Selv leser jeg alternative medier nesten daglig, skriver innleggsforfatter Leiv Osvold. Helge Lurås (bildet) var redaktør for Resett, nå iNyheter.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
DEBATT:
Leser pressefolk alternative medier?
Vi trenger å lese kontrære meninger, som både provoserer og tirrer, og ikke minst pusher vitebegjærligheten, skriver Leif Osvold.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
En av de faste kommentatorene i Aftenposten skrev til meg etter at jeg hadde sendt ham en lenke til en god artikkel på Document: «Ikke send meg flere lenker fra Document; jeg vil ikke ha noe med det organet å gjøre». En annen skrev til meg at «livet er for kort til å bruke tiden på alternative medier». Flåsete og avslørende.
Uten å kunne dokumentere det så tror jeg at slike holdninger er utbredt i Hovedstrømsmediene (HSM), når det gjelder pressefolks syn på alle de alternative mediene. De er som spedalske å regne. De tilhører «de hvis navn ikke skal nevnes». Da uteblir også den viktige kritikken av dem.
Alternative medier definerer jeg her som medier – fortrinnsvis på nettet – som går motstrøms i en rekke viktige saker i samfunn og politikk. De består av Document, HRS og iNyheter (tidl. Resett). De skal bedømmes med basis i det beste de skriver, ikke det dårligste. Minerva kunne og burde ha vært et fyrtårn på høyresiden, men har rotet seg bort i verdiliberalisme og andre holdninger som gjør dem godt plassert hos HSM. Altså der hvor det for meg oppleves som at alle mener det samme, og at krenkelsesfrykten er lammende for alt redaksjonelt innhold . Hvordan har mediene havnet der?
Felles for de alternative mediene er 1) de informerer om saker som HSM velger å ikke skrive om, 2) skriver frittstående analyser av aktuelle saker i samfunnet, i Norge og andre land, 3) fronter meninger og holdninger som går motstrøms i nesten alle viktige saker i samfunnet og politikken, 4) har gode skribenter med både skarp penn, gode kunnskaper og et muntlig språk.
Selv leser jeg disse alternative mediene nesten daglig, og har både nytte og glede av det. Mine politiske holdninger finner jeg skiftevis i alle partier, men politisk ståsted har ikke noe med denne saken å gjøre. Dette dreier seg om opplysning/informasjon, utfordring og utvikling.
Jeg er ofte enig i det jeg leser, men også uenig, og særlig irritert over konspirasjonsteorier, fiendebilder og masterplaner som fremsettes. Men også dette hører til den intellektuelt nysgjerrige lesers plikt. Vi opplyste mennesker kan da ikke bare lese det vi er enig i, når vi vet innholdet på forhånd? Vi trenger å lese kontrære meninger, som både provoserer og tirrer, og ikke minst pusher vitebegjærligheten. Nysgjerrighet er en nødvendig egenskap for journalister. Den synes dog å være fraværende i norske medier.
Hva gjør de skrivende menneskene i HSM? Altså de tre grupperingene redaktører, kommentatorer og journalister. Hvorfor leser de ikke alternative medier? Og om de gjør det, diskuterer de sakene som står der, eller er de bare flaue og leser i skjul? Altså en slags «guilty pleasure». Det virker som om alle ansatte i HSM mener at disse mediene er så fæle og skadelige å lese eller sitere at både de selv og leserne skal skånes for deres meninger.
Dette er det jeg vil kalle intellektuell latskap. Det er en dødssynd i pressen. En annen stor feil med norsk presse er at de altfor lett putter både folk og organer i båser, basert på enkeltstående eksempler. En gang dum, alltid dum. Men Document er så mye mer enn Hans Rustad, og HRS er mer enn Hege Storhaug.
En avis fant på det gode slagordet: «Dagen blir ikke den samme uten…VG». Selv har jeg laget dette: Uten alternative medier er ikke dagen til å holde ut. Dette mener jeg helt bokstavelig. Leser man bare ensrettede medier, blir man gradvis fordummet. Intellektet skal brukes, nysgjerrigheten pirres og informasjon om hva som skjer i det store åpne rommet på høyresiden skal tilføres. Dette er viktig for folk flest. For pressefolk er det eksistensielt.
