NJs leder Elin Floberghagen ønsker at nettaviser skal pålegges å forhåndsredigere leserinnlegg. Hensikten er å øke kvaliteten i debattene, samt hindre at ulovlige og utilbørlige utsagn blir publisert. Og kanskje også å beskytte journalistenes arbeidsplasser, som kan komme til å bli truet av såkalt «brukergenerert innhold» – med andre ord gratisarbeid fra glade amatører.
Nettet fungerer i stor grad som en stor, verdensomspennende samtale i sanntid. Vi snakker altså ikke om avisinnlegg i tradisjonell forstand, der det skjer et utvalg og en vurdering før ytringen kommer på «trykk». Men snarere om en dynamisk prosess, der synspunkter og fakta blir vurdert og kritisk behandlet fortløpende.
Noe slikt har ikke verden opplevd før. Inntil nettet slo igjennom, foregikk denne typer samtaler i et møtelokale eller i et radio/tv-studio. Med andre ord i mer eller mindre lukkede rom. Nå foregår de helt åpent. Og utenfor redaktørers kontroll. Redaktører som – enten man liker det eller ikke – ofte har en annen agenda enn å slippe andres meninger fri.
Debatten foregår nå vertikalt, mens den tidligere foregikk horisontalt. Tidligere var de meningsberettigede i media politikere, jurister eller direktører. Eller pressefolkene selv. Disse gruppene debatterte med hverandre, stort sett ukorrigert av sine tilhørere. Lagerarbeideren som måtte ha en mening om saken, ble henvist til leserbrevspaltene. Ofte sterkt forkortet, og med en sarkastisk hale fra en bitter og underbetalt debattredaktør som for underholdningsverdiens skyld ofte satte på trykk ytringer fra åpenbart sinnsforvirrede, kverulantiske gjengangere av typen «NN – på vegne av flere».
Den gangen godtok man i hvert fall anonymiteten. Og det er en verdi vi bør holde på. Ingen nettredaktør nekter folk å skrive under fullt navn, selv om det ikke er lett å kontrollere om navnet som oppgis er det virkelige. Vi har nok av eksempler på folk som gir seg ut for å være kjente personer, men som i virkeligheten bare er ondsinnede spøkefugler. Man kan med andre ord stille spørsmål om krav om fullt navn vil bidra vesentlig til å heve nivået.
Et demokratisk samfunn skal ha rom for at man i en offentlig debatt skal kunne opptre som privatperson – uansett om man måtte ha en høy profil i andre sammenhenger. Og at slike privatpersoner i gitte situasjoner kan ha aktverdige grunner til å opptre anonymt. Dette gjelder for eksempel når man diskuterer sykdommer, og bruker sitt eget tilfelle som eksempel. Eller når en ansatt vil kritisere arbeidsgiveren sin. Eller for den saks skyld om Jens Stoltenberg vil blande seg i hylekoret mot fargene på gjerdestolpene på Nordberg – uten å gjøre det som Norges statsminister.
Mange tilhengere av forhåndsredigering frykter at rasisme, homohat og hets skal ta fullstendig overhånd. Men er vi tjent med at for eksempel uttalte rasister debatterer seg imellom, uten å møte motstand fra det stort flertallet som mener noe ganske annet? Da kan vi risikere at de etablerte mediene gjør seg selv irrelevante i samfunnsdebatten, mens de tvert om har som ambisjon å være selve hovedarenaen.
Nylig ble varslernettstedet wikileaks.org tatt av nettet i USA. Først hadde nettstedet publisert håndboka som soldatene ved Guantánamo-basen får utdelt. Deretter hadde de lagt ut informasjon som kompromitterte den selvpålagte sekretessen til en sveitsisk bank. Dette ble for mye for US District Court i San Francisco, som beordret nettleverandøren til å fjerne nettstedet. Det hører med til historien at nettstedet fortsetter – men nå på en svensk server. Og har sannsynligvis like mange lesere som før… Dette illustrerer at selv om man aldri så gjerne vil, er det som oftest vanskelig å sperre ute fra nettet det man av en eller annen grunn ikke liker. Det er ikke lenger nok å inndra opplaget.
Kina klarer likevel dette relativt bra – fordi myndighetene der besitter kanskje verdens fremste nettsensur-ekspertise. Men er det slike regimer norske journalister ønsker å dele pressepolitisk seng med?
Her hjemme så vi nylig hvordan nettleverandøren Imbera gikk inn og redigerte nettstedet til organisasjonen Human Rights Watch. De fjernet det omstridte Muhammed-bildet som viser profeten med bombe i turbanen. Dette bildet ble nylig publisert av en nesten unison dansk presse, for å markere solidaritet med tegneren. At en norsk nettleverandør kan underminere dette, og til og med finne støtte i norsk lov for det, sier litt om hva norske journalister og redaktører må kjempe mot i åra som kommer.
Midt oppe i dette er altså NJs bidrag å foreslå å legge bånd på nettdebatten. Det er forstemmende, utilbørlig og fullstendig i utakt med en medievirkelighet som selv fagforeningsledere snart må begynne å ta inn over seg.
I stedet for å jobbe for begrensninger av ytringsfriheten burde vi journalister jobbe for å utvide den. Jeg håper derfor at ledelsen er i utakt med sine medlemmer på dette punktet, og at dette vil vise seg i kommende debatter og avstemninger.
