«Natur og dyreprogrammer og den slags»
«Dokumentaristen» heter portrettet som står i Journalisten 05/2002. Det er et portrett av TV 2s programleder Gerhard Helskog, der hans arbeid med fjernsynsprogrammene Dokument 2 og Rikets tilstand får vel fortjent heder.
Men å tillegge ham æren for å ha innført dokumentaren på norsk fjernsyn, er å gå en smule for langt, for å si det mildt.
Visst har Gerhard og hans team stått bak mang en god og skakende historie, etter at Dokument 2 ble lansert på nittitallet. Men å avfeie hele den tv-dokumentariske tradisjonen før Helskog med et program om sauesjukdommen «mædi», Bjørn Nilsen, og for øvrig «natur-og dyreprogrammer og den slags», som det står i Journalistens portrett, er utrolig respektløst.
Det ble faktisk laget brennbare, aktuelle, nyskapende og samfunnskritiske dokumentarer i norsk fjernsyn lenge før Gerhard Helskogs tid.
Jeg kunne nevnt en hel rekke programskapere fra den tiden da programmet og ikke programlederen var det sentrale i fjernsynsproduksjonen. Her skal jeg imidlertid bare hente fram et par eksempler fra elitedivisjonen:
Jeg tenker på Ellen Aanesen, som allerede på syttitallet laget tv-dokumentarer som svei i sinnet, om unge jenter som forblødde etter utført illegal abort eller som ble ydmyket foran en abortkommisjon.
Jeg tenker på Dagmar Loe, som på åttitallet var den første som fikk et incestoffer til å fortelle sin historie på fjernsyn og på den måten sprengte den hemmelige døren til incest og seksuelle overgrep.
Jeg tenker på Sten-Rune Sterner, som i sin mer enn tretti år lange karriere i fjernsyn stadig har fornyet det filmatiske uttrykket i tv-dokumentarene og som utrettelig har tatt opp saker til beste for de svakeste i samfunnet.
Jeg tenker på alle de gjennomarbeidede, samfunnskritiske og brennende aktuelle dokumentarene som ble vist i NRK gjennom Sosialkanalen i løpet de ti årene det programmet var på lufta, fram til Brennpunkt overtok, midt på nittitallet.
Jeg tenker på Antenne 10, som hver uke på slutten av 80-tallet sendte kortere og lengre dokumentarer med kraftfulle spark til både Storting og annet styringsverk.
Jeg tenker på utallige dokumentarprogrammer, enkeltstående så vel som under fast vignett, som lenge før Helskogs inntreden på den offentlige arena, medvirket til vesentlige endringer, både i samfunnets lovverk, publikums holdninger og ofrenes livssituasjon.
Listen over fremragende dokumentarister før Gerhard Helskog er lang. Og det er faktisk ganske opprørende at vårt eget fagblad er så historieløst, grensende til respektløst i behandlingen av vårt eget fag og våre egne kolleger.
Jeg kan ikke se at litt mer ydmykhet hadde svekket bildet av Gerhard Helskog som en svært talentfull og sterk drivkraft i deler av det fjernsynsdokumentariske miljøet.
I stedet framstår han nå som både selvforherligende og arrogant.
