2012 nærmer seg sakte, men sikkert slutten. Foruten mobilvekst og nedbemanninger, vil vi nok huske det som året da betalingsmurer begynte å poppe opp blant mediefloraen på nett.
Kvalitetsjournalistikkfloskel
Men ikke alle nikker like anerkjennende til de ulike modellene det nå eksperimenteres med på betalingssiden. Mediebyrået Minsdhare kjøper reklameplass i norske medier for hundrevis av millioner kroner hvert år. Toppsjefen i byrået er lei av å høre mediers klagesang om at de må kunne ta betalt for kvalitetsjournalistikken.
– Alle yrkesgrupper som leverer kvalitet må få betalt. Det er en floskel å snakke om å få betalt for kvalitetsjournalistikk. Å gå i eget korstog er ikke det beste man kan gjøre, sier administrerende direktør Morten Micalsen.
I forrige uke var han invitert til Fagpressedagen under overskriften «Digital dristighet eller trykt og godt?». Micalsen mener mange av de betalingsmodellene som nå forsøkes, faktisk kan jage lesere bort fra kvalitetsjournalistikk.
– Det jeg sier er velment. Jeg vil hegne om kvalitetsjournalistikken og ønsker ikke gratis crap på den ene siden og betalt journalistikk på den andre. Men hvor god idé er det å lukke et medium? Det kan føre mange over til gratisjournalistikken. Å dyrke kunstige barrierer for å få folk til å lese papir, kan føre til at de dør fortere.
Papirforsvar
Micalsen mener redaktører og journalister sokner til samme menighet der lovsangen handler om å bevare papiravisene.
– Når journalistene og redaktørene sitter i samme kirke, sier de selv at ordentlig god og dyp journalistikk må være på papir. Kanskje er det sånn at de vil ha det på papir?
Han mener begge yrkesgruppene er navlebeskuende. Å ha som mål å redde papiravisen, mener han ikke er fruktbart på sikt.
– Hva var det som reddet papirfabrikken i Hokksund? Det var 50 Shades of Grey. Er det kvalitetslitteratur? Nei!
– Hvis strategien er sentrisk rundt det å redde papiravisen, er man i utakt med hvor resten av verden går.
– Vanvidd å se til USA
Byråtoppen sier også at altfor mange norske medier ser over dammen etter inspirasjon. Det mener han kan bære galt av sted.
– Det er lett å se til andre, men å ha New York Times som ideal er det glade vanvidd. Det er store forskjeller på Norge og USA. Én er at befolkningsratioen mellom landene er én til 60. I USA kan mediene overleve med et par hundre tusen abonnenter. En annen er at vi i gjennomsnitt har mye penger å bruke i Norge.
Sett i sammenheng med den rivende utvikling på den mobile teknologisiden, mener han dét gir store muligheter i Norge.
– Jeg savner konstruktiv og kreativ innovasjon. Norge har de beste telekomingeniørene i verden. Det vil hvert fall Telenor hevde. Det haster med innovasjon.
Nye teknologier
På spørsmål om hva mediene burde gjøre trekker han flere ganger fram muligheten til å pakke sammen flere tjenester. Som eksempel sier han at avisene burde begynt å selge digitalabonnementer kort tid etter at Ipad-en kom. En kunde som kjøpte et digitalabonnement, kunne fått en Ipad gratis.
Micalsen trekker også inn spillbransjen, som tjener penger på sine klikk-og-kjøp-funksjoner inne i applikasjonene. Han viser også til nye mobilbetalingsmuligheter som er under utvikling, som forhåndsbetalte kort.
Han mener redaktørene må begynne å interessere seg for hva nye teknologiske løsninger kan gjøre for mediene.
– Men det er ingen enkle løsninger, og man må prøve og feile.
Mediekonsum
Hva er så Micalsens interesse i å engasjere seg på dette området? Først og fremst begrunner han det med nettopp kvalitetsjournalistikken. Selv har han ikke direkte kommersielle interesser, men er opptatt av at mediebyråene er tjent med et stabilt, godt og langsiktig mediekonsum.
– Vi kjøper reklameplass for mange hundre millioner kroner, og vi er bekymret for et forfall. Enkelte digitale aviser er så dårlig at vi ikke vil bruke penger der. Vi må passe på at kvaliteten på mediene er så høy at det er verdt å bruke penger der.
