- Dette er et meningsinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandlet denne uken en sak
som handlet om hvordan pressen skal håndtere kritisk journalistikk mot sårbare
personer.
NRK Brennpunkt hadde satt opp kamera utenfor massasjesalonger
som de mistenkte drev med sexsalg. Redaksjonen brukte også skjult kamera og
mikrofon da de utga seg for å være kunder inne i salongene.
Kirkens Bymisjon, som hjelper folk i massasjebransjen,
klaget inn saken på vegne av fire kvinner. Kvinnene kunne gjenkjennes på tross
av sladding, og opplevede det krenkende å bli filmet uten å vite om det, argumenterte
Bymisjonen.
Dessuten mente de at NRK ikke hadde grunnlag for å anklage kvinnene
for sexsalg.
Godkjente skjult kamera
Vær varsom-plakaten (VVP) er streng når det gjelder skjulte opptak. Skjult
kamera og mikrofon «skal bare brukes i unntakstilfeller, og det må være «eneste
mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning», jf. VVP
3.10.
PFU forstod godt at kvinnene opplevde det både inngripende
og invaderande å bli filmet i skjul. Likevel konkluderte utvalget med at kamerabruken
var berettiget.
Det har stor offentlig interesse å vise hvordan sexsalg
foregår, og NRK dokumenterte dette i massasjebransjen på en måte som ellers
ikke ville latt seg gjøre.
«Dokumentaren har et bredt kildegrunnlag», uttalte PFU, og
fant ikke grunnlag for å felle på faktafeil, jf. VVP 3.2.
Klanderverdige handlinger
Verre var det med hvordan NRK brukte bildene.
Når man omtaler personer i forbindelse med straffbare eller
klanderverdige forhold, skal man være varsom med identifiserende opplysninger,
jf. VVP 4.7. Det er ikke bare direkte identifisering som bilde av ansiktet og
navn pressen skal være varsom med, men alle opplysninger som kan bidra til å
identifisere den omtalte.
Hvis mediene skal bringe videre identifiserende
opplysninger, må de kunne begrunne dette i «et berettiget informasjonsbehov». Har
publikum behov for å kjenne personens identitet? Eller er de identifiserende
opplysningene i seg selv viktige for offentligheten å vite om? Og er det
viktigere enn belastningen det medfører for den omtalte?
Jo større belastningen er, desto mer tungtveiende grunner
trenger redaktøren for å kunne publisere uten å bli felt i PFU.
Tok ikke hensyn
NRK viste bilder av massasjesalongenes fasader, som kunne brukes til å finne
kvinnene på nett. Mediehuset publiserte også bilder av kvinnene selv.
De ble filmet i døråpninger, på gata, utenfor salongene, og
på innsiden da NRK utga seg for å være sexkunde. NRK viste også stillbilder,
hentet fra kvinnenes Facebook-sider og annonser på et eskortenettsted.
NRK sladdet ofte bare hodet, slik at resten av kroppen var
synlig. Kjennetegn som kroppsfasong, ganglag, klær og vesker kom tydelig frem.
PFU fastslo at NRK hadde identifisert kvinnene uten at offentligheten
hadde behov for dette. Utvalget reagerte spesielt på at NRK eksponerte kvinner
som tilhører en marginalisert minoritetsgruppe i Norge.
«Når mediene omtaler
et så stigmatiserende og sensitivt tema, og en bransje med sårbare og utsatte
mennesker, kreves det særlig varsomhet», skrev PFU i uttalelsen.
PFU påpekte det
skjeve maktforhold mellom mediehuset og kvinnene. «NRK brukte materialet fra de
inngripende metodene på en måte som ikke tok hensyn til hvordan det rammer en
sårbar part», fastslo utvalget, som ikke bare felte på VVP 4.7, om
identifisering, men også VVP 4.1, om å vise saklighet og omtanke.
Les saken her.
Bedragerisak i California
Av og til kan det være vanskelig å forstå hvorfor en person kan
identifiseres, mens en annen får være anonym.
I en klage mot Dagen Næringsliv var PFU helt tydelig på at en
lege måtte akseptere å få navn og bilde publisert i avisen, selv om det handlet
om en enorm svindelsak i California, og legen selv ikke ble anklaget for å ha
gjort noe ulovlig.
Hvorfor vurderte PFU det slik?
På en måte har den som anklages for straffbare handlinger et
større vern mot å bli identifisert, nettopp fordi belastningen er større enn
hvis man navngis i en sak som ikke er spesielt alvorlig.
Samtidig kan samfunnets behov for å vite hvem som har gjort
noe straffbart være større enn å vite om noen som ikke har gjort noe galt.
Igjen blir det en avveining av den offentlige interessen opp
mot belastningen for den omtalte.
Eiendom er offentlig informasjon
I DNs tilfelle gjaldt det en person som kanskje havnet litt midt imellom på
dette spekteret.
Saken gjaldt en lege som hadde kjøpt eiendom for over 100
millioner kroner i Norge. Samtidig hadde han ifølge skattelistene hverken
formue eller næringsvirksomhet som kunne forklare kjøpene.
FBI mistenker at pengene stammer fra et angivelig bedrageri
i USA, der legens bror og søster står tiltalt, skrev DN.
Legen selv var altså ikke anklaget for bedrageriet, men det ble
gjort et såkalt tredjemannsbeslag i to av eiendommene han hadde kjøpt.
PFU godkjente navn- og bildebruk fordi DN tydeliggjorde
overfor leserne at legen ikke var siktet eller tiltalt. PFU minnet om at
omsetning av eiendom er offentlig informasjon, og at han må tåle søkelys på
virksomheten, som involverte betydelige summer.
DN hadde dessuten også omtalt eiendomskjøpene før
bedragerisaken ble kjent, og legens navn og bilde var i den forbindelse
allerede publisert.
Les saken her.
Runar Vatnes bilsalg
Noe av det vanligste å bli felt på i PFU, handler om faktakontroll, kildebrede
og kildekritikk (VVP 3.2), grunnmuren i all journalistikk.
Vær varsom-plakaten har også en regel som krever at mediene
retter feil (VVP 4.13). Det skal skje «snarest mulig», og i praksis betyr det
så snart redaksjonen er blitt klar over feilen.
Med andre ord kan man bli felt på VVP 4.13 hvis man ikke
retter feilen, men et annet aspekt ved dette punktet, er at rettelsen også kan
veie opp for faktafeilen som ble gjort i første omgang.
Det kommer an på hvor alvorlig og rammende feilen er.
Milliardær Runar Vatne klaget inn Dagens Næringsliv fordi
avisen skrev at han kunne få en gigantisk skatteregning etter å ha solgt
luksusbiler til sitt eget selskap. DN hadde ikke fått med seg at den aktuelle
skatteregelen ikke omfatter biler, og artikkelen ble derfor feil.
Rettelse veide ikke opp
DN rettet feilen da Vatnes advokat tok kontakt, endog i to omganger, fordi
Vatne ikke opplevde at den første var god nok.
Men veide den opp for feilen som var gjort?
Nei, sa PFU. Utvalget forstod at det var rammende for Vatne
som forretningsmann å bli anklaget for å ha gjort noe uklokt som kunne kostet
han mange millioner kroner.
Videre var skatteopplysningene mye av grunnlaget for selve
saken, som ble presentert på forsiden og omtalt over en dobbeltside.
DN rettet i tide og gikk fri på VVP 4.13, men slapp ikke
unna fellelse på VVP 3.2.
Les saken her.
Kapital gikk fri
I en klagesak mot Kapital var derimot rettelsen avgjørende for at magasinet
ikke ble felt.
Kapital skrev at kildevann-selskapet Nordic Life Holding hadde
meldt om stor omsetning og interesse fra rike investorer og ikke minst verdsatt
selskapet høyt, uten at det egentlig tjente penger.
Selskapet klaget inn saken, blant annet for angivelige
faktafeil.
PFU konkluderte med at Kapital hadde et tilstrekkelig kildegrunnlag,
sett bort i fra én opplysning, en feil om selskapets gjeldsgrad, som Kapital
selv innrømmet.
Feilen ble rettet i tråd med VVP 4.13, og PFU konkluderte
med at feilen var liten nok til at rettelsen veide opp.
Utvalget konkluderte imidlertid «etter en samlet vurdering»,
som betyr at saken var helt på grensen til fellelse.
Les saken her.
Fra massasjebenk til neglebord
En tredje sak som også handlet om å rette feil, var en annen klage mot NRK
Brennpunkt og «Massasjesalongene». En salongeier mente hun var identifisert og
feilaktig anklaget for å drive med sexsalg.
Hun mente også at NRK hadde publisert en feil i en
nettartikkel. NRK omtalte en stillingsannonse på Facebook der en feilaktig
oversettelse fra thai førte til at «bord» ble til «benk». NRK trodde hun
annonserte ut massasjebenker, men klager opplyste at det var snakk om neglebord
for manikyr.
PFU konkluderte med at klager ikke var identifisert i
publiseringene, og at god presseskikk derfor ikke var brutt på samme måte som i
klagen fra Kirkens Bymisjon.
Når det gjaldt den feilaktige oversettelsen, fant PFU at den
ikke var avgjørende for saken, og at det derfor veide opp da NRK rettet. Igjen konkluderte
utvalget «etter en samlet vurdering».
PFU kritiserte samtidig NRK for hvordan rettelsen ble gjort.
NRK «endret på språket uten å ta hensyn til at stillingsannonsen ikke lenger
passet inn i artikkelens narrativ», skrev PFU, men det var likevel ikke nok til
fellelse.
Les
saken her.
PFU behandlet også disse sakene:
Respondo mot Kapital. Delvis parallellklage med Nordic Life Holding, som
beskrevet ovenfor. Kapital gikk fri for påstander om manglende kildekritikk og
faktagrunnlag.
Les saken her.
NN mot Harstad Tidende. Avisen ble felt for en artikkel om en far og
sønn som ble dømt for å ha tent på farens hus i en forsikringssvindel. Harstad
Tidende publiserte for mange unødvendige og private detaljer, samt opplysninger
uten dekning. Fellelse på VVP 3.2 og 4.3.
Les saken her.
Christina Ellingsen mot Blikk. Blikk ble felt i en klage fra feminist og
aktivist Christina Ellingsen. Ellingsen mente hun hadde krav på samtidig
imøtegåelse (VVP 4.14) til et meningsinnlegg i transdebatten, som også omtalte
en politianmeldelse av henne. Fordi innlegget inneholdt sterke påstander om
potensielt straffbare forhold, konkluderte PFU med at Blikk skulle gitt
Ellingsen muligheten til å forsvare seg. Les saken her.
