Helge Øgrim skyr ikke konflikter, men å bli tatt av Kjetil Rolness var svært ubehagelig

Han ble oppfordret å søke jobben som ansvarlig redaktør i Journalisten forsommeren 2007. Den gang nøt mediebransjen de beste tider. Pengene fløt og det ble satset. I Journalisten var det seks redaksjonelt ansatte. Papirutgaven ble godt lest og annonsene kom av seg selv. Øgrims fremste mandat var å digitalisere fagbladet. Få liv på nettsidene.

– Jeg var på reportasjetur i Tirana, og mens jeg spiste frokost på hotellet ringte et rekrutteringsbyrå og spurte om jeg kunne tenkt meg å søke jobben som redaktør i Journalisten. Dette var på forsommeren, tre måneder senere begynte jeg i jobben.

Det rare intervjuet

Det er et rart intervjuobjekt. Sjefen min gjennom åtte år. Vi sitter på Fyret på Youngstorget. Samme stedet hvor han intervjuet meg for jobben. Så hva faen skjer? Hvorfor forlater han Journalisten nå?

Det umiddelbare svaret er at han om en drøy måned fyller 66 år. Det er straks 50 år siden Øgrim entret arbeidslivet. Tiden var inne. Blikket vandrer ut mot Youngstorget. Ikke bare når dette spørsmålet kommer opp, men også ellers underveis i intervjuet.

– Skal jeg gjøre noe nytt må jeg snart finne ut av det. Jeg har tenkt på dette en god stund og for et år siden luftet jeg for eierne at jeg kunne tenke meg å tre til side. Og så har det tatt tid. Vi har vært gjennom prosesser i Journalisten som skulle gjennomføres. Blant annet med økonomien som har vært shaky. Det kom på plass nå i vår, og da rundet vi enda en merkebøye. Antagelig er det riktig tidspunkt, sier han.

Det er fortsatt en del å ta tak i for den som tar over jobben. Og Øgrim mener det

nok ikke er lurest at han setter sitt bumerke på dette, men at etterfølgeren får sette sitt preg. Dessuten mener han det er en fordel med nye blikk. På den måten slipper andre å bli sittende igjen med å drifte det han gjennomførte.

Den avtroppende redaktøren tviholder på at ni år er lenge for ham. Det ble sju år i DB Medialab. 16 år i NTB, hvorav mer seks år var selvstendig arbeid som korrespondent og stringer i USA. Han har snudd bunken i årene som redaktør i Journalisten. Delt av sine erfaringer innen redaksjonell ledelse, journalistikk, digital utvikling og økonomi. Det siste har vært det vanskeligste.

– Det er ikke sikkert det er så mange ubrukte kort igjen i stokken. Det er sunt at noen andre preger Journalisten framover.

– Men tilbake til utgangspunktet. Hva faen, Øgrim? Du når pensjonsalder om litt over ett år. Ble du presset?

– Nei. Overhodet ikke. Det var ingen initiativ fra eierne. Tvert om føler jeg de har somlet litt.

Det startet med NTB

For dem som er født før 1980-tallet er Øgrim-navnet godt kjent. Hans fetter Tron var en av arkitektene bak AKP m-l. Helge ble selv med. En stund på tidlig 70-tallet var han også leder for Rød Ungdom. Fram til da hadde han ifølge CV-en vært hippie i et par år. Han var postbud, jobbet på bryggeri, i forlag og bokhandel for å nevne noe.

I 1981 gikk han ut av AKP, noe som ble offentliggjort gjennom et større intervju i Dag og Tid, forfattet av Harald Stanghelle. På dette tidspunktet var han i gang med universitetsstudier i Oslo. På resymeet står det grunnfag engelsk og storfag i arabisk.

I 1983 da han begynte i NTBs utenriksavdeling. Han kjente byrået gjennom Helen Vogt og mens han studerte tok han kontakt med NTBs utenriks- og innenriksavdelinger og ba om en samtale. Helge Øgrim var ikke helt ukjent med bransjen, hans far Kristian Øgrim var TV-mann og arbeidet i NRK i 40 år. Dessuten hadde han forsøkt seg med å levere artikler til Aftenposten og Nationen - eller var det Vårt Land. Og så hadde han så vidt vært innom Klassekampen.

– Jeg skulle gjøre noe etter universitetet. Etter samtalene i NTB søkte jeg opptak i utenriksavdelingen. Ett år senere ble jeg fast ansatt.

Ett år i praksis og så fast ansatt. Et fremmed bilde for dagens journalister. Men for Øgrim og mange andre ble NTB en slags skole.

Konflikter i Dagbladet

Han synes det er morsomt når han får prøve seg på ting han ikke kan så mye om, og viser til perioden i Fiskaren før han fant veien til Dagbladets Medialab hvor han ble i sju år. Det var mye gøy, men også mange konflikter. Han legger ikke skjul på at det var en tid med flere feider. Det var ikke alle kampene de digitale hodene vant, og det var heller ikke alle som kunne vinnes. Øgrim forteller om en løpende konflikt mellom papir og nett.

– Jeg var litt ferdig med Dagbladet, og de var kanskje ferdige med meg óg.

I Dagbladet følte netthodene at papirfolket ikke var nok på hugget og så mot VG som fikk langt større frihet. Han forteller at Magazinet ikke var først med å publisere Muhammed-karikaturene. Det var det han og senere Skup-vinner Kristoffer Egeberg som gjorde. De ville vise hva som var årsaken til at Danmark møtte voldsomme protester i Midtøsten. De spurte ikke ledelsen om det var greit.

– Det var en ikke ubetydelig misnøye med publiseringen. Sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen fjernet flere bilder etter publisering.

Tar gjerne en kamp

– Er du en kverulant? Oppsøker du konflikter?

– Jeg synes ikke jeg er en kverulant. Det er en person som terper på sine egne ting og ikke lytter til andres poeng. Men det er ikke meg i mot å ta en kamp.

Og så kom jobben i Journalisten. Det tok knapt et år før han var på kant med sine egne eiere. Da nettutgaven fikk ny layout ble det også slutt på forhåndmoderering. Det likte ikke NJ og markerte sitt syn og samtidig aksepterte at det var redaktørens rett. Men så kunne de ikke heller gjort annet, påpeker redaktøren.

– Jeg husker det ikke som ubehagelig. Da var romkvinne-saken langt tøffere.

Stormen med NRK

I et lengre innslag i Dagsrevyen tilbakeholdes sentral informasjon om hovedkilden. Det påpekes av Nina Hjerpset-Østlie i Document. Journalisten går opp saken og det stormer rundt fagbladet. Særlig kommer det sterke reaksjoner fra NRK-ansatte. Noen sier opp abonnementet og klubbleder Atle Bjurstrøm i Dagsrevyen vil ikke la seg intervjue av Journalisten fordi navnene på journalister og mellomleder blir offentliggjort i spaltene.

Her kan du se en gjennomgang av saken.

– Ansvaret ligger ikke bare hos de på toppen, men også hos dem under - som foretar de aktive valgene, sier han. NJs daværende leder mente motsatt, men støttet igjen redaktørens rett.

Han samler ikke på medaljer, sier han når spørsmål om høydepunktene gjennom disse ni årene blir stilt.

– Det er stort sett ikke jeg som gjør journalistikken. Men jeg leder en redaksjon som har laget mye viktig mediejournalistikk. Det blir rart å plukke ut noe, sier han.

I kontoen for ting han ikke er fornøyd med er at han som leder ikke har fått til så systematisk og dypt kildearbeid i redaksjonen som kjerneleserne forventer eller fortjener. Journalistikk som skiller seg ut gjør det på grunn av kilder som ikke ligger i dagen. Men i hverdagsjournalistikken er det en risiko å velge de enkleste kildene. Ikke de som overrasker og gir ny informasjon.

Han er ingen stor systematiker. Det tror han nok de ansatte merker. Øgrim er typen som liker å ta ting på sparket. Det kommer mye ut av slikt. Men på den formaliserte virksomheten som driver etter en plan er han svakere.

– Jeg er nok for mye hippie.

– Er du en streng sjef?

– Ja, jeg er nok det. Jeg vil ha ting gjort og på den måten jeg mener er best. Da sier jeg i fra om jeg ikke får det som jeg vil. Det har nok ikke gått noen stor diplomat tapt med meg.

Som arbeidsleder handler han fort og på impuls. Det er helt sikkert frustrerende, sier han og intervjueren lar være å kommentere.

Papiret er dødt, papiret lenge leve

Da han tok over Journalisten utgjorde de kommersielle inntektene 60 prosent av omsetningen. I dag ligger de rundt 30 prosent. Underveis er det gjort forsøk på å endre dette. Å skape nye kontantstrømmer. Som pressekontakten.no. Det lyktes ikke og kostet mye penger. I år ble fagbladets salgsarbeid satt ut. Fortsatt er det mye å ta tak i.

Det siste halvannet året har fagbladet vært gjennom flere tøffe omstillinger. I alt er tre og en halv stilling kuttet. Journalisten er ikke lenger eget selskap, men en avdeling i Norsk Journalistlag. Og papirutgaven er historie.

– Det var nødvendige grep, sier Øgrim.  Det har ikke bare vært lett å se medarbeidere forlate redaksjonen, men så lenge prosessen har vært frivillig, sivilisert og med god kompensasjon mener han det er greit.

– Magasinet hadde store verdier, men hvis vi skulle redusere redaksjonen og samtidig lage både magasin og nett, ville nett bli skadelidende og det ville åpnet oss for sterkere konkurranse. Derfor hadde jeg ikke problemer med å legge ned papir. Jeg synes valget var opplagt, men det er synd vi ikke kunne gi ut magasinet fram til hundreårsjubileet neste år. Det ville blitt et flott magasin.

Konkurrenten

– Og så fikk Journalisten konkurranse selv om papiret ble avviklet.

– Jo, men vi har hatt andre konkurrenter lenge. Etter Børs som har gjort mye interessant journalistikk. Og Kampanje og Propaganda. Det er ikke slik at vi er blitt forskånet for konkurranse. Men Medier24 gikk tydeligere inn i vår nisje og kunne studere våre styrker og svakheter. Dermed angrep han oss på frekvens og volum. At han skal skrive seks saker på en time og en sak på seks timer er nok et røft anslag. Det er mange dager som ikke har artikler av den siste sorten, sier Øgrim.

Han legger likevel ikke skjul på at han er imponert over det Gard Michaelsen har fått til. For ved siden av journalistikken har han også drevet med salg og teknologi.

– Men mye av journalistikken er snill og bærer preg av heiarop. Om det er fordi det er gunstig inn mot annonsører eller at det er lett, vet jeg ikke. Men her skiller han seg fra oss.

Øgrim sier at Journalisten brukte for lang tid på å reagere på den nye konkurrenten. Det tok flere måneder. Men i ettertid mener han at da organisasjonen kastet seg rundt og økte volumet for ett år siden, ga det bredere nyhetsdekning.

Å bli tatt av Rolness

– Så hva skal du gjøre nå?

– Jeg vet ikke. Men jeg liker å jobbe. Likevel vil det forundre meg om jeg ikke har hatt min siste faste jobb. Jeg liker utenriksjournalistikk. Det har jeg lyst til å drive med. Kinaboken jeg var med på var det kjempegøy å jobbe med. Dukke i arkiver og mange kilder. Og så har jeg likt å jobbe med produktutvikling. Det kunne jeg tenkt meg å drive mer med.

Maten er spist. Vi snakker om medievaner. Om den lineære TVen som nettopp er skrudd opp igjen på veggen for å se EM etter halvannet år nede. Om Aftenposten som han leser på nett og papir, DN som han leser digitalt hver kveld. Klassekampen på papir. De mange internasjonale mediene som fanger oppmerksomheten gjennom nyhetsvarsler og sosiale medier.

Underveis forteller han om en fin beskrivelse som han er usikker på om er ektefødt eller plagiat. Spørsmålet kommer av seg selv.

– Hvordan var det å sitte som redaktør i Journalisten og så bli tatt av Kjetil Rolness for å ha plagiert selv, midt under Butenschøn-saken?

– Dritt ubehagelig. Det gikk kaldt og varmt. Mest kaldt. Det var ikke noe hyggelig å bli minnet på.

Knappe to uker har han igjen på jobb. 1. juli begynner ferie og avspasering. 1. september er han ikke lenger ansatt i Journalisten.