Når kildevalg blir farlig

Fritt kildevalg er luksus. Prøv å få publisert et intervju med en muslimbrorskapsbror i Egypt. Om du er så uheldig å få det til, utsetter du både deg sjøl og mediet for represalier - fra kolleger og kanskje også fra myndigheter.

Vi var sju nordmenn og tre briter i Kairo nylig, på studietur og for å støtte egyptiske redaktører og journalister som har en drøm om reell publiseringsfrihet. For ifølge myndighetene og grunnloven er den formelle ytringsfriheten på plass. Og det er kanskje ingen statlig kommissær plassert rundt i de store redaksjonene.

Men det trengs heller ikke, for sjølsensuren fungerer. Egypt har hatt to revolusjoner på tre år og mediene, de største eid av staten sjøl, er opptatt av å støtte opp om de sittende makthaverne, med president Abdel Fattah al-Sisi i spissen. I et land der mange oppfatter at det eksisterer en slags krigstilstand, er det lite rom for systematisk kritikk av sittende makt.

Det Muslimske Brorskapet er terroriststemplet, og to tidligere presidenter (Mubarak og Morsi) sitter fengslet. Noen forsiktige antydninger fra oss vesteuropeere om behov for pluralisme, flere stemmer, flere kritiske kilder, blir gjerne avvist med at vi ikke forstår, at det må komme senere. Nå gjelder det trygghet og å bekjempe terrorisme. Egypt er ikke et militærdiktatur, men det finnes klare trekk av nettopp det.  

Medialt er det likevel ikke helsvart. Flinke journalister, redaktører og utgivere, ofte med relativt små midler, finner måter å lage og publisere så kritisk journalistikk som mulig. De utfordrer ikke de store spørsmålene og de største kreftene, men kanskje de litt mindre. De lokale guvernørene, de lokale myndighetene. Det er det muliges og de mindre skritts kunst. I tillegg kommer naturligvis at de uredigerte mediene, de såkalte sosiale, har stor gjennomslagskraft. Ingen land i Afrika har prosentvis så mange brukere av sosiale medier som Egypt. Egyptere, som nordmenn, står med bøyd nakke og klikker på smarttelefonen sin. Det de leser, eller skriver, kontrolleres neppe per i dag. 

Det er et kritisk behov både for lovregulering og frivillig regulering. En ny grunnlov er under skriving, og så skal nye lover lages. Egypt har foreløpig ikke en lovgivende forsamling, men et parlamentsvalg er på trappene. Det er håp om styrking av ytringsfriheten ad juridisk vei, men det vil neppe være nok. Sjølsensuren er en avgjørende faktor når redaksjonelle medarbeidere på alle nivåer ser på seg selv som rapportører snarere enn reportere. Det er neppe tilfeldig at presidenten er på førstesiden dag etter dag. Og at gjestene i talkshowene i de mange satelittkanalene også i stor grad representerer makt eller ufarlighet, sjelden reell opposisjon. 

Vi forteller om organisasjoner, institusjoner på tvers av skillelinjer. Om en fri journalistforening, om en utgiverforening, om et presseforbund og om et PFU. Som har som felles mål at journalistikken kan være fri og der profesjonen har felles idealer. Vestlige demokratiske idealer. Slike idealer er ikke ukjente - langt ifra. Kairo har vært og er et sentrum for publisistisk virksomhet i regionen. Det er ikke tilfeldig at utenlandske korrespondenter som dekker Midtøsten har sin base i byen. Men akkurat nå er det lite tid til demokratisk luksus. Nasjonalismen er intens og ytringsfriheten er på vent.

I mellomtiden sitter tre Al Jazeera-journalister fengslet, dømt til lange fengselsstraffer – i realiteten for å ha laget uønsket journalistikk. Sakene går fortsatt i rettssystemet. Talsmannen for presidenten forteller oss at domstolene må gjøre seg ferdig. Så kan presidenten eventuelt benåde dem, og sende dem ut av landet.        

En uavhengig redaktørforening er dannet, med råd og støtte fra norske kolleger. Og det finnes et uavhengig program for medieutvikling. Om noen uker kommer egyptiske redaktører til Norge på en gjenvisitt. Vi skal fortelle hva vi gjør. Det kan være noe å hente. Vi kan fortelle dem at ytringsfriheten også i vårt land er krevende og at den må forsvares også her. Men at norske mediers kildevalg sjelden medfører fare for liv og helse, verken for kildene, journalistene, redaktørene eller mediene sjøl.

(Kjell Nyhuus er organisasjonssekretær i Norsk Presseforbund)