Martin Ødegaard på Idrettsgallaen 2014. Foto: NRK
Martin Ødegaard på Idrettsgallaen 2014. Foto: NRK

Glideflukten fra virkeligheten

KOMMENTAR: Denne teksten vil få deg til å måpe. Du vil ikke tro hvilken innsikt du sitter igjen med etter å ha lest denne teksten.

Publisert   Sist oppdatert

Denne teksten ble første gang publisert i Bergens Tidende 16. januar 2015. Den er gjenpublisert på Journalisten med forfatterens tillatelse. 

I en bil på vei fra Drammen til Hamar vender sjåføren seg til sidemannen. Du bør kanskje tenke litt på takketalen, sier han, «sånn i tilfelle». Sjåføren heter Hans Erik Ødegaard (40) og er faren til passasjeren. Ja, det er kanskje lurt, svarer sønnen (16) og leter frem notatfunksjonen på mobiltelefonen sin. Da Martin Ødegaard litt senere på kvelden, ikke uventet, vinner prisen for «Årets gjennombrudd», har han derfor et knippe forberedte ord å lene seg på.

Selv var jeg forhindret fra å se den direktesendte «Idrettsgallaen» fra Hamar OL-amfi. Det var en smule irriterende, for etter landets nettaviser å dømme gikk jeg glipp av et historisk øyeblikk. «Martin hylles for takketalen», skrev VG. «En tale det vil bli snakket om lenge (…) Hele Hamar ble sittende igjen å (!) måpe», fortsatte avisen (som tilsynelatende også sliter med og/å-regelen). «En fantastisk prestasjon», fastslo Johann Olav Koss. «Utrolig reflektert», mente generalsekretær i Idrettsforbundet Inge Andersen og la til at talen hadde «virkelig dybde». Dagbladet var ikke noe snauere og skrev at talen «beviste» at den unge fotballsparkeren var et «unikum som person».

«Underveldende»

Det var utgjort, tenkte jeg. Denne talen burde jeg fått med meg. Det er ikke for mye å røpe at store deler av mine lengsler og håp er knyttet til Ødegaards fotballkarriere. Trøsten må være at jeg ikke er alene. Da Ødegaard debuterte på landslaget i fjor høst, gikk det et forventningens brus gjennom publikum. Et brus av håp og glede. Til min store lettelse var derfor NRK raskt på pletten og la ut klippet med takketalen «som tok publikum med storm».

Og kanskje var det i overkant å forvente den nye Bergprekenen, men opplevelsen kan bare betegnes som «underveldende».

For talen var helt ordinær. Kanskje ikke så halvgæren til å være skriblet ned på mobilen av en nyslått konfirmant, men heller ikke noe mer. En kort og litt nervøs oppvisning i takketalens konvensjoner: Prisvinneren uttalte at han var «overrasket» over seieren – ikke minst med tanke på de andre nominerte – og ville benytte anledningen til å takke «alle gutta på laget, trenere (…) og ikke minst, familien, med mamma, pappa og søsknene mine i spissen».

Og det var det. Eller som det heter i hyperbolenes rike, der språket synes å være totalt løsrevet fra kravet om at det til syvende og sist må korrespondere med virkeligheten: «Hele Hamar ble sittende igjen å [og] måpe».

«Hyllest»

Klikkjournalistikkens glideflukt vekk fra korrespondansekravet – at språk og virkelighet henger sammen, om enn på mystisk vis – finner vi også i en annen Ødegaard-sak denne uken. Mandag denne uken holdt Cristiano Ronaldo en pressekonferanse i forbindelse med at han var nominert til Gullballen, Ballon d’Or. Dagbladet benyttet høvet til å spørre verdens (nest) beste fotballspiller om hvilket inntrykk han hadde av Ødegaard, som hadde trent med Real Madrid noen dager i forveien.

«En god venstrefot», svarte portugiseren og la til at Ødegaard «har fremtiden foran seg og vi må gi ham tid til å lære å ta gode beslutninger». Med andre ord: en positiv og noe forbeholden attest, tilskyndet av en pågående reporter. Journalistens andre Ødegard-spørsmål lot Ronaldo simpelthen være å svare på. Hos VG Nett ble dette til: «Ronaldo fant plass til å hylle Martin Ødegaard». Også NRK Sporten valgte å antyde at Ronaldo var den initierende parten: «Ronaldo benyttet muligheten til å hylle [Ødegaard]».

Som i takketaleeksempelet var saken en blek utgave av den vi ble forespeilet. «Hyllesten» var ved nærmere ettersyn noe ganske annet.

Overdrivelsen som prinsipp

Dette er prisen for å dyrke overdrivelsen som prinsipp; den skaper en parallell virkelighet som setter den verdenen som faktisk omgir oss, i et grågustent lys. En verden der hele Hamar sitter og måper og Ronaldo hyller en norsk 16-åring vs. den tilværelsen vi faktisk er nødt til å henslepe våre liv gjennom. En verden der politikere «raser» og er «sjokkerte» vs. en verden der de for det meste sitter i komitémøter og drikker Farris.

Da er valget lett, vet norske nettaviser. Jo mer som loves i overskriften, desto flere klikk. Slik er klikkgenereringens logikk i lokkejournalistikkens regime. At overskriften neppe har dekning og aldri i verden kan innfri, er bare en fordel. Lokkingens psykologi ligger i spennet mellom det grågustne og «forestill deg!». I forventningens språk. Ronaldo hyller Ødegaard, sier du? Hm. Får se, da. Klikk.

Overskrifter som «Du vil ikke tro hva som skjer når …» og «Denne videoen vil ta pusten fra deg», spiller på den samme psykologiske mekanismen. Leseren vet at han vil bli skuffet, men trykker på lenken likevel, mot bedre vitende.

For tenk om – tenk om! – bare denne ene gangen, at noko vedunderleg skal skje. Klikk.