– Krigen kan være verre for reportere enn for soldater

I tillegg til professoratet ved UiB er Bjørn Helge Johnsen tilknyttet Sjøforsvarets støttelag. Det innkalles i forbindelse med ulykker eller andre kritiske hendelser i sjøforsvaret, og driver også tett oppfølging av soldater som deltar på internasjonale oppdrag.

– Hva er egentlig post-traumtisk-stress-syndrom?

– Det er en lidelse med forutgående symptomer som vi kan dele inn i tre hovedgrupper. For det første påtrengende opplevelser med drømmer og mareritt. For det andre unngående atferd. Man er avvisende til å snakke om hendelser eller unngår for eksempel steder som minner en om traumatiske opplevelser. Den tredje symptomgruppa handler om kroppslig og emosjonell aktivering. For eksempel at man blir skvetten, har humørsvingninger eller møter trusler med aggresjon, forklarer Johnsen.

På spørsmål om man generelt kan si noe om hvem som rammes, sier Johnsen at folk som oppsøker farlige situasjoner hvor ting kan gå galt, er i faresonen, ikke minst hvis de har mange vanskelige ting i bagasjen fra før.

– Det viser vår forskning. Vi har sett at soldater som har opplevd mange livstruende hendelser er mest sårbare. Har de i tillegg en unngående mestringsstil får de større problemer på lang sikt.

– Er det i denne sammenheng forskjell på å være aktiv soldat og i en tilskuerrolle som krigsreporterne er?

– Ja det tror jeg, fordi rammene rundt soldatene er klare. De får ordre, de har et oppdrag, en plan og er i et system. Journalister, og særlig frilansere, har ikke et slikt system rundt seg og bruker ofte mer rusmidler. Noe som absolutt ikke er gunstig. På mange måter kommer derfor journalistene verre ut enn soldatene.

– Hvordan kan slike psykiske problemer forebygges?

– En vanlig metode er gruppeprosesser og debrifing. I fagmiljøene hersker det uenighet om dette virker eller ikke, men jeg er rimelig overbevist om at det gjør det. Vi bruker mye kollegastøtte i forsvaret, og det vil også være mitt råd til andre. En annen ting vi driver med er såkalt eksponeringsbehandling for tilbakeføring til tjeneste. Det innebærer en gradvis tilnærming til det som er vanskelig. At folk mestrer hvert trinn og får selvtillit før vi går videre.

– Hvilke psykologiske mekanismer gjør seg gjeldende når mennesker overvinner redsel og klarer å jobbe i farlige områder?

– Folk er veldig forskjellige, men generelt kan man si at man utvikler en evne til å fokusere på det som skal gjøres, få jobben gjort. Så blir de heller redde etterpå. En vanlig forklaring på hvorfor noen tiltrekkes av risiko er at de er såkalte «sensationseekers». De søker å bli påvirket og vil ha det kicket spenning gir. Mye av drivkraften er nettopp at de opplever mestring i intense situasjoner, sier Johnsen.

Han mener mye tyder på at mange krigsreportere har slike egenskaper.

– De kjennetegnes også ved at de søker nye erfaringer for erfaringens del. De utsetter seg for opplevelser de ikke helt vet utgangen på, oppdrag der det ikke er helt klart hva som vil skje, sier Johnsen, som legger til at spenningssøkerne lett kjeder seg.

Få hemninger når det gjelder alkohol og andre rusmidler hører også med til bildet.

– Vil alle før eller siden møte sin grense?

– Nei, det er ikke naturgitt at alle vil få problemer. Har man ellers et stabilt liv og et godt nettverk, tåler man mer enn en som har vanskelige ting i bagasjen. Men dette gjelder generelt, man kan vanskelig si på forhånd hvem som vil få problemer, understreker Johnsen.