…) at redaksjonen har utelatt forhold (…)  som er av en så alvorlig karakter at reportasjen gir et fullstendig feilaktig inntrykk av fakta. Alvorlighetsgraden forsterkes ved at utelatelsen er resultat av det utvalget mener må oppfattes som en bevisst redaksjonell handling. Etter utvalgets mening er en slik bevisst utelatelse av avgjørende og kompliserende fakta, å anse som en aktiv historieforfalskning.»

Fortalte ikke Skup

I ettertid har Olsen og hennes familie sagt at pasienten aldri ga samtykke til det omfattende inngrepet, bare til at det skulle tas en prøve. Dette argumentet er fremført med stor tyngde i Avisa Nordland, igjen med henvisning til at Kunda ikke vil uttale seg. «Jeg sa ja til en biopsi og sa at det var greit at jeg ble operert i Bodø dersom det var kreft,» refererer journalisten fra en samtale med Olsen.

Fremstillingen til Olsen er altså radikalt annerledes enn Kundas. Avisa satt på begge versjoner, men refererte bare en av dem. Hvorfor?

Dessuten er det påfallende at opplysningen om at AN satt på Kundas klage til Helsetilsynet først dukker opp i Høyesterett i forbindelse med sjefredaktørens vitneerklæring. Den fremkommer for eksempel ikke i journalistens redegjørelse eller i hennes rapport til SKUP. Hva skyldes dette?

Funksjonsfordeling

Avisa Nordland har i særlig grad forsvart sine artikler med at Nordlandsykehuset ikke hadde Helse Nords tillatelse til å utføre inngrepene på Lillian Olsen. Ifølge det såkalte funksjonsfordelingsprinsippet skulle operasjonene vært utført i Tromsø eller på Rikshospitalet. Dette er også hovedmomentet i den klagen som Olsens ektemann sendte til Helsetilsynet.

Et springende punkt er imidlertid hvilken status dette operasjons-prinsippet har, og hvor godt kjent det var. Dessuten er det betimelig å spørre seg: Var det allment akseptert i landsdelen at Nordlandsykehuset kunne fravike funksjonsfordelingsprinsippet?

Avisen bruker ordet «lov til» i sin dekning, men det dreier seg ikke om noen lov eller forskrift i rettslig forstand, kun om retningslinjer. Flere ledende medisinere ved Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) kjente heller ikke til prinsippet. Kunda var mange ganger i kontakt med UNN for å diskutere inngrepene på Olsen og ble aldri bedt om ikke å operere. Han hadde, og har fortsatt status som en svært kompetent lege, noen bruker ordene «i verdensklasse» om ham og han nøt allment stor tillit i Tromsø-miljøet.

Nordlandsykehuset kjente til funksjonsfordelingen, men hadde i flere år unnlatt å forholde seg til det. Helse Nord må også ha kjent til dette, blant annet ved at sykehuset i Bodø var blitt økonomisk honorert for inngrepene. Et ubehagelig spørsmålet reises imidlertid knyttet til den opererte selv. Det er ubehagelig fordi utfallet av operasjonene utvilsomt var tragisk både for henne og familien hennes (Lillian Olsen døde et par år etter).

Var det rimelig å regne med at Olsen selv kjente til, eller burde ha kjent til at funksjonsfordelingsprinsippet ble brutt? Hun var selv leder for en kirurgisk avdeling på sykehuset og hadde ansvar for 120 ansatte. Kilden til denne opplysningen er journalist Inger Anne Lillebøs SKUP-rapport. Ikke på noe tidspunkt er dette blitt problematisert av Avisa Nordland. Hvorfor ikke?

God tro?

Begrepet «god tro» står sentralt i rettslige spørsmål, som oftest knyttet til straffeloven. Men også i avveiningen som Den europeiske menneskerettsdomstol foretar artiklene 10 og 8 i EMK er spørsmålet særlig viktig. Når EMD legger så stor vekt på «good faith» skyldes det selvsagt journalistikkens sannhetskriterium.

Sitter man på vital informasjon – så skal dette på bordet så sant det ikke er tvingende grunner til å holde den tilbake, hvilket det i dette tilfelle selvsagt ikke var. Inntil videre er det fristende å konkludere med at «god tro»- kravet i denne saken ikke er oppfylt. Hvorfor ikke, kan vi foreløpig bare spekulere om. Det er å håpe at både ledelsen i Avisa Nordland og journalisten selv vil bidra til en avklaring av disse spørsmålene.

(Grimstad er førsteamanuensis på Norges Kreative Høyskole. Han opplyser at advokat Carl Bore ba ham om å kommentere tidligere generalsekrteær i Redaktørforeningen Nils Øys betenkning i saken. Grimstad beskriver betenkningen som helt ut hans egen og opplyser at det ikke er betalt noe for den fra noen av partene.) 

Powered by Labrador CMS