– Dette er straffbart

Debatten om bestikkelser i Kongo var selve åpningen på årets Skup i Tønsberg. Underdirektør Ragnhild Imerslund i Utenriksdepartementet synes det er merkelig hva slags holdning norske journalister har til egne bestikkelser av offentlige tjenestemenn. For når norske bedrifter gjør slikt, svinger journalistene med sablene. Når de selv gjør det, kommer forsvarstalene.

– Det vi er mest opptatt av er bestikkelser av offentlige tjenestemenn som er korrupsjon. At man betaler kilder for å få intervjuer er en annen ting. Men betaling av tjenestemenn i utlandet er straffbart – også i Norge, sier Imerslund til Journalisten etter debatten på Skup.

Debatt

Imerslund viser til at denne formen for korrupsjon fører til at samfunn som Kongo ikke fungerer slik de skal, noe norske myndigheter arbeider mot.

I og med at pressen er sterkt kritiske til norsk industri når de bestikker offentlige tjenestemenn for å få fortgang på saker, men ikke til seg selv, mener Imerslund at det er viktig å få til en prinsipiell etisk debatt om tema.

– Jeg er overrasket over at man ikke har en større etisk refleksjon rundt det at man bidrar til korrupsjon. Hvordan kan journalister ha integritet når de slår ned når andre samfunnsaktører blir tatt for bestikkelser? Når det blir kjent at norske journalister selv driver korrupsjon, som i Kongo, stiller de seg på sin pidestall og argumenterer med informasjonsplikten. Dette er en diskusjon som pressen må ta.

Bedre tilgang

Underdirektøren observerer at enkelte journalister påstår at de ikke har betalt for å få ut informasjon i Kongo-saken, mens andre igjen har vært åpne om det.

Nettopp derfor mener hun det er viktig med en prinsipiell debatt. Samtidig spør hun seg om norske mediers lommebøker i Kongo har trukket saken ut lengre enn hva som kanskje ville vært nødvendig. Hun spør om enkelte tjenestemenn, som har mottatt bestikkelser, har sett seg tjent med å trekke saken ut for at de skal kunne tjene mest mulig på journalistene.

Andre steder

Imerslund understreker at det ikke handler om betaling til kilder for å få intervjuer, men offentlige tjenestemenn for å få fortere tilgang til informasjonen. At norske journalister opererer likt også andre steder, ser hun ikke bort fra.

– Når det var så enkelt for journalistene å gjøre det i Kongo, kan man ikke utelukke at det skjer i andre land. Dette var en så stor sak at man kanskje senket den etiske lista i frykt for at konkurrenter skal komme dem i forkjøpet.