Laget dokumentar om RøverRadion: Så døde en av hoved­personene på dramatisk vis

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Det er august 2015 og Kari Anne Moe har akkurat sluppet sin siste film «Pøbler» ut i verden. I tillegg har hun også faktisk nettopp født et barn, og er hjemme i mammaperm med en tre måneder gammel baby, da Mina Hadjian plutselig dukker opp i et intervju på «God Morgen Norge» for å snakke om sitt nyeste prosjekt, RøverRadion. 

La filmen på hylla

Det er regn i lufta når Journalisten møter filmregissør Moe, kun et par steinkast unna hjemmet til den mest omtalte rojale familien i Oslo om dagen. 

Det er en liten uke til hennes nye dokumentar «Mina og røverne» har norgespremiere. Filmen har Moe brukt de siste syv årene på å lage. Det vil si, barnet hun nettopp hadde født da Hadjian dukket opp på morgen-TV er nå ni år gammelt, så det har vel tatt litt mer enn syv år. 

I dokumentaren møter vi den tidligere NRK P3-profilen Hadjian og tre av «røverne» i RøverRadion, radioprogrammet som lages av og for innsatte i norske fengsler. 

– Jeg husker jeg syntes det var veldig fint, det opplegget med RøverRadion, sier Moe og mimrer tilbake: 

– Jeg husker jeg tenkte: Mina, hun kjenner jeg igjen, hun husker jeg jo fra P3, som hun derre kule dama som turte å sparke oppover. 

Med kun få dager igjen til premieren går telefonen varm under intervjuet, det er mye som må fikses, mange som vil ha en bit av regissøren. 

En film om en kul dame 

Moe tar oss tilbake til 2015.  Hun hadde hengt med Eddi Eidsvåg og alle hans pøbler i en lang stund, og nå hadde hun behov for å lage film om en kul dame, forteller hun. 

– Jeg ringte Mina med en gang etter det. Hun inviterte meg på en kopp kaffe. Det var egentlig bare snakk om én kaffe, men det varte vel i seks timer, det første møtet. 

Hadjian syntes også det var en god idé å lage film. Umiddelbart etter det første møtet satt de gang å jobbe. 

– Jeg ville lage en film om oppstarten av RøverRadion i Bredtvet kvinnefengsel. Vi gjorde masse forarbeid, men fikk til slutt ikke tilgang av ledelsen i fengselet, forteller Moe. 

Hun fortsetter: 

– Da ble jeg så skuffa. Å, jeg var så skuffa, for jeg var så klar for å begynne å lage den filmen. Jeg hadde tilgang til flere andre fengsler allerede da, men kun med mannlige straffedømte. 

Uten tilgang til fengselet, ingen film. Ideen la hun på hylla og fokuset til Moe ble rettet mot flere menn. Denne gangen som en av produsentene til «For vi er gutta», filmen om Mannskoret. 

– Jeg var opptatt med mye annet, men så, i 2018 ringte jeg Mina igjen og sa: Vi må jo lage den filmen. Vi ble enige om å lage en med gutta istedenfor og fikk tilgang til Oslo Fengsel og Eidsberg Fengsel, forteller hun. 

Seks år

Det er mer vanlig enn uvanlig at det tar så lang tid å få laget en dokumentarfilm, forteller Moe. Det har ofte å gjøre med finansiering, for det er et hardt arbeid å finansiere prosjektene. 

– Hvordan motiverer man seg til å gå i gang med prosjekter som varer så lenge? 

– Det har jeg spurt meg sjøl om mange ganger, sier Moe og ler. 

– Men for å gi et eksempel, sier hun og forteller om den andre hovedpersonen i filmen, Rune Cato Liljebakk.

Liljebakk, en av røverne i filmen. Han er en av de som har sittet inne, men som fortsetter å jobbe i radiokanalen etter at han har sluppet ut av fengselet. I filmen ser vi at han prøver å bygge seg opp for første gang i livet og bestemmer seg for å reise til Ukraina. Han drar flere ganger fram og tilbake, og deltar i tøffe krigshandlinger der.

Hun legger til: 

– Du kan overleve de tøffeste krigshandlingene, men det å komme seg ut av kriminelle nettverk... 

Moe hadde «låst klippen». De var ferdige og klare til å vise filmen, da Liljebakk var på vei til Ukraina en siste gang. Hun fikk overtalt ham til å se filmen før han dro. 

– Jeg orker ikke at du skal dra dit uten å ha sett noe av det vi har gjort, sa jeg til ham. Vi så filmen sammen og det var veldig, veldig fint, sier hun. 

– Det ironiske i alt er jo at han overlever krigshandlingene, som en av veldig få, men så dør han når han har kommet hjem. Han blir funnet skutt på en parkeringsplass i Lørenskog, forteller Moe. 

Liljebakks dødsfall i desember 2023 har blitt omtalt i flere medier. Fire menn er siktet for drap eller medvirkning til drap etter hendelsen. Alle de fire nekter straffskyld, og har forklart at Liljebakk skjøt seg selv i bilen, under en form for russisk rulett.

Klippet om filmen

Ikke lenge etter at Liljebakk ble funnet død får Moe en melding fra søsteren hans om at familien også gjerne vil se filmen.

Moe forteller at de ble enige om å vise den til familien dagen før begravelsen, og også at Moe og teamet kunne filme under selve begravelsen. 

– Jeg bestemte meg for at vi måtte åpne klippen igjen da det skjedde. Jeg kan ikke lage en film hvor Rune Catos død ikke er med. 

I filmen får vi se at Liljebakk får en sønn. Etter at han døde ble Moe opptatt av å få med at han også hadde andre barn.

– Jeg kan ikke lage en film der de andre barna hans ikke finnes, sier hun. 

– Ingen lager dokumentarfilm for å bli rike

Det er det menneskelige, forteller Moe, det er det som driver henne til å lage filmer som tar så lang tid at de fleste andre ville ha gitt opp for lengst. Det er fortellingene om menneskemøtene, om nyansene, forteller hun, som gjør at hun fortsetter. 

– Ingen lager dokumentarfilm for å bli rike, sier hun og ler igjen. 

– Vi har heldigvis fått Oslo Filmfond som en av investorene, hvis de ikke hadde kommet på banen..., sier hun og tar en pause. 

Moe har jobba med en del utsatte grupper før. Hun er vant med ustabile medvirkende, sier hun. 

– Jeg har et sterkt engasjement for at vi mennesker egentlig er ganske like. Vi trenger det samme, vi drømmer om det samme. Selv om vi kommer fra ulike klasser, har ulike bakgrunner, er kriminelle eller ikke-kriminelle, så er vi ikke så himla spesielle og hvis vi kan forstå det, så vil kanskje de avstandene som fører til utenforskap, bli mindre. 

En ærlig plass i offentligheten

Det er en ting hun gjerne vil snakke mer om, noe hun ofte filosoferer over i arbeidet med filmene og prosjektene hun jobber med. 

– Folk som soner i fengsel er ikke så ofte å se i offentligheten, når man ser dem, er de ofte «blurra» ut. Jeg har vært opptatt av at dette er mennesker som vi også skal kunne kjenne oss igjen i, de skal ikke bare være en case, som er representant for et eller annet med en forvrengt stemme i en sak om «her har vi en kriminell», sier hun. 

– Det er sånn de ofte blir presentert i det offentlige rom. Dette har jeg tenkt mye på. Hva er det greit å være som menneske i offentligheten? Hvem beskytter vi egentlig? Hvem er det det egentlig handler om, spør Moe. Det er tydelig at dette er noe som opptar henne. 

– Hvis vi aldri skal vise barn i vanskelige situasjoner i filmer og nyhetssaker. Om man alltid forteller ungdommer at det er ikke sikkert du er glad for at dette er en del av din fortelling. Hva gjør det med identiteten til den personen? Folk har jo de historiene de har. 

Målet med denne filmen, forteller Moe, er å gi kriminelle en ærlig plass i offentligheten.

– Jeg ville ikke bare vise de som har klart seg og er vellykka, det er viktig å vise nyansene òg, hvor krevende det kan være. 

Om å vise den til verden

Å vise syv, nesten ni år, med arbeid til omverden blir fint, forteller hun. Telefonen ringer igjen, og enda en melding må skrives før hun fortsetter: 

– Jeg tror det blir veldig fint å vise den til publikum. Jeg er jo selvfølgelig stressa, sier hun samtidig som hun skriver ferdig meldingen. 

– Jeg er først og fremst opptatt av at jeg har huska på alle jeg skal huske på. Jeg ligger våken. Du vet, sånn tullete, at jeg går inn og sjekker at jeg har skrevet takk til den og den personen, sier hun og ler før hun legger til: 

– Men først og fremst gleder jeg meg til at Mina skal få publikums kjærlighet som jeg er sikker på at hun kommer til å få. Jeg er veldig glad for å bidra til at hun får den oppmerksomheten hun fortjener.

Ikke klar for premieren

Hadjian er ikke like klar for premiere som Moe, forteller hun når Journalisten ringer for å høre hvordan det har vært å ha et filmteam surrende rundt i så mange år. 

– Jeg er langt unna å være klar for det, jeg liker meg i mørket, det er jo derfor jeg begynte med radio, sier hun. 

Hadjian fortsetter: 

– Jobben i RøverRadion er en veldig intens jobb så jeg har ikke brukt så mye tid på å sitte og følge med på dem. Det er faktisk mange scener i filmen hvor jeg tenker: Oi, har de filma det, sier hun og ler. 

Hadjian har drevet RøverRadion i elleve år nå. Det har blitt en del skjebnemøter, forteller hun. Gjennom filmen håper Hadjian å gi et innblikk i hvor tøft det kan være å sitte i norske fengsler. 

– Det er jo desto tøffere når du skal ut av fengselet. Når noen har kontrollert livet ditt 24 timer i døgnet og så blir du bare sluppet ut på gata med en søppelsekk, og så  ligger det en forventning der om at nå skal du bli krimfri, sier hun. 

Hun fortsetter: 

– Det er like mye variasjon i fengselet som det det er ute i samfunnet. Forskjellen er at de har tatt litt andre valg i livet. Det er viktig å ha litt mer forståelse og åpenhet for dem. 

– Men, sier hun, mer alvorlig denne gangen, det som kanskje er den største grunnen til at jeg ikke går rundt og gleder meg masse til premieren, er at jeg ikke skal ha med meg bestekameraten min Rune Cato. 

– Jeg holdt minnetale i begravelsen hans. Det var kanskje den tøffeste delen av hele filminga. 

LES OGSÅ:

«Den sorte svane» dømt til fengsel