I løpet av det siste året har TV 2-Nyhetene foretatt tre reiser til Nord-Korea. Dette har avstedkommet så mange «sjeldne» og «eksklusive» innblikk at tv2.no i forrige uke gikk til det skritt å lansere en helt egen «Nord-Korea-portal».
(Kommentaren er en ny utgave av en tekst trykket i Bergens Tidende 9. mai.)
Har USA en slik portal på TV 2s nettsider? Kina? Russland? EU? Nei, nei, nei og nei. Ingen annen nasjon er tildelt en slik presentasjon.
Dermed melder spørsmålene seg: Hvilke redaksjonelle kriterier er i spill? Hva er motivasjonen bak denne satsingen? Er Nord-Korea en del av TV 2s «branding-stategi»? Er stoffet av vesentlig karakter?
Det kan du jo bedømme selv.
Skjer ingenting
I løpet av den siste nyhetsuken har kanalens to korrespondenter – reporter Bent Skjærstad og fotograf Pål S. Schaathun – i tur og orden tatt oss med til en nordkoreansk skøytehall, en svømmehall, et ridesenter, en bowlinghall og en ganske alminnelig leilighet. Og en alpinbakke der kanalens utsendte, til stor forlystelse, blir påkjørt av en ustødig skikjører.
Dette er min påstand: I enhver annen kontekst ville ingen av disse reportasjene engang nådd klipperommet. For det skjer absolutt ingenting og det er muligens forklaringen på at TV 2-desken har gjort et så stort poeng av reporterens myke fall i snøen. Det er bare livet som utspiller seg. I alle sine gråtoner.
Det eneste spesielle er at dette er nordkoreanske gråtoner. Noe som medfører at kanalens utsendinger til tider er flankert av hele fem offisielle verter som ser til at fotografen ikke fanger noe som kan kompromittere deres «Kjære leder».
Kontrakt
Dette er naturligvis «frustrerende» for TV 2-teamet, noe Skjærstad gjentatte ganger henvender seg til kameraet for å gjøre oppmerksom på. Men han trenger ikke spille overrasket. Dette er en del av forutsetningen for den som ankommer Pyongyang, og det vet TV 2 utmerket godt.
Å reise som journalist til «verdens mest lukkede land» innebærer å inngå en kontrakt med det nordkoreanske regimet. Tilgang byttes mot frihet. Det er ingen vei utenom. Den vanlige journalistiske praksisen – som å ferdes fritt, oppsøke kilder på eget initiativ, osv. – må sjekkes inn i tollen.
Med det nordkoreanske vertskapet som streng los velger reporterne å gjøre sine egne begredelige arbeidsvilkår til selve saken
Den vanligste løsningen på denne journalistiske «kastreringen» har vært å innlate seg på metajournalistikkens galei. Journalistikk om journalistikk. Med vertskapet som bestemt los og Potemkins kulisser på alle kanter velger de fleste reportere å gjøre sine egne begredelige arbeidsvilkår til selve saken.
Grepet kan oppsummeres slik: «Sjekk hvordan de kontrollerer oss! De følger etter oss overalt! Det er helt umulig å lage interessant tv herfra!»
Med andre ord: Fraværet av noe interessant å dekke blir en stand-in for det interessante.
Dette er hvordan TV 2s nyhetsanker Mah-Rukh Ali introduserte svømmehallreportasjen i «21-nyhetene» 1. mai: «Som journalist i Nord-Korea kan man ikke bevege seg fritt. Da TV 2 besøkte Nord-Korea, ble vi tatt med for å se det beste landet har å by på, en virkelighet langt fra slik livet er for de fleste nordkoreanere.»
Eller for å parafrasere: «I denne reportasjen blir vi ført bak lyset, men det var det beste vi fikk til gitt omstendighetene. Nå har vi iallfall sagt det.» På TV 2s nettsider har reportasjen fått navnet «Et frustrerende glansbilde». En dekkende tittel. For dette er den nordkoreanske erfaringen – slik den formidles gjennom TV 2s linse.
Men det er ikke nordkoreanernes erfaring. Det er ikke de som har et «glansbilde» å selge. Som Mah-Rukh Ali minnet om: De virkelige nordkoreanerne er bare med som en tenkt rekvisitt utenfor bildeutsnittet.
Og det er heller ikke nordkoreanerne som er «frustrerte». Det er de norske journalistene. Slik blir Nord-Korea-sjangeren bare enda en måte å vende blikket mot oss selv på – mot våre opplevelser.
Det er ikke nordkoreanerne som er «frustrerte». Det er de norske journalistene
Det tjener til TV 2s ære at dette er et forhold de ikke gjør spesielt iherdige forsøk på å tilsløre. Under ingressen «minner de sent vil glemme» er deres egen korrespondent påfallende åpen om sine egne motiver. Det handler ikke så rent lite om appetitten på nye opplevelser: «Og det er når jeg spaserer rundt i hovedstaden og ser på alle som haster hjem fra arbeid og skole, jeg føler jeg opplever det jeg ønsket å oppleve ved å reise til Nord-Korea.»
Hvem kan bebreide ham? Rekk opp hånda den som ikke ønsker å oppleve det man ønsker å oppleve – og som har følt litt på det.
Jeg tror vi alle har vært der. Og nettopp derfor har journalistikken utviklet en god sikkerhetsinstans – redaktøren. For det er redaktørens ansvar å helle kaldt vann i blodet på fartsblinde reportere. Å fremsatte krav, anførsler og innsigelser. Å stille noen kontrollspørsmål når reporteren har pakket reisekofferten fordi han har fått innvilget visum til Nord-Korea for tredje gang på ett år.
Det er nemlig dette som forundrer meg mest med denne dekningen: Hvor motstandsløst disse prospektkortene fra Nord-Korea tilsynelatende passerer i TV 2-systemet.
Hvor er motforestillingene? De nødvendige motsigelsene innad i redaksjonen?
For mange journalister vil kunne sette seg i Bent Skjærstads sted. En døråpner presenterer seg (Hei, Morten Traavik!) og lettere beruset av «den eksklusive tilgangen» kan de kritiske sperrene fordunste. Den journalistiske refleksen som korrigerer og yter motstand tar ferie. Dette kan skje den beste av oss. Ja, det skjer hele tiden. Det er ikke uten grunn at «eksklusiv» er det skumleste ordet i det journalistiske vokabularet. Og det er her interne sikkerhetsrutiner helst skal slå inn.
Så redaktøren burde stanset hele turen? Er det det du sier?
Nei, det er ikke det jeg sier. Hvordan TV 2 prioriterer sine utenriksmidler har jeg ingen formening om. Jeg registrerer at det kommer fenomenalt gode dokumentarer om Nord-Korea og nordkoreanske forhold opptil flere ganger i året (noen ferske eksempler: «Yodok Stories», «The Great North-Korea Picture Show», «The Game of Their Lives», «A State of Mind», «Camp 14», «Crossing the Line», «Kimjongilia», «Det røde kapell»), men det er ikke dermed sagt at det nødvendigvis er uvettig av TV 2 å bruke ressurser på Nord-Korea.
TV 2s Nord-Korea-satsing er verken egnet til å bygge brand eller forstand
For det går an å lage god Nord-Korea-journalistikk, og TV 2 må gjerne prioritere Nord-Korea for min del. Og om Nord-Korea er del av en selvrealiseringstripp eller en «branding-strategi», er det helt i orden for meg. Jeg er ingen moralist. Og nordkoreanerne har helt andre ting å bekymre seg over.
Mitt ærend er kun dette: Å påpeke at metastoff fra Nord-Korea er en dårlig branding-strategi. Ikke bygger det brand – og ikke bygger det forstand.
(Håvard Nyhus er redaktør i Natt&Dag og mediekommentator i Bergens Tidende.)
.jpg){kind=link}