Er jeg Medie-Norge?

Jeg har kritisert NRK for å skape en egen klasse B-journalister, og dette har falt mange som er med i FleRe-prosjektet til NRK tungt for brystet. Det er det ikke vanskelig å forstå. Det er vanskeligere å forstå hvorfor Uwonkunda kapitulerer og mener at siden det ikke finnes andre muligheter, bør jeg la være å kritisere en ordning hun selv kaller en «skam for NRK».

Sjanser

 La oss se litt nærmere på Uwonkundas historie opp mot virkeligheten hun mener jeg som «godt etablert journalist» ikke forstår. Etter et stipendiat i Utrop får hun sommerjobb i VG, en jobb som tradisjonelt har veldig mange søkere. Deretter går hun videre til NRKs FleRe-prosjekt, og jobber i statsbedriften i to år. Deretter får hun beskjed om at norsken hennes ikke er god nok.

 Her er det noe som skurrer. Hun fikk flere sjanser, likevel er bransjen diskriminerende. Hun fikk være med i FleRe, jobbet der i to år, men det er likevel ikke en god ordning?

Hard jobbing

Fra barnsben har vi delt samme drøm, Victoria Uwonkwunda og jeg. Jeg ble bragt nærmere drømmen da jeg ble huket inn av Aftenposten, en avis jeg hadde lest siden jeg kunne sette samme to bokstaver. Bak beslutningen sto ledere som ville gi meg en sjanse til å bevise hva jeg var god for. Mitt indiske navn var helt klart av betydning. Det trenger vi ikke å legge skjul på. Men takk og lov kalte de ikke vikariatet mitt for «MultiKultur»-stillingen. Det hadde gjort meg flau.

 Jeg jobbet også hardt. Jeg konkurrerte nettopp med sommervikarer som hadde samme etternavn som mine eldre kolleger, og gikk tidvis en tøff skole. Det føles lite inkluderende når den eneste responsen du får på en artikkel du har jobbet med døgnet rundt i to uker, er at den hadde en kommafeil. Jeg var vikar i seks (!) år i Aftenposten før jeg kunne kalle meg fast ansatt.

Språksans

 Så jo, Victoria, i et land der Hadia Tajik kan bli kulturminister (og har vært journalist i Aftenposten), der Laila Bokhari kan bli statssekretær (hadde takket ja til spaltistjobb hos oss da Erna plukket henne ut), der Nazneen Khan-Østrem (også vært journalist i Aftenposten) er forlagsredaktør og der Aftenposten kan skryte av å ha bidrag fra sterke samfunnsstemmer som Mina Adampour, går jeg ikke med på at Medie-Norge er så svarthvitt som du vil gjøre det til. Men ja, vi har utfordringer, og de er ikke få.

Journalistmiljøene i hovedstaden – som jeg kjenner best til - kan fremstå som misunnelige, nepotistiske og lukkede. Delvis stemmer det. Men jeg kjenner også til kolleger som utmerker seg ved å være nysgjerrige, åpne og rause. Din egen CV tyder jo også på at folk har vært villige til å gi deg en sjanse. Selv blir jeg stadig bedt om å anbefale journalister med minoritetsbakgrunn til sommerjobber og vikariater slik at de kan få en fot innenfor våre redaksjoner. Kravet til dem er tindrende klart: De må ha sterk språksans.

 Det er et krav man kan diskutere, men i en redaksjon hardt presset på ressurser, er det ikke enkelt å skape rom for en journalist med det du kaller «pronomentrøbbel». Språket er verktøyet vårt, og derfor en av de viktigste kvalifikasjonene om man ønsker å bli journalist. Samtidig er det mye som kan læres over tid, og tilfeller der nettverk eller kunnskap kan kompensere. Dette tror jeg mellomledere og redaktører er klar over, men de må gjerne utfordres på hvordan de ser for seg ansettelser av minoriteter i en bransje der faste stillinger henger høyt og annonsetallene stuper. Nepotismen har som kjent sine beste dager i trange tider.

Skille

Når alt dette er sagt, jeg beklager at jeg har fått noen til å føle seg som B-journalister. Mitt anliggende var å påpeke at dere har en arbeidsgiver som skaper et slikt inntrykk, og attpåtil – slik Sandeep Singh skriver i Aftenposten – holder liv i «en plass på TV der brune nordmenn blir presset til å være utlendinger». Jeg har debattert med flere av dere på Twitter, andre har tatt kontakt på e-post. Dere utgjør underskogen av journalister som garantert har lysende karrierer foran dere. Ikke at jeg mistenkte noe annet. Men still dere gjerne spørsmålet hvorfor det er akkurat jeg som hever en kritisk røst. Jo, fordi jeg kan si at ordningen er utdatert, uten at noen kaller meg fremmedfiendtlig.

 Dernest, hvis FleRe er en skam slik Uwonkunda selv sier, burde den ikke da utsettes for kritikk og debatt? Mitt mål er ikke å kritisere den enkelte journalist som har grepet sjansen. Jeg hadde sikkert gjort det selv. Min kritikk er mot NRK, en statseid bedrift som bør ha høyere tanker om befolkningen den skal speile. Derfor står jeg på mitt når jeg sier at NRK burde gjøre ansettelser av minoriteter til en integrert del av sin ansettelsespraksis, og ikke skille det ut som et eget program. Det er det som skaper skillelinjer, ikke naturlig integrering.