Professor Rønning har bodd og arbeidet i Afrika i over ti år og kjenner kontinentet bedre enn de fleste nordmenn, men han er ikke fornøyd med norske mediers dekning.
Én korrespondent er det som er igjen, NRKs Dag Bredvei i Nairobi. Ellers dekkes Afrika av journalister på en kjapp tur innom, folk som følger hjelpeorganisasjonene, bistandsminister Erik Solheims medfølgende pressestipendiater og andre tilfeldig besøkende.
Mens Øst-Kongo igjen har stått i brann i høst har 8-10 norske pressefolk besøkt landet, to som ledd i større prosjekter med Fritt Ord-stipend, mens tre fulgte bistandsministeren.
– Jeg har ikke noe imot dette, og det er fint at hjelpeorganisasjonene er aktive, men dekningen blir for sporadisk. De lange linjene blir borte, og mediene er bare opptatt av konflikt, som det jo har vært en endeløs rekke av. Konflikten kommer bare opp i mediene når hjelpeorganisasjonene får gjennomslag, som oppslaget i A-magasinet i forrige uke er et eksempel på, sier Rønning.
Norske medier ikke så ille
Men norske medier er ikke mye annerledes enn andre lands. Ved siden av AFP og Reuters er det i første rekke belgiske og franske medier som har en viss grad av langsiktig dekning, selv om mange er innom. Trolig har så mange som 2-300 pressefolk vært i Kongo i løpet av høsten, anslår Vegard Vatn i Tønsbergs Blad. Han besøkte Øst-Kongo to uker i høst som ledd i studieopplegg på Høgskolen i Oslo om journalistikk i krigsområder.
– Jeg tror det er flere grunner til at norsk presse er tilbakeholdne. Dårlige franskkunnskaper er en, men det er også ekstremt dyrt, farefullt og vanskelig å dekke Kongo. Landet preges av svak sentraladministrasjon, dårlig infrastruktur og en røverkapitalisme, som kan pusten fra de fleste. Det tar tid å bygge opp kunnskap om et område, og tid har ikke mediene i dag.
Han er imidlertid ikke enig i alle klagene over dårlig Afrika-dekning i norske medier.
– Utgangspunktet tatt i betraktning, så er det ikke så dårlig, sier han.
NRK og Aftenposten inn
Da konflikten i Øst-Kongo blusset opp igjen i høst, var NRKs Dag Bredvei og Aftenpostens Jørgen Lohne blant de første inne. Lohne, som har besøkt Kongo tidligere, tilbrakte en uke i Nord-Kivu. Han arbeidet i provinshovedstaden Goma samt i Rutshuru, Kiwanja og Bunagana og laget blant annet reportasjer om flyktningsituasjonen samt intervjuer med en barnesoldat, kvinnelige voldsofre og opprørslederen Laurent Nkunda.
– Sikkerhetsmessig gikk det greit. Kun en gang var jeg oppe i en situasjon der jeg i ettertid ser at jeg burde handlet annerledes av hensyn til egen sikkerhet, sier Lohne, som ikke oppleve direkte skyteepisoder.
Når Aftenposten bare var en uke i Kongo denne gang, har det to årsaker, ifølge Lohne:
– Sjefen på utenriksavdelingen bestemte at jeg ikke skulle utsette meg for risikoen ved å bli i et konfliktområde lengre tid enn dette. Dessuten hadde vi fått til mange store reportasjer til avisen allerede, sier han.
Vegard Vatn var to uker i Øst-Kongo og skrev for blant annet VG Nett, selv om han egentlig jobber i Tønsbergs Blad. Han hadde en måned permisjon som ledd i studiene.
Første store reise
– Dette var min første store reportasjereise. Jeg hadde tilbud om å være med opp til Bunagana, men det var ulike meldinger, så jeg valgte ikke å dra. Det er også veldig dyrt å jobbe i Kongo. Hotell er dyrt, bestikkelsene er mange, du må ha firehjulstrekker osv.
Vatn er imidlertid mer skuffet over norsk presse enn for eksempel professor Rønning.
– Jeg synes det er en elendig dekning i Norge. At norske medier bare har en korrespondent i hele Afrika, forteller sitt. Men det var mange utenlandske journalister. AFP alene hadde tre skrivende, tre fotografer og en kameramann, så det er informasjon for dem som vil ha, sier journalist Vegard Vatn.
