Nå vaser jeg rundt på internett.
Jeg var glad i se på tv, jeg. Jeg har fulgt med på Daktari, Skippy og Flipper hos naboen en lang mørk bakke unna, Olga Korbut, Nadia Comaneci og skisøndag på gulvet på det knyttede blå gulvteppet, L.A. Law, Ally McBeal, Store Studio og Dagsrevyen i den gamle saueskinnstolen i min egen stue.
Da det analoge bakkenettet ble skrudd av, sa jeg til den store ungen min at hun fikk gå og ordne med sånn boks. Jeg kan betale, bare la meg slippe å tenke på det. Vi bor sånn til at vi bare har bordantenne, ikke kabel. Gjør som du vil, sa jeg, men ikke gi meg en pakke når jeg likevel ikke kan få svensk tv. Jeg vil bare ha boks og så fortsetter vi med NRK og TV2 og svensk nett-tv slik vi pleier. I ukene før nettet ble slått av, så jeg med ømhet på NRK som stadig sendte crawls over skjermen: Hvis du ser denne teksten blir tv-en din snart svart. Snart blir tv-en vår svart, sa jeg til den store ungen. Snart er jeg den eneste som ser crawlene, tenkte jeg. Så ble skjermen svart. Den ene dagen har tatt den andre, nå har det gått et halvt år, og det er ikke kommet noen boks i hus. Vi har fjernsynsapparat, men ingen tv-signaler.
Jeg innbiller meg at jeg har forvandlet det til et eksperiment. Da internett kom hjem til meg, endret vanene seg uten at jeg tenkte over det, jeg fløt med. Tv ble sekundærmediet i stua, jeg brukte sidesynet på Viggo Johansen mens jeg skypet med mamma og gikk på googlemap for å se hvor Aserbajdsjan egentlig ligger. Fjernkontrollen lå ved siden av meg. Hvis Viggo sa noe spesielt, guffet jeg lyden opp et øyeblikk. Jeg slapper av på nett også. Før så jeg på tv-serier for å roe meg, nå vaser jeg rundt på internett.
Da jeg fikk internett, hadde jeg ikke forutsett at jeg fra samme dag skulle slutte å slå på tekst-tv mens jeg fortsatt satt i lenestolen for å ta av meg ytterskoene. Jeg pleide være en manisk tekst-tv-bruker. Nå slår jeg på dataen mens jeg tar av meg ytterjakka og skriver inn koden før jeg går på do. Jeg sluttet å hente inn Aftenposten om morgenen, og jeg sluttet å slå på Dagsnytt klokka 7. Det eneste jeg er interessert i klokka 7 om morran, er om Wenche Foss fortsatt lever, og det forteller vg.no meg mest effektivt. Det er deilig å ha det stille.
Jeg har levert mobiltelefonen tilbake til jobben, ettersom jeg likevel er koblet til nettet mestparten av døgnet. Jeg har levert avisabonnementet tilbake, fordi jeg likevel bare leste helgeavisene. Nå kjøper jeg helgeavisene selv, for jobben min er ikke så moderne at den skjønner at mange av oss leser nyheter på nett.
Siden jeg nettopp hadde opplevd en ikke-planlagt mediebrukrevolusjon internt i meg, tenkte jeg at det skulle bli interessant å se hva som nå skulle skje med medievanene mine. Ville radio bli en ny-gammel venn? Skal du ikke slå på radioen da, spør jeg meg innimellom, du pleide jo syns det var trivelig med stemmer i bakgrunnen. Men nei, det blir ikke mer radio om kvelden, det er de samme gamle radiovanene, jeg husker bare å slå på Ukeslutt slik jeg alltid har gjort på lørdagene. Så fortsetter jeg kanskje med Studio Sokrates, men hvis Jungeltelegrafen begynner, går jeg på posthuset og henter svenske bøker jeg har kjøpt på nettbokhandel etter å ha lest om dem i svenske nettaviser, eller støvsuger til Hallo i Uken er klart. Kanskje fortsetter jeg med Ut i Verden med Sverre Tom Radøy og Jens A. Riisnes, det spørs hvor de skal. Selv om jeg har erfart at Radiodokumentaren klokka 10 og Kurer klokka 12 er program som passer for meg og jeg tenker at jeg sannelig skal slå på radioen før, så blir det ikke noe av. Jeg slår ikke på radioen før 12.30 slik jeg alltid har gjort det. Det er fortærendes, som faren min sier. Jeg er ikke et viljestyrt individ.
Ville jeg begynne å se mer på nett-tv? Det var jeg ganske sikker på. For jeg har sett på svenske programmer på nett lenge, Kobra, Arty, Babel. Jeg setter meg til og ser. Det er koselig å sitte helt inntil skjermen. Men selv om det er lett å se på Dagsrevyen direkte på NRK i Internet Explorer mens jeg skriver i Firefox, så gjør jeg det nesten ikke. Det er ikke samme kosen når den ikke står og surrer i bakgrunnen. Kanskje hvis jeg får meg to pc-er?
Noen vaner ser det ut til å ta et halvt liv å endre, mens andre er gjort på øyeblikket. Jeg hører ikke mer på musikk heller.
Vi er uenige i familien. Jeg savner å halvfølge med på Grosvold mens jeg er på nett og vil ha tv, men den store ungen syns tv er stress, hun vil ha ro mens hun gjør kjemilekser. Det blir antakelig ingen boks hos oss.
