Debatt:

Kjetil Stormark forteller at han har opplevd flere NRK-debatter som er blitt avlyst fordi statsråder og andre maktmennesker ikke stiller opp. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Kjetil Stormark forteller at han har opplevd flere NRK-debatter som er blitt avlyst fordi statsråder og andre maktmennesker ikke stiller opp. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Makten har sluppet unna for lenge

Litt av problemet med at makten ikke stiller til debatt, er at NRK litt for lenge har latt makten slippe unna med det.

Published

Det er derfor prisverdig at NRK gjør det mer ubehagelig for politikere, byråkrater og andre maktmennesker å unndra seg kritiske spørsmål.

Jeg har de siste årene fått en god del spørsmål om å stille til debatter i NRK. Litt for ofte har jeg opplevd at statsråder, andre politikere og maktmennesker svarer nei til å møte. Dermed blir det ofte ikke noe av hele debatten, fordi NRK dermed ikke lenger finner innslaget å være tilstrekkelig spennende. Rent TV- og radiofaglig sett er sikkert det riktig. Det er best dersom alle parter og «stemmer» er tilstede. Men at NRK dropper debattene når makten melder avbud, har vært ris til NRKs egen bak. Makten får jo selvsagt med seg at debattene ofte blir avlyst dersom man unndrar seg deltakelse. Sett med maktens øyne, er jo et slikt utfall det aller beste.

Som redaktør for Aldrimer.no bringer jeg hyppig nyheter som er ubehagelige for regjeringen på forsvars- og beredskapsfeltet. Relativt ofte opplever vi å bli beskyldt for å være upresise og unøyaktige, mens de som står bak beskyldningene ikke vil møte oss i TV- eller radiostudio. Hovedformålet med det første angrepet er å skape tilstrekkelig usikkerhet til at en nyhet ikke blir spredt videre av andre medier. Og ved å selv nekte å stille opp, slipper man å svare for hva som er de faktiske forhold og for egen håndtering. Og, som nevnt, ganske ofte opplever makten at hele saken forsvinner av seg selv. Hvilken suksess!

Det er selvsagt mer fristende å skjule seg bak pressemeldinger og plantede motangrep, i stedet for å ta sjansen på å bevege seg ut i åpent terreng. Som tidligere PR-rådgiver og talsmann kjenner jeg igjen teknikkene. Men virkemidlene er råere nå enn før. Eksempelvis har deler av regjeringens talsmannsapparat latt seg delvis inspirere av president Donald Trumps teknikker og språk, ved at kritiske spørsmål og artikler får til svar at regjeringen ikke vil kommentere «spekulasjoner». Innimellom slenger man på «feilaktige» og «grunnløse». Da jeg begynte i journalistikken på slutten av 1980-tallet, var omgangsformen langt mer respektfull. Da lød ofte det mer nøytrale svaret at «Dette har vi ingen kommentar til».

Angrep er det beste forsvar, med andre ord. Negative sanksjoner er også hyppig i bruk. Talsmenn og andre i regjeringsapparatet ringer rundt og advarer mot å gi informasjon til navngitte medier eller journalister. Dette er grovt i strid med statens kommunikasjonspolitikk og prinsippet om likebehandling hva gjelder retten til informasjon, så ingen informasjon om dette blir nedfelt skriftlig. Men selv statsminister Erna Solberg setter ut oppdrag til eget embedsverk om negative sanksjoner mot journalister som er for kritiske og uærbødige. Jeg vet, fordi jeg selv har opplevd det. Jeg har også sett det bli benyttet mot andre. I slike situasjoner er det viktig at vi journalister er solidariske med hverandre og forteller hva som foregår.

Jeg vil derfor berømme programleder Fredrik Solvang i NRKs Debatten for at han torsdag i forrige uke satte seg ned ved siden av en tom stol og snakket om spørsmålene han gjerne ville ha stilt til sjefen for Omsorgsbygg, dersom han faktisk hadde stilt opp til debatt. Kommunerevisjonen har konkludert med at sjefen brøt habilitetsreglementet da hans datter og svigersønn ble ansatt i det kommunale selskapet. Solvangs markering er viktig, for å vise at det heller ikke er uten belastning å forsøke å unndra seg å svare på kritiske spørsmål offentlig. Dersom makten (for) ofte belønnes for sin taushet, kan du ikke forvente at makten plutselig skal dukke opp når det igjen er en ubehagelig sak som skal diskuteres.

Men en ting er å filleriste en sjef for et kommunalt selskap. Jeg mistenker at Solvangs markering hadde vært adskillig mer omstridt internt i NRK dersom det hadde dreid seg om statsministeren eller en statsråd. Men det er dette som er lakmustesten i hverdagen. Tør NRK også å utfordre maktens sentrum? Solvang og hans kolleger trenger ikke markere maktens fravær med en symbolsk stol hver gang. Men NRK gjør lurt i å vise at debattene ikke blir avlyst fordi makten selv velger å utebli. Det alene er et meget godt, første skritt.