Stille, stille

Landsmøtet i Norsk Journalistlag var det kjedeligste på år og dag, mente noen deltakere. Det beste noensinne, sa andre. Fredelig var det i hvert fall.

Vi er inne i en særs krevende medietid. Antallet avistitler går etter alle solemerker ned, kanskje kraftig ned. Ny teknologi gir store muligheter til å berike journalistikken og demokratiet. Samtidig utfordrer nettet nesten alle inntektsstrømmer, og den tradisjonelle journalistrollen.

En fagforenings landsmøte er ikke en konferanse og NJs tillitsvalgte vet trolig bedre enn Journalistens redaktør hvilke diskusjoner som trengs og passer der. Det er likevel påfallende at man kan samles i tre dager og knapt ha åpne meningsbrytninger.

Pressestøtten skal utvides og økes, vedtok delegatene. Faren for sementering av forgangne modeller og konsernenes tapping av skattepenger var tilsynelatende av mindre interesse.

Den nye journalistrollen ble knapt belyst utover en advarsel mot at brukerinnhold kan gå på bekostning av medlemmene. Det lød mer konservativt enn offensivt.

Flaggsaken journalistisk kvalitet, som ble definert så vidt at den knapt er til å få øye på, rommer i seg selv nok sprengstoff til en god plenumsdebatt. Den kom heller ikke.

Redaksjonskomiteen, som talte 11 medlemmer, hadde livlige diskusjoner gjennom hele landsmøtet. Gruppediskusjonene for alle delegater fikk også tommelen opp fra deltakerne og ble regnet som en klar forbedring fra tidligere forsøk på innbakte seminarer.

Grepet som sikret alles deltakelse etterlot likevel inntrykk av en enighet så lammende at man kunne etterspørre organisasjonens tyngde i den store samtalen om medienes inntekter og tillit. Innleide synsere måtte til for å bevege lufta i landsmøtesalen.

Resultatet ble altså plenumsmøter der det knapt var uenighet å spore, utover et raskt ordskifte om fritt språkvalg og journalisters «rett» til å høre politiradio. Det toppet seg da samtlige valg ble gjennomført uten motkandidater og ved akklamasjon.

Mediekrisen har vært foreslått som årsak til den store samstemmigheten. Det er vanskelig å forstå at store utfordringer skal ta livet av debatten, med mindre man nærer en angst for at uenighet om kampmidler, medlemskriterier eller medienes innhold skal svekke kampkraften. Dette er jo ikke Politiforbundet.