– Siste dagen i Aftenposten sendte jeg en avskjedsmail til kollegene og takket for samarbeidet. Da var det flere som ble overrasket over at jeg ikke var fast ansatt, sier Cornelia Kristiansen.
Hun er en av de unge journalistene som Norsk Journalistlag (NJ) ville kalt «en typisk løshund». Det betyr at hun ikke har fått seg noen fast jobb, men går mellom ulike midlertidige stillinger i mediebransjen.
Kampsak for NJ
Tirsdag 24. mai åpner NJ sitt landsmøte på Gardermoen. Arbeidet «mot at permanent behov for arbeidskraft fylles av midlertidige ansatte» er foreslått som en av de viktigste sakene de neste to årene.
I 2006 fullførte Kristiansen journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Samme året fikk hun sin første journalistjobb som såkalt praksisvikar i Aftenposten. Praksisvikarer må, ifølge Aftenposten, være under utdanning, og de får lov til å jobbe inntil 15 timer per uke. Kontraktene går for et halvt år av gangen, og følger studieåret.
Siden 2006 har det gått slag i slag som «løshund» for Kristiansen. Hun har jobbet i ulike vikariater i Oslopuls og debattredaksjonen. Tidligere i år var hun nødt til å bytte arbeidsgiver fra Aftenposten til Dagbladet fordi vikariatet gikk ut. I sommer skal hun vikariere i Dagbladets debattredaksjon.
Aksepterer situasjonen
Det er hennes sterke ønske om å være journalist som gjør at Kristiansen aksepterer tilværelsen som midlertidig.
– Jeg vet at det er en tøff bransje, og var forberedt på situasjonen på forhånd. Jeg må gjøre så godt jeg kan, det er jo opp til en selv å vise seg fram.
Øystein Aldridge er også tidligere streifdyr og vikarkollega av Kristiansen. Høsten 2009 begynte han i Oslopuls – også han i et såkalt praksisvikariat. Nå i april fikk han slå rot med fast stilling i Aftenposten.
– Jeg fikk prøve meg som journalist, men så det som en bonus hvis jeg fikk fortsette. Jeg var forberedt på at jeg kanskje måtte skifte både avis og yrke, sier Aldridge.
Frustrerende
De to journalistene i slutten av 20-årene understreker at de har trivdes i Aftenposten med arbeidsoppgaver, arbeidsmiljø og kolleger. Samtidig innrømmer de at livet som midlertidig er frustrerende til tider. De må hele tiden passe på å finne arbeid før kontrakten går ut. Begge har kjøpt bolig, men Kristiansen sier at hun hele tiden er forberedt på at inntekten snart kan ta slutt.
– Det er krevende å være midlertidig. Jeg må planlegge for å ha økonomisk trygghet, og jeg har en buffer på kontoen som jeg kan leve av dersom jeg går uten jobb i en periode. Jeg har tenkt mye på økonomi det siste året, nesten plagsomt mye. Men så har jeg blitt bedre på å styre økonomien også.
Svekker journalistikken
I 2004 skrev Gunhild Ring Olsen hovedoppgaven «Vikarkarusellen. Om hvordan vikarers arbeidsforhold utfordrer den klassiske journalistrollen». Hovedfunnet hennes var at vikarbruken kan gå ut over journalistikken på flere ulike måter.
– Vikarene må strekke seg for å bevise hva de kan. Det kan gå ut over etikken ved at de strekker saker lenger enn det kan være dekning for, slik at de blir lagt merke til. Det er også vanskeligere for midlertidige å bygge kildenettverk og gå i dybden på saker, sier Olsen.
Mellomledere som hun intervjuet trakk dessuten fram vikarbruk som årsak til manglende kritiske spørsmål på morgenmøter.
– Årsaken til at enkelte vikarer ikke opponerer er at de er avhengige av sjefens goodwill.
Samme problematikk i dag
Mye har endret seg i mediebransjen siden Olsen, som i dag er lærer ved høyskolen i Volda, leverte sin oppgave. I 2005 ble bestemmelsen om midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven endret. I 2008 inntraff finanskrisen, noe som førte til store nedbemanninger i bransjen. NJ har i tillegg fått gjennomslag for at midlertidige og fast ansatte i dag får de samme lønnsbetingelsene.
Til tross for endringer i både regelverk og rammevilkår mener Olsen at mange av hennes funn er like gyldige for den journalistiske kvaliteten i dag.
– Jeg vil tro at den samme kjerneproblematikken eksisterer ennå. Midlertidighet kan føre til problemer på det menneskelige planet, som liten fritid og liten forutsigbarhet. Usikkerheten til de midlertidige påvirker også jobbsituasjonen.
I hovedoppgaven fant Olsen at faren for etiske overtramp er større fra midlertidige fordi den usikre arbeidssituasjonen gjør at denne gruppen lettere tar på seg oppdrag «som strider mot egen overbevisning».
Blir ja-mennesker
Cornelia Kristiansen er enig i at vikarene lettere tar på seg mange oppgaver. Men hun har ikke tatt på seg oppdrag hun ikke ønsker.
– Som midlertidig blir man veldig ja-menneske. Men jeg har ikke opplevd etiske problemstillinger som å skrive ting jeg selv ikke vil i Aftenposten.
Hun er likevel enig i at vikarbruk går ut over kvaliteten på journalistikken.
– Ja, det gjør nok det. Det har jo hendt at jeg har valgt letteste utvei fordi man ikke har nok tid. Som praksisvikar produserer man mer volum på to dager enn hva de faste gjør, men sakene blir nok «lettere». Det er også vanskeligere å planlegge når man ikke får vært på jobb hver dag, sier Kristiansen.
Aften-redaktør Kjersti Løken Stavrum er ikke bekymret for kvaliteten på journalistikken som midlertidig ansatte produserer.
– Midlertidig ansatte er ofte like gode som fast ansatte, men er jo gjerne mindre erfarne, sier redaktøren som selv ble fast ansatt i Aftenposten i 1994 etter tre år som midlertidig.
Skjerpet tone
NJ har skjerpet tonen kraftig i kampen for faste ansettelser i norske redaksjoner den siste tiden. Tidligere i år publiserte de en rapport som konkluderer med at fast ansatte er blitt erstattet med midlertidig ansatte og frilansere i norske redaksjoner fra 2009 til 2010. Rapporten bygger på undersøkelser blant NJs klubbledere og medlemmer under 35 år.
To andre funn fra rapporten er at halvparten av de midlertidige opplever forskjellsbehandling fordi de ikke er fast ansatt, og at midlertidigtilværelsen er preget av usikkerhet med tanke på å etablere seg.
Arrangerte alternativ vikarfest
Verken Cornelia Kristiansen eller Øystein Aldridge er enige i at de har vært forskjellsbehandlet. Begge har følt seg inkludert i de redaksjonene hvor de har jobbet, og sier at de har fått de samme arbeidsoppgavene.
Da Aftenposten i fjor inviterte til 150-årsjubileum i Folketeateret for et år siden, fikk vikarene likevel ikke være med.
– Jeg svarte på en fellesmail der det ble oppfordret til å melde seg på jubileet. Da fikk jeg svar tilbake om at feiringen kun var for de faste ansatte, sier Aldridge.
– Da var vi litt sinte.
Organisasjons- og administrasjonssjef Kari Storsletten i Aftenposten sier plassmangel i Folketeateret var årsaken til at vikarene ikke ble invitert.
– Vi inviterte de fast ansatte og pensjonistene til jubileet. Derfor var det ikke plass til vikarene. Men vi inviterer vikarene på andre fellesarrangementer, sier Storsletten.
Men vikarene visste råd. De arrangerte like gjerne sin egen alternative vikarfest samme dag som 150-årsjubileet.
Galgenhumor
– Ærlig talt var det mange, meg inkludert, som ble litt forbannet da vi ikke fikk være med, og kunder ble prioritert i stedet. Da dagen kom hadde vi fått ut mye frustrasjon, og var mest opptatt av å ha det gøy sammen. Vikarfesten ble vår måte å takle det på, sier Kristiansen.
– Men vi satt ikke der og gråt av den grunn. I stedet lo vi litt og så ironien i situasjonen. Det viser at vi hadde et snev av galgenhumor oppe i det hele, sier Aldridge. Kristiansen forteller at de midlertidige ble invitert med på julebordet.
De to tidligere kollegene legger likevel ikke skjul på at vikarene seg imellom har snakket mye om situasjonen sin. De er begge medlemmer av NJ og har deltatt på midlertidig-samlinger i NJ-regi. Likevel har de ikke vært i kontakt med fagforeningen for å diskutere problemene.
– Hvorfor har dere ikke gjort det?
– Jeg vet ikke helt. Jeg har snakket mye om temaet med andre vikarer, men det kan hende at det har med vår generasjonen å gjøre. Kanskje vi er for individualistiske, sier Kristiansen.
Flere bein
Journaliststudentene følger også utviklingen i bransjen. I november i fjor arrangerte student Annemarte Norevik Gasmann ved Høgskulen i Volda en paneldebatt om vikarbruk i mediebransjen. Hun sier studentene er veldig opptatt av temaet. Men hun er ikke enig i at de er redd for hva slags situasjon de skal havne i etter studiene.
– Det er ingen som frykter det de skal ut i. Vi vil jo jobbe innenfor mediene. Dessuten er det bedre tider og mer optimisme i bransjen nå. Men mange føler nok at journalistutdanningen ikke er nok. Derfor fortsetter mange på annen utdanning, som utviklingsstudier eller statsvitenskap, sier Gasmann.
Nettopp det er både Øystein Aldridge og Cornelia Kristiansen eksempler på. Aldridge har ingen journalistutdanning, men en bachelorgrad i sosiologi fra Universitetet i Oslo, og en i kommunikasjon og PR fra Handelshøyskolen BI. I tillegg har han jobbet i studentavisen Universitas. Kristiansen fullførte en mastergrad i statsvitenskap i 2009, og har tatt enkeltemner i litteraturvitenskap etter det.
– Graden i statsvitenskap tok jeg fordi jeg ville ha litt tyngde som journalist. I tillegg til et lengre engasjement på debatt, står utenriks høyt på ønskelista, sier Kristiansen.
Så langt har hun ikke fått den drømmen oppfylt, men hun har ikke gitt opp. Til tross for en usikker tilværelse som midlertidig vil hun fortsette jakten etter en fast jobb som journalist.
Alternativ bransje
– Jeg hadde ikke fått den jobben jeg skal ha i sommer hvis det ikke hadde vært for alle de korte vikariatene jeg har hatt det siste året. Men dersom jeg ikke får meg fast jobb i løpet av tre år vil jeg se meg om etter en ny bransje, sier Kristiansen, som også deler oppfatningen at stadig flere unge journalister får flere bein å stå på.
Gunhild Ring Olsen roper et lite varsku for en utvikling der journalister går midlertidige i årevis.
– Journalistene blir slitne når de går midlertidige over flere år. Det er mange som ikke orker mer hvis midlertidigheten systematiseres. En slik utvikling kan føre til at mediebransjen mister mange bra folk, sier Olsen.
Hun mener likevel at medienes har behov for å teste folk før de ansetter.
– Det er mange som vil inn i journalistyrket, men arbeidsgiverne vil ikke forplikte seg. I Sverige beskrives dette som Hemingway-syndromet, som betyr at de går og venter på at like gode journalister som Ernest Hemingway skal søke jobb. De ansetter ikke vanlig gode journalister lenger.
Både Cornelia Kristiansen og Øystein Aldridge sier at de forstår medienes behov for å teste om folk fungerer. Men det bør ikke pågå for lenge.
– Jeg syns det er helt greit at de tester folk. Men et år bør være nok. Dersom arbeidsgiveren ikke har tenkt til å forlenge bør de si ifra i god tid, sier Kristiansen.
[Forfatteren av denne saken jobber som midlertidig for Journalisten.]
