Megafon­journalistikkens fallitt – og veien tilbake til det varsommes yrke

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Da jeg gikk på journalistutdanningen ved Høgskulen i Volda, lærte jeg noe som aldri har sluppet taket: Objektivitet er ikke annet enn ubevisst subjektivitet. Alle er subjektive, også journalister. Derfor er ærlighet viktigere enn nøytralitet – og transparens viktigere enn påstått balanse.

I dag later mange journalister som om de ikke finnes i teksten. Men det gjør de, med hele sitt verdisyn, alle sine sympatier, redaksjonelle føringer og flokkimpulser. 

Jo mer de forsøker å skjule det, desto sterkere virker det. Det er ikke objektivitet. Det er bedrag.

Vi har fått en journalistikk som ikke undersøker, men forsterker. Ikke lytter, men gjentar. Det er dette jeg kaller megafonjournalistikken. Og den dominerer.

Det alle allerede tror

Den gode journalistikken begynner med tvil: Hva hvis det ikke stemmer?

Den dårlige begynner med bekreftelse: Det vet vi jo alle.

Megafonjournalistikken velger det siste. Den fanger opp flokkens signaler og justerer tonen etter det rådende narrativet: «Det folk snakker om ved frokostbordet», som de beskrive det i Amedia. Den finner en fortelling og gjentar den – i store fonter, i krisemodus. K-verdiene vi lærte om i Volda: Krig, Krise, Katastrofe, Konflikt, Konsensus. Det som ikke passer inn, havner utenfor.

Dette gjelder ikke bare krig og pandemi. Det gjelder klima, kjønn, skole, helse, teknologi – overalt hvor konsensusen får forrang foran nysgjerrigheten.

Fra lommelykt til høyttaler

Journalistens oppgave var å belyse. Å lyse inn i det ubehagelige. I dag fungerer journalistikken altfor ofte som høyttaler for det etablerte. Det handler ikke om enkeltjournalister. Det handler om logikken vi har innrettet oss etter.

Redaksjoner gjengir ekspertuttalelser så lenge ekspertene representerer linjen. Avvikere får mikrofonen avskrudd – eller påmontert et forbehold: «Dette er omstridt.»

Men det er ikke bare kildebruken som halter. Det er hele medieøkonomien. Algoritmene. Prestisjen. Frykten. Alt som har vridd journalistikken fra undersøkelse til forsterkning. Fra refleksjon til repetisjon.

Frykten for å falle utenfor

Dette handler ikke om sensur. Det handler om trygghet. Om redaksjoner som heller vil stå samlet enn å skille seg ut. Og om en journaliststand som er like utsatt for gruppepress som resten av samfunnet.

Man vil ikke «plattformgi feil folk». Man vil ikke «gi vann på mølla til konspi-nissene«. Man vil ikke bli brukt. Ironisk nok er det nettopp da det skjer: Når vi slutter å stille spørsmål fordi vi frykter svarene.

Hva skjedde med Vær varsom?

Vær varsom-plakaten finnes fortsatt. Den sier at vi skal være kritiske også til egne kilder. At vi ikke skal være mikrofonstativer. At vi skal unngå skjulte bindinger.

Men når ble «vær varsom – så du ikke blir brukt» til «vær synlig – så du blir delt»?

Når ble ettertanke erstattet med engasjement? Når ble transparens noe vi reserverte for annonsører og politikere – men ikke oss selv?

Veien tilbake

Det finnes fortsatt journalister som tør. Som stiller spørsmål uten fasit. Som lar teksten bære tvilen. Som vet at objektivitet aldri har handlet om å skjule seg – men om å være ærlig om hvor man står.

Men for å styrke dem, må vi ta et oppgjør. Ikke med idealet, men med megafonen som har overtatt det.

Jeg tror det begynner med en erkjennelse fra eksamenslokalet i Volda:

Objektivitet er ikke annet enn ubevisst subjektivitet.

Og i møte med en stadig mer lydsterk samtid finnes det ikke lenger noen unnskyldning for å late som vi er nøytrale. Den eneste ærlige journalistikken nå, er den som tør å vise hvem den er – og hvorfor den likevel lytter.