Mediene svikter i dekningen av «Vest-Afrikas Afghanistan»

Opprørere, våpen, flyktninger, tørke, hungersnød, smuglere og voldelige islamistiske grupper. Det nordlige Mali er vidstrakt, tynt befolket og utenfor radaren til regjeringen i Bamako. Den fattige befolkningen har lært seg å leve med banditter, opprørsgrupper og narkotikasmuglere, men etterdønningene av revolusjonen i Libya, som førte til Muammar Gaddafis fall i fjor, har økt ustabiliteten i den allerede turbulente Sahel-regionen. 

Komplisert situasjon

Situasjonen er betydelig mer komplisert enn mange vil erkjenne. Da opprørerne tok makten var det nordlige Mali allerede hardt rammet av tørke, som truet med å føre til hungersnød. At konflikten har tvunget 350.000 mennesker på flukt, mange av disse til nabolandene som allerede trues av matmangel, merkes ikke i svenske eller norske medier.

Da militæret styrtet regjeringen i Mali og rebellene tok makten denne våren, var jeg på plass i landet og kunne rapportere om et land i oppløsning. I hovedstaden kjempet militæret og regjeringen om makten, mens butikkene ble tømt for mat. Til busstasjonen ankom daglig flyktninger fra nord, som hadde rømt unna opprørernes plyndring og islamistenes knallharde forsøk på å innføre sharialover i byene. Siden dette har de utallige bruddene på menneskerettighetene blitt bekreftet av flere organisasjoner.

Dypere forståelse

Da jeg forlot landet i begynnelsen av juni, hadde interessen for Mali begynt å kjølne, samtidig som opprørsgrupper fortsatte å strides om makten i nord og flyktningene fortsatte å strømme til Bamako. Venner i Timbuktu og Gao, regionhovedstaden i det nordlige Mali, forteller at to tredeler av befolkningen har forlatt byene.

Den siste uken har videoer av turbankledde menn, som med hakker og spader går løs på historiske mausoleer i Timbuktu samtidig som de roper «Allahu Akbar», «Gud er stor», blitt lastet opp på Youtube. Byen Timbuktu er klassifisert som verdensarv av FN-organet Unesco for sine muslimske helligdommer, enkelte så gamle som fra 1200-tallet. Men det er ikke bare bygningene som utsettes for hugg og slag. Det er også kommet rapporter om at islamistgruppen Ansar Dine nord i Mali har pisket kvinner og menn som ikke følger deres strikte regler om bekledning, røykeforbud og religiøse seder.

På tross av dette har omtrent ingen norske eller svenske journalister fått mulighet til å følge utviklingen fra bakken eller skaffe seg en dypere forståelse av konflikten og dens innvirkning på regionen. Få uavhengige journalister har fått komme inn i det nordlige Mali siden opprørerne tok over regionen i april. De som har lykkes rapporterer hvordan islamistopprørerne styrker sine posisjoner nord i landet. De journalister som reiser inn i landet er ofte frilansere som selv betaler reisen til konfliktrammede land. Det går an å lage fantastiske reportasjer på kort tid i landet, men for å virkelig forstå hva konflikten handler om, må journalistene gis mulighet til å være på plass over lengre tid.

Risiko

Dette samtidig som lokale reportere hindres fra å gjøre sin jobb. Den 12. juli ble redaktøren for den uavhengige Bamako-avisen L’Independent kidnappet av maskerte menn. Saouti Haidara ble grovt mishandlet før han ble dumpet i veikanten. En uke tidligere fikk en journalist i L’Auorore og flere andre journalister, blant annet fra den vestafrikanske TV-kanalen Africable, trusler. Når dette skrives, demonstrerer journalister fra noen av Malis største dagsaviser og TV-kanaler til støtte for sine kollegaer i Bamako.

De nærmeste ukene og månedene blir avgjørende for Mali. Spørsmålet om det kreves en militær intervensjon i landet diskuteres nå på flere hold. Malis naboland, blant annet Niger og Mauretania, vil se en rask innsats fra den Afrikanske union, mens Algerie, som er en av Malis sterkeste naboer, har sagt bestemt nei til å bidra med styrker ved en eventuell felles innsats. Også Frankrike, som er en viktig aktør i Vest-Afrika, har de siste dagene kommet med antydninger om at en militær intervensjon kan være nært forestående.

Akkurat nå følger ingen svenske journalister konflikten på stedet, og det som rapporteres kommer fra nyhetsbyrået. Konflikten i Mali er vanskelig å følge. Risikoen for kidnapping i nord gjør at det svenske utenriksdepartementet fraråder reiser i området, men det innebærer ikke at det ikke går an å skaffe seg informasjon og kontakter på stedet. Det er nettopp i situasjoner som Mali hvor vi behøver rapportering fra felt.

Aksepterer ikke

De medier som takket nei til artikler og reportasjer mens jeg var på plass i Mali, gjorde det delvis på grunn av økonomiske årsaker, men også på grunn av at konflikten gjorde det vanskelig, eller rett og slett umulig å sende reportere. I en del tilfeller rådet policyen om at «vi ikke kjøper stoff fra frilansere i konfliktsoner», et argument jeg forstår, men har vanskelig for å akseptere. Samtidig ville de gjerne ha en oppdatering fra Timbuktu, et område det akkurat da var veldig vanskelig å reise til.

For utenriksjournalistikken er det nødvendig, for ikke å si avgjørende, at mediene ikke går over til å følge konflikter bare via Twitter og Facebook. For meg er det en selvfølge at brudd på menneskerettighetene må dekkes på stedet – også i land hvor det er vanskelig og risikabelt.

Katarina Höije holder foredrag om sitt arbeid i Mali på Litteraturhuset torsdag 19. juli kl. 17.