Misforstått reise=journalistikk

Enda en gang har jeg solgt inn en artikkel om Dubai. Før den står på trykk vet jeg at de vil trykke bildet av Burj al Arab som hovedoppslag. Fordi jeg aldri har klart å selge inn kunnskapen og bildene mine uten verbale og visuelle klisjeer.

Jeg forsøkte å vise de historiske og kulturelle sidene av Dubai. Lirket inn litt kunnskap om beduinkulturen, designen og samtidskunsten deres. Tilbakemeldingen fra redaktørens overordnede var at de ville ha mer om shopping og luksushoteller.

Både redaktøren og jeg må nok en gang kapitulere for de kommersielle interessene som griper inn i journalistikken, og i særdeleshet reisejournalistikken.

Fordommene lenge leve

Irak: Elizabeth S. Lingjærde på en høyde mellom krigsområdet Mosul og det fredelige Dohuk, et administrasjonssenter i det nordlige Irak/Kurdistan. (Foto tatt av hennes bevæpnede peshmargavakt)

Jeg bodde i Midt-Østen og ville skrive om mitt nye syn på livet rundt meg. For eksempel  at kvinnene har en langt sterkere stilling enn jeg hadde trodd.  At Dubai Port har kvinnelige overingeniører, at finansministeren er en IT-gründer og kvinne, at moderne muslimer kaster hijaben, drikker vin og faster light under Ramadan. Jeg ville skrive om libanesisk vin og røkelaks, om en tysk kvinne som driver kameloppdrett, og om det vanlige synet av emiratmenn som dytter barnevogner på shoppingsentrene i en eim av oud. At de skiller seg ut fra sine saudiske brødre på de fleste områder. Og at jeg kan se det på snippen og ghutraen.

Hvis du kan hoste opp en historie om en norsk kvinne som lever i gullbur med en styrtrik sheikh er vi interessert, var bestillingen.

Det dere ikke vil vite

Jeg var i Syria, Irak og Yemen, og skrev hjem om reiser i fred, mellom våpen, assyriske  relieffer, yezidier, kirker, klostre, fengsler, undertøysbutikker, iskrembarer, jødiske synagoger, kryddersekker, shoppingsentre, khat og oljebrønner. Inkludert en rekke oppsiktsvekkende fotos av ting og steder som er i ferd med å forsvinne fra den globale kulturarven. Vår sivilisasjons vugge. Ubeskyttet og ubevoktet, for alt vi vet allerede bombet i stykker av IS.

- Men ingen reiser dit nå, så det er vi ikke interessert i, er det gjengse svaret. Og leserne er som vanlig prisgitt krigsreporternes vinklinger og ståsteder, bokstavelig talt. Når krigsreporterne står i kruttrøyk i Baghdad og Mosul, står jeg på høyslettene og nyter freden i grenselandet til Iran med en sauegjeter. Omringet av 15 ulver. Men, det er ingen fare, og dermed er det ingen nyhet heller. Ingen vil ha disse hyggelig opplevelsene på trykk, enda de er viktige. Svært viktige. De utfyllende brikkene i det store puslespillet. De små vanlige stemmene, bildene og hverdagslivet. Bakveggen, gulvet, sementen. Kall det hva dere vil, men dere er altså ikke interessert.

[quote:1-center]

For verden endrer seg faktisk

Jo mer jeg leser, jo mer fortvilet blir jeg på vegne av norsk sivilisasjon, om vi har noe igjen. For sivilisasjonsbygging handler ikke om å produsere kjendiser som har like mye bling som Hollywood. Det handler ikke om nye hippe restauranter i nye hippe bygg, eller om bilparker, F16 fly og rikinger. Sivilisasjon er summen av den kollektive bevissthet, kultur og historie. Vår identitet i møte med andre kulturer. Derfor er det også viktig at artikkelen er norskprodusert, og ikke innkjøpt. 

Reisejournalistikken bør servere drypp av journalistens kunnskaps- og erfaringsbank. Et vindu mot verden. En lokkende stemme som pirrer kunnskapstørst og nysgjerrighet. Vi skal gi brikker til det store verdenskartet vi famler oss frem i alle sammen. Vi skal ta leseren med på reiser de selv aldri vil våge, eller kunne ta. Reiser de ikke vet at de trenger. Reiser som ikke handler om turisme, billig sprit og bra shopping, men om kunnskap.

Reisende driver research

For slik reiser vi selv. Noen av oss har lest mye.  Vi har lest Edward Saids Orientalismen, og Albert Houranis arabiske historie, Henry Millers Hellas, Dorothy Carringtons Korsika. Lawrence Durrells Kypros, Wilfred Thesigers Arabia, Ryszard Kapuscinskis Afrika, Orhan Pamuks Istanbul, Titiano Terzanis Østen og mye, mye mer. Vi har knelt i japanske shinto- og buddhisttempler, holdt slanger i hindutempler og tent lys i et utall katolske kirker. Vi har hørt orgelbrus og fløytespill, klagesang og brøl. Vi ser kulturlandskap i en ost, og tusen års historie i et vinglass. For hver nye kultur, subkultur, natur- og bylandskap vi opplever, vokser vår evne til å tolke, analysere og tenke, men også til å ta imot detaljene, kommunisere og fintføle.

Vi styrer på autogir unna turistfeller, og trasker kilometervis bak rivieraen, i Balis jungel og i Omans fjell.  Vi tråkker løyper i norske fjell utenom sesongen, besøker Danmark i møkkavær, Dubai i regnvær ’og de greske øyer etter stengetid. Men da må vi tilbake når alt er motsatt.

Vi fotografer det vi ser med kameraet, og alt det vi ikke ser med hodet.

Og når vi ser noe, ser vi samtidig noe annet. En kurdisk kvinne i nasjonaldrakt laget av grell nylon, blir noe helt annet etter å først å ha sett hennes bestemors nasjonaldrakt mugne bort på et knøttlite museum. Støttet av en amerikansk organisasjon.

PR og paria

Men hvem skal betale? For over ti år siden fikk jeg 15 000,- kroner for en reisesak, med fotos. Nå er summen nede i under 5000,-. Det holder ikke til en flybillett en gang.  Det er heller ikke nok medier med nok budsjetter til å klare å selge inn 20 saker på én reise lenger. Og 20 saker tar tross alt noen timer å skrive og redigere fotos til. Faktisk. Timeprisen blir latterlig uansett. Jeg tilhører allikevel de svært få som klarer meg fint, fordi jeg selger klisjéene, og en masse annet. Jeg sutrer ikke over lav lønn, men fortviler over perler og kunnskap som kastes i søpla, og søppel som trykkes.

Kurdistan: Gjestfriheten er stor, maten fersklaget og fantastisk, der den serveres på gulvet med irakisk pepsi hos en kurdisk landsbyhøvding. Foto: Elizabeth S. Lingjærde

Vi beskyldes, mer eller mindre sublimt, for å være overfladiske jet-settere med misunnelsesverdige frynsegoder, som skal ha betalt ferie.  For noen har sagt at reisejournalister som tar imot presseturer er pariakaste. Vi er skitne, urene og ødelegger avisen eller magasinets omdømme. Sier de som gir PR-byråer med millionhonorarer raison d’etre i hver nyhetssak på innenrikssidene, spesielt.

Road trip for viderekomne

En pressereise består som regel av å måtte stå opp kl 03:00 for å rekke flyet med den billigste billetten som det statlige turistkontoret kan forsvare i sine budsjetter. Vi bruker opptil ni timer på å nå for eksempel Paris, som for vanlige betalende tar 2,5 timer med direktefly. Programmet starter umiddelbart, med opptil ti fagpersoner i løpet av fire dager, som holder rene forelesninger i fransk kultur, historie, gastronomi, biologisk mangfold, politikk med mer. Vi er på kurs i viderekommende reising og må kunne svare og spørre for oss i all denne kunnskapsflyten.  Vi dras ut og inn av restauranter og kroer, der vi skal kunne skille nordlige og sørlige terroirviner, for deretter å skille gallo-romansk innflytelse fra ottomansk på neste post i en basilika vegg i vegg med tre århundrers stilarter.

Espresso for ekspressturer

Vi sendes med fly tur/retur Japan og Kina, på helgeturer som koster ti doble espresso i døgnet for at vi skal klare å holde koken med jetlag og skrikende søvnmangel, med en hjerne som ikke kan ta ferie, men skal absorbere noen millioner kineseres og japaneres gjøren og laden uten å fordømme, overanalysere, underanalysere, overvurdere eller misforstå. Vi er helt avhengige av våre tolker, byguider, sprenglærde kunsthistorikere, og statsvitere fra statlige kulturdepartementer,  turistkontorer og etater. Ja, de er statlige, akademikere og faktisk også ofte frivillige venner av ulike kulturminner og aktiviteter, som står der til rådighet for oss.  Allikevel beskyldes vi for å gå kommersielle ærend?

Skiføre i Afghanistan

Skal vi selv betale leie av slike folk? Og transport? Feie over Frankrike seks ganger i året med egenkapital? Fra hvor? Fra en inntekstkilde som nå ligger på Sudannivå?

Skjerp dere redaksjoner. Ikke bruk argumenter som at annonsørene ikke får nok klikk!  Når dere rydder forsider og helsider for å skrive om den evvinnelige flåtten, slankehypen, krimsaken og virusen, så må dere klare å rydde plass til reisejournalistikken. Så folk får vite at 20% av Afrikas befolkning surfer på nettet, at det er bilkø i Sierra Leone, jødiske alabastvinduer i Yemen og ypperlige skiforhold i Afghanistan.  Leserne bør kjenne sine innvandrernaboers kulturelle hverdagsbakgrunn, ikke bare krigshistorie og bistandsbudsjett.

Annonsørproblemer? Be banker annonsere ved Londonartikler om de siste skredderne i Savile Row, og kaffehus sponse Norgesreportasjen om Jotunheimen i februar. La forlagshus annonsere ved siden av Irakreportasjen fra Erbil som det nye Dubai, og bilbutikker ved artikkelen om Strada dei Vini e dei Sapori i Italia. Be om pressestøtte for sivilisasjonsbygging og allmennutdanning via media. Tenk utenfor boksen, og ikke beskyld oss for å være kommersielle. Det er tvert om.