Mediene overså krigsforbrytelser

I snart to år har norske medier, særlig de nasjonale kanalene, demonstrert en urettferdig holdning til tamilenes lidelser og undertrykkingen av dem på Sri Lanka.

Den norske mediedekningen av den militære offensiven i 2009 har vært preget av BBCs tunge reproduksjon av det singalesiske nyhetsbildet, og internasjonale aktørers vage anklager hvor begge parter (De Tamilske tigrene og den lankiske staten) blir spurt om å gi opp kampene. Ingen land, heller ikke Norge, kom med en konkret fordømmelse av krigshandlingene.

Budskapet kom aldri fram

Dette bidro til at den lankiske staten kunne gå uhindret fram med bruk av militære midler –  kampfly, krigsbåter og tungt artilleri  – og kontinuerlig bombe den smale stripen på Mullethivu i nordøst Sri Lanka hvor ca. 350.000 mennesker og tusentalls LTTE-soldater (Tigrene) holdt til. Dette ble dysset ned i media.

At LTTE tvangsrekrutterte sivile, og at sivile også ble brukt som menneskelige skjold ved krigens slutt, samt skjøt de som prøvde å rømme fra området de siste tre månedene av krigen, er det skrevet veldig mye om i vestlige medier. I Norge ble nyhetsbildet preget av hva tamilene i Norge gjorde for å få regjeringen til å reagere. Fokuset ble flyttet fra det krigsherjede området til sinte og frustrerte tamilske demonstranter i Oslos gater. Igjen, personene som bringer budskapet kom i fokus, ikke budskapet.

Det tyder på at siden LTTE er terrorstemplet i mange vestlige land, hadde man stor mistro til informasjon som kom ut fra områdene under LTTEs kontroll, og man antok at det var kun LTTE og deres sympatisører som hevdet det skjedde et folkemord utført av staten.

Ikke aktuell krise

I objektivitetens navn godtok journalister en slik forståelse, og resultatet ble en støtte til det vi vil kalle den srilankiske statspropaganda.

Den srilankiske regjeringen ble ikke holdt ansvarlig for de enorme sivile drapstallene, dette grunnet kynismen til vestlige medier og internasjonale aktører.

Under krigen, med omfattende bruk av propaganda fra begge parter om situasjonen til de sivile, var det vanskelig å danne seg et balansert nyhetsbilde. Mediene har i relativt stor grad unnskyldt sin dårlige dekning av konflikten med at troverdigheten til kildene var upålitelige.

Dermed legitimerte de den manglende mediedekningen og bidro til å skape distanse til konflikten for det norske folk. Krisen ble fremstilt som lite aktuell.

Det var en periode hvor tamiler ble høyst forbauset og frustrerte over mediedekningen, og over hvordan det tydeligvis var en umenneskelig mangel på interesse her til lands for hva som virkelig hendte med sivile i krigssonen. Om interessen hadde vært større, ville det blitt tilrettelagt en bredere og mer nyansert dekning av den humanitære katastrofen som tok sted før, under og etter konflikten.

Fra 2009 til i dag har det også vært lite oppmerksomhet rundt hvordan den srilankiske stat frarøver tamilene deres land og jobbmuligheter, samt koloniserer områdene de erobret for 2 år siden.

Blodig FN-rapport

For noen dager siden ble FN-rapporten om den blodige borgerkrigen på Sri Lanka framlagt. Her  fikk vi en troverdig og uavhengig kilde som beskrev krigsforbrytelser begått i siste fasen av krigen. Men rapporten har ikke fått mye oppmerksomhet. Aftenposten skrev en kort sak, noen nettaviser refererte til rapporten uten å skrive om hva som faktisk var skjedd. Verken VG, Dagbladet, NRK eller TV 2 viste særlig interesse for denne viktige rapporten.

At Sri Lanka brukte bombefly mot sin egen sivilbefolkning ble ikke en sjokkerende nyhetsoverskrift i norske medier. Men at dette skjedde i Libya har preget små som store nasjonale aviser, over flere sider over flere dager i senere tid.

Det tok 10 dager fra situasjon ble diskutert i Sikkerhetsrådet til det ble bestemt at økonomiske sanksjoner skulle innføres mot Libya, og noen dager senere bestemte USA og Frankrike å sette flystyrker inn for å forsøke å stoppe Gaddafis offensiv mot opprørerne. I arabiske land der det foregår opprør, velger mediene å sitere fra sosiale medier. De legger ut bilder, og videoer slik at nordmenn kan komme nærmere realiteten. Det var mange bilder, og videoer fra krigsområdet på Sri Lanka som kom ut, noe norske medier ikke ville vise nordmenn. Hva skyldes det?

Er journalistene og redaktørene blindet av sine formålsorienterte agendaer? Er man så redd for å se realiteter i humanitære katastrofer av frykt for ikke å virke objektiv? Tror journalister ukritisk på at det kun er LTTE-propaganda når det blir hevdet at det blir begått folkemord mot tamiler på Sri Lanka? Vi vil påstå at mediedekningen av konflikten på Sri Lanka var med på å skjerme den srilankiske regjeringens krigsforbrytelser.