Arven hans er ikke dokumentariske bilder av stridsvogner og soldater ved frontlinjen, men av mennesker som rammes av konflikt og katastrofer. Henden var ikke først og fremst krigsreporter. Han var humanist med kamera.
«Det minste jeg da kan prøve på, er å la ofrene beholde sin humanitet, verdighet og identitet, selv inn i døden», sa Henden da han mottok Fritt Ords pris den 7. mai 2024.
Moderne krigføring reduserer lidelse til statistikk. Drepte og skadde risikerer å ende opp som tall i kolonner. Den utviklingen gir despoter større spillerom. Navnløse ofre vekker ikke sympati.
Harald gjorde oss i stand til å forstå krigens brutalitet. Han rettet linsen mot ofrene, og han gjorde det med nøktern respekt for individet. Selv i de mest desperate situasjoner var han opptatt av sikre seg navnene på dem han fotograferte:
Suha Mosleh (1) som ble drept i et artilleriangrep i Gaza i 2014, de nyfødte tvillingene Mariam og Eman i Mosul i 2017, Manon på halvannet år som tok sitt siste åndedrag da Harald fotograferte ham under hungersnøden i Sør-Sudan i 1998.
Uten Haralds offervilje ville verdens kriser vært fjernere for oss her i trygge Norge. Uten Haralds bilder ville færre fått hjelp. Assisterende generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Per Nergaard, uttrykker det slik:
«At konflikter og humanitære katastrofer, som oftest finner sted langt borte, virkeliggjøres for publikum og beslutningstakere er direkte avgjørende for at humanitære og livreddende tiltak fra verdenssamfunnet kan settes inn. Det er vel ingen nordmann som har gjort dette på en bedre måte enn Henden de siste fire tiårene.»
Det var alt annet enn opplagt at Harald Henden skulle ende opp som internasjonalt anerkjent journalist. Han ble født inn i små kår i Porsgrunn i 1960. Unge Henden viste ingen tegn til eventyrlyst. Han var sjenert, på grensen til folkesky, og mest av alt fryktet han krig i Norge.
Da Harald som 14-åring flyttet til Bergen med mor og søster, var planen å gjøre karriere innen naturvitenskap. Studiene i geografi ga ham ingen akademisk grad, men skulle likevel komme til nytte.
Flere år senere var Harald selvskreven da VG skulle dekke jordskjelvkatastrofer. Ingen norsk journalist hadde mer kunnskap om seismiske strukturer enn ham.
Kunnskapsrik, dedikert og alltid forberedt. Slik beskriver kolleger Harald. Enkelte tror at pressefotografens fremste egenskap er å komponere perfekte bilder. Harald - beskjeden som han var - protesterte da vi fremhevet hans kunstneriske talent. Jeg er håndverker, sa han. Det var logistikken som var hans ekspertise. Skal du dekke en krig, er den vanskeligste oppgaven å komme seg frem i tide - og hjem i live.
Gjennom 30 år har skiftende redaktører i VG festet lit til Haralds risikovurderinger. Marerittet for enhver redaksjonell leder er at medarbeidere på jobb skal bli skadet eller drept ute på oppdrag.
Når Harald var i felt, visste vi at han tok kloke valg både for seg selv og sine kolleger. Ingen var grundigere enn ham. Ingen hadde mer erfaring. Rundt i norske redaksjoner sitter det i dag titalls journalister som har fått sin grunnutdanning i krigsjournalistikk av nestoren i VG.
«Jeg har alltid vært opptatt av å redusere risikoen så mye som mulig, både for meg selv og mine kolleger. Intet fotografi er verd en skade eller død», sa Harald i en tale i 2024.
Likevel var han smertelig klar over at yrket var risikabelt. Da han i 2001 dekket opptøyer på Vestbredden, ble han truffet i hodet av et israelsk gummiprosjektil. Han kjørte gjennom ørkener fulle av miner, ble arrestert, truet med våpen og evakuert fra Kyiv under den russiske invasjonen.
Harald viet livet til journalistikken, men for ham var det ikke et offer. Tvert om. Det var dypt meningsfullt.
I 2008 var han vitne til at en kollega, Dagbladets Carsten Thomassen, ble drept under terrorangrepet mot Serena Hotell i Kabul.
Spørsmålet er ikke om man føler frykt, men hvordan man håndterer den, pleide han å si. Ingen håndterte frykten bedre enn Harald Henden. Han hadde sett så mye død at han forstod hvor sårbare vi mennesker er.
Sykdommen rammet Harald da han var ute for å dokumentere krigen i Gaza. Reisen til Israel høsten 2023 ble hans siste. Han forsonet seg raskt med den dystre prognosen. Jeg har sett mange som har det mye verre enn meg, sa han.
Likevel var overgangen brutal. I tre tiår hadde han vært konstant forberedt på å rykke ut på kort varsel. Standardutrustningen med skuddsikker vest, førstehjelpsutstyr og en rull med dollar var alltid pakket og klar.
Harald levde alene. Jobben lot seg ikke kombinere med et tradisjonelt familieliv. Harald viet livet til journalistikken, men for ham var det ikke et offer. Tvert om. Det var dypt meningsfullt.
Harald Henden mottok en rekke priser gjennom sin karriere. Han vant Årets bilde og var den første fotograf som mottok Den store journalistprisen. De fleste ville blitt høye på seg selv av en slik oppmerksomhet. Harald forble ydmyk til det siste. Han var blyg og innerst inne usikker på egne evner.
Selv om Harald levde et ensomt liv, hadde han venner som var glad i ham og en bråte kolleger som beundret ham sterkt. For Harald kom det som en overraskelse at unge journalister omtalte ham som et forbilde. Han var - tross alle sine ikoniske bilder - rammet av bedragersyndromet.
Den siste tiden ble ikke like rolig som Harald hadde sett for seg. Mange følte sterkt behov for å vise respekt og anerkjenne innsatsen. Han var synlig rørt da han mottok Fritt Ords Pris, og få dager før han døde fikk han St. Olavs Orden. I noen dager på sykehuset kunne Harald altså titulere seg selv som ridder Henden.
«Dagens tildeling er en bekreftelse på at du er sett og verdsatt av samfunnet og landet ditt», sa kansellisjefen i sin tale, og la til:
«Sannsynligvis har ditt livsverk aldri vært mer verdifullt for samfunnet vårt enn det er i dag. Du er en av dem som var der da det hendte.»
Han var der da det hendte. Ja, slik kan Harald Hendens virke oppsummeres. Han var ingen aktivist, politiker eller filosof. Harald fortalte historier. Det var jobben. Han dro ut, kom hjem, viste sine bilder og sa: Det er dette jeg har sett.
Harald forstod at kameraet kunne provosere og skremme. Han var bevisst at det går en hårfin linje mellom å dokumentere og å trenge seg på. Hans store styrke var at han alltid behandlet dem han fotograferte med verdighet. Hadde han tråkket over grensen, ville han gjort oss som så bildene til kikkere. Det skjedde ikke. Harald Henden gjorde det mulig for VGs lesere å ta del i andre menneskers liv.
«Den enkelte fotografs viktigste kapital er troverdighet. Når jeg setter mitt navn under et fotografi, skal leserne kunne stole på at innholdet er korrekt, det trengs ikke ytterligere verifisering. Mitt navn skal være knyttet til sannhet», sa Harald da han mottok Fritt Ords Pris.
Den setningen bør inn i pensum ved alle landets journalistutdanninger, for stort mer presis kan ikke grunntesen i vårt fag formuleres. Uten tillit er vi ingenting. Uten sannhet forvitrer demokratiet. Dette forstod Harald Henden.
Vi er mange som har hatt den ære å kalle ham vår kollega. Vi er enda flere som minnes ham i takknemlighet.
Takk.
