«De serbiske fangene ble ført inn til de ventende legene, organene tatt ut og likene gravet ned.»
Utdraget er hentet fra en sak i VGs helgemagasin i juni 2008. Artikkelen handler om organtyverier fra serbiske krigsfanger, og er basert på boken «The Hunt: Me and War Criminals». Den er skrevet av Carla del Ponte, tidligere sjefanklager ved FNs krigsforbryterdomstol.
I boken skriver hun om hvordan serbernes hjerter, nyrer og levre ble høstet av albanere og smuglet til betalende kunder, alt i skjul for lokalbefolkningen.
(Dette er en av tre artikler om ukritisk omgang med tvilsomme påstander i mediene. Artiklene er hentet fra siste magasinutgave av Journalisten.
Les også:
Tankespinn i DN
911-konspirasjon i Aftenbladet)
– En røverhistorie
– Første bud innenfor journalistikken er å ha god dokumentasjon for det vi skriver, sier Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for journalistikk (IJ).
VG gjengir Carla del Ponte, som igjen baserer seg på vitnebeskrivelser. De systematiske organtyveriene fra 300-400 serbiske menn skal ha skjedd i 1999 ved den albanske byen Burrel.
Artikkelen sannsynliggjør ikke at det er mulig å gjennomføre tyveriene slik det er beskrevet.
– At dette kan skje i en avsidesliggende dal i Albania, og at det skal være gjort donoruttak fra mange personer samtidig, faller på sin egen urimelighet, sier Arnt Jakobsen.
Han er tidligere transplantasjonskirurg ved Rikshospitalet, nå styreformann i Scandiatransplant. Ifølge Jakobsen tar donoruttak av to nyrer, lever, hjerte og lunger mange timer og er meget avansert kirurgi som krever spesialopplæring og lang øvelse. Avansert laboratorievirksomhet kreves også for å forsikre at donor ikke har diverse sykdommer. Organene skal deretter kjøles ned til fire grader, og for transport kreves spesiell innpakning. I tillegg kommer omfattende prosedyrer for å sikre kompatibilitet med mottaker.
– I 1999 tok det tre timer fra Burrel til flyplassen i Tirana og halvannen time til fra stedet der serberne skal ha blitt slaktet, sier Kjell Høibraathen. Han har bodd og jobbet i Albania siden 1993 og kjenner landet godt. Han forteller at strømforsyningene i Albania ikke var helt optimale på slutten av 90-tallet.
– I Tirana var elektrisiteten veldig ustabil med mange strømavbrudd på den tiden – og det var det best stilte stedet i hele Albania, sier han.
Arnt Jakobsen anslår at et donoruttak av alle organer krever et operasjonsteam på 3-4 kirurger, 2-3 operasjonssykepleiere og et anestesiteam på 1-2 leger og 1-2 sykepleiere.
– Dette er bare vrøvl og en røverhistorie uten like, sier Jakobsen om del Pontes påstander.
– Organuttak må gjøres helt sterilt med et velkvalifisert team og et stort distribusjonsapparat, der hjerter må settes inn i løpet av 3-4 timer. Og dette skal de ha gjort på 300-400 mennesker? Det er helt umulig.
– Var verdt å gå videre med
Journalist Hans Chr. Hansson førte pennen i VGs artikkel.
– Tvilte du noen gang på at denne historien var sann?
– Det var lagt fram såpass mange påstander som gjorde at dette så ut til å være holdbart. Både ut fra det Carla del Ponte hadde skrevet, og fra det jeg hadde hørt selv, blant annet fra en norsk kriminaltekniker som etterforsket saken for FN. Som journalist jobber man ofte med saker der ord står mot ord. Men når det kommer fra en person som del Ponte, som har så mye kredibilitet, synes jeg det var verdt å gå videre med, sier Hansson.
Journalisten sier han gjennom intervju med landsbybefolkning og myndigheter på Balkan også tok mange forbehold til del Pontes påstander. Fremfor alt i Albania var kildene kritiske til anklagene hennes.
– Jeg kontaktet også del Ponte, men hun fikk ikke lov til å kommentere denne saken selv fordi hun var nyutnevnt sveitsisk ambassadør til Argentina.
– Hørtes det praktisk mulig ut å fjerne organer fra så mange under slike omstendigheter?
– Enkelte hevder at det ikke er mulig, men vi gjorde noen vurderinger og støttet oss til lokale, serbiske myndigheters etterforskning. Selv Europarådet fant dette såpass pålitelig at de startet etterforskning, og saken er ikke avsluttet ennå. Jeg har aldri følt meg veldig utrygg på saken, sier Hansson, som også har åtte semestre fra medisinutdanningen bak seg.
– Hvorfor drøftet du ikke sannsynligheten rundt dette?
– Denne artikkelen er én av flere jeg har skrevet om emnet. Men jeg ser at det kunne ha styrket det journalistiske arbeidet i den konkrete saken.
Organtyveri på svensk
Gunnar Bodahl-Johansen ved IJ er opptatt av at det ikke lempes på aktsomhetskravene:
– Skal journalistikken tas på alvor, må den tilstrebe korrekthet og gjøre dokumentasjonen kjent for sitt publikum. Er det vanskelig å dokumentere, må i så fall det komme fram.
Organtyverihistorien fra Albania er ikke enestående – lignende beretninger får spalteplass med ujevne mellomrom. I august i år skrev svenske Aftonbladet at palestinerne anklager israelske soldater for å ha stjålet organer fra døde palestinere.
Frilansjournalisten Donald Boström vet ikke sikkert at organer er stjålet, men synes indisiene er så sterke at det bør etterforskes.
– Det kunne tenkes å være noe i det, men det er det nesten aldri, sier Asbjørn Dyrendal, religionshistoriker og redaktør for nettstedet Skepsis.
I likhet med Bodahl-Johansen anbefaler han at journalister skaffer tilstrekkelig dokumentasjon før en går ut med slike historier.
Svertekampanje mot fienden
– Slike anklager er en typisk moderne fiendebildekonstruksjon, sier Dyrendal og forteller at de ofte brukes i svertekampanjer mot motstandere.
Religionshistorikeren referer til en parallellfortelling neppe noen ville tatt alvorlig i vår del av verden i dag.
Den antisemittiske «blood libel-myten», som oppsto på 1000-tallet, er klassiske fortellinger om jøder som tapper kristne for blod.
– Det ligner veldig på fortellingene om at de tar organer fra palestinerne. Men slike historier må transformeres om de skal tas alvorlig og bli moderne fryktfenomen, sier han og legger til at det er lite spiselige interesser man kan bidra til å videreformidle.
Vet hva de gjør
Målet om å være først ute med historiene som skal selge flest aviser eller klikke mest, ligger alltid i bakhodet på en ambisiøs journalist. Men blodtåka er sjelden en venn.
Sakene om ballonggutten i USA og skrekkens barnehjem på Jersey kastet både papir- og nettaviser seg over uten å først stille spørsmål om sannhetsgehalten.
Gunnar Bodahl-Johansen mener mediene viderebringer fantastiske historier på grunn av underholdningsverdien og troen på at leseren faktisk forholder seg til dem som myter.
– De trykkes fordi de er oppsiktsvekkende og sensasjonspreget, noe som er gode kriterier for en sak. De kan representere en nyhet som appellerer til publikum, sier han.
