«Vi ser derfor på iLevanger som en statssubsidiert styrking av Trønder-Avisa», skriver Espen Leirset, redaktør i Innherred.
Foto: Innherred
DEBATT:
Kriteriene for pressestøtten bør ettergås
Utdyping om en «hårreisende» forvaltningspraksis.
Jeg satt ved min arbeidspult og skrev en lederartikkel da jeg ble oppringt av Journalisten. De kunne fortelle at de hadde sett nærmere på pressestøtten til vår konkurrent, iLevanger, og ba om en kommentar fra meg.
I iveren etter å få det jeg mener er en urimelig sak satt på dagsorden, begynte jeg umiddelbart å snakke i titler. Jeg kan nok ha tråkket på noen av mine gamle kollegers tær, men jeg mener altså det prinsipielle i saken bør debatteres. La meg her utdype det jeg mener er problemet med Medietilsynets rundhåndede utdeling av pressestøtte til vår konkurrent.
Avisa Innherred har siden etableringen i 2015 dekket Levanger og Verdal kommuner med 35.000 innbyggere. Kommunene er tett integrert, og en avstemming førte med nød og neppe til at kommunene ikke ble sammenslått i 2016. Avisa Innherred har hovedkontor i Verdal og lokalkontor i Levanger. Kommunene dekker vi likestilt. Det samme gjør Trønder-Avisa.
De har hovedkontor litt lenger nord, i Steinkjer. De har i alle år hatt et stort lokalkontor i Levanger, hvor de dekker både Levanger og Verdal fra. Innherred har en leserdekning i Levanger på 57 prosent. Trønder-Avisa har 50 prosent før iLevanger medregnes. Men i Medietilsynets byråkrati blir leserdekningen nullet ut til fordel for en kategori om avisas postadresse. Det framstår urimelig.
Hard konkurranse
Det har i alle år vært tett, jevn og hard konkurranse mellom Innherred og Trønder-Avisa. Vi kjører om kapp etter blålysene, og skriver om kapp fra politiske møter. Slik skal det være når man konkurrerer.
For tre år siden endret dynamikken seg: Trønder-Avisa etablerte ei ny nettavis, som heter iLevanger. Avisas første redaktør Gaute Ulvik Haugan gjorde en god jobb. Han hadde også solid drahjelp fra moderskipet Trønder-Avisa.
Så langt, så godt. Men da iLevanger fikk tildelt pressestøtte etter et par år, ble det en gamechanger i aviskonkurransen på Innherred.
Vi var to jevne konkurrenter, som begge har gått med fine overskudd og sunn drift. Plutselig får den ene avisen en ryggsekk full av penger fra staten i form av pressestøtte. Over 1,5 millioner kroner gis til iLevanger i pressestøtte.
Samtidig har iLevanger blitt mer og mer fullintegrert i Trønder-Avisa. Etter at nevnte Haugan gikk av som redaktør for et års tid siden, ble Trønder-Avisas sjefredaktør Sivert Rossing også redaktør for iLevanger. Redaksjonen i iLevanger ble dertil flyttet sammen med den store lokalredaksjonen til Trønder-Avisa i Levanger.
Fordeler saker
Nå sitter det etter det vi forstår rundt ti journalister i samme kontorlandskap, hvor minst tre sorterer under iLevanger og dermed nyter godt av pressestøtte. I tillegg er det naturligvis full stoffutveksling mellom avisene. Det meste av saker kryss-publiseres. På den måten kan iLevanger og Trønder-Avisa fordele saker mellom seg. De er aldri ute på samme sak, men fordeler sakene slik at de i sum blir sterkere i konkurransen mot oss.
Vi ser derfor på iLevanger som en statssubsidiert styrking av Trønder-Avisa. Dette bekymrer meg, som er redaktør for hovedkonkurrenten – som ikke får noe pressestøtte. Vi har færre journalister enn Trønder-Avisa og iLevanger har til sammen. Men det er de som får statsstøtte for sin drift. Jeg mener dette er urimelig.
Det er derfor jeg uttalte meg så bramfritt om Medietilsynets forvaltningspraksis. Jeg stusser over at så mye penger kan deles ut uten mer kvalitetssikring.
Jeg leser i Journalisten at pressestøtte-ekspert Lars Julius Halvorsen er åpen for at denne støtten kan være problematisk, selv om han tar forbehold om at han ikke kjenner detaljene godt nok. Det er naturlig. Men det er vanskelig å være enig med Halvorsen når han skriver at hvis Medietilsynet «skal detaljvurdere hvert enkelt tilfelle er man veldig fort i nærheten av uryddig saksbehandling».
Dette forstår jeg ikke. Hvordan kan det være uryddig å drive detaljert saksbehandling? Det er jo nettopp detaljert saksbehandling som er adelsmerket i offentlig virksomhet. Selvsagt må man forvente at et forvaltningsorgan driver detaljvurdering når millioner av skattebetaler-penger skal betales ut til en privat bedrift.
Forventer ikke pressen dette når vi ettergår offentlig pengebruk andre steder? Sjablongmessige tildelinger av skattepenger som gir urimelige utslag er jo noe vi vanligvis påpeker og setter under kritisk debatt. For meg virker det som kriteriene Medietilsynet bruker for å dele ut pressestøtte er grovmasket og gir tilfeldige – og uheldige – utslag.
Offentlig forvaltningsskikk
Jeg har i min gamle jobb som førsteamanuensis undervist ledere i offentlig sektor i forvaltningsskikk og forvaltningspraksis. Jeg kan ikke forstå annet enn at kriteriene for pressestøtte bør ettergås.
Jeg antar også at hver tildeling fra Medietilsynet må anses som et enkeltvedtak. Og enkeltvedtak har klare regler i forvaltningsloven som må følges. Hvert tilfelle må underlegges saksbehandling, hvor både forsvarlighet, likhet og saklighet skal vurderes.
Så vidt jeg kan forstå, mener Lovavdelingen i Justisdepartementet det samme: «dersom støtten er regulert i eller forankret i lov eller forskrift, vil det skape et preg av offentlig myndighetsøving som gjør at avgjørelsen – iallfall som den store hovedregel, og muligens helt uten unntak – regnes som enkeltvedtak». D
ette betyr at forvaltningslovens regler om saksbehandling til anvendelse, noe som nettopp betyr «detaljert» behandling av den enkelte sak. Mitt spørsmål går derfor til Medietilsynet, eller til Kulturdepartementet, eller den av de som ser det opportunt å svare: Hvordan forholder tilsynet seg til saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven når pressestøtten deles ut?
