Kidnappingsbølgen

Riksmediene og trolig alle lokalmedier på Østlandet har rapportert om nye forsøk på bilbortføring av barn og ungdom etter den tragiske Sigrid-saken. Burde journalistene stilt bedre spørsmål?

Sist søndag meldte Aftenposten at en lys varebil går igjen i kidnappingsforsøkene. Avisa slår fast som faktum:

“Søndag kveld ble en 15-årig jente forsøkt dratt inn i en bil i Nord-Odal i Hedmark.”

Så langt jeg kan se, har de fleste medier behandlet disse anmeldelsene og rapportene likedan, altså som sannferdige. NRK.no, VG, Budstikka og Dagbladet har håndtert opplysningene på akkurat samme måte.

Informasjonen stammer fra politiet, som kanskje ikke har andre valg enn å ta anmeldelsene på alvor. Men skepsis til politiet som kilde, kommer etter mitt inntrykk sjelden åpent til syne i norske medier. Vi bør huske at etaten kan ha saklige og usaklige motiver om hverandre. Blant de saklige, som jeg antar er de viktigste i nesten alle saker, finner vi behovet for å oppklare forbrytelser, motvirke kriminalitet og beskytte befolkning, stat og eiendom.

Men politiet har som alle andre kilder, også flere motiver enn de offisielle. Noen ønsker å understreke etatens eller sin egen betydning. Politifolk kan ha fordommer mot grupper eller enkeltpersoner som vanskeliggjør arbeidet deres. Noen ønsker å motvirke kritikk,  økonomiske interesser og laugsånd påvirker budskapet.

De siste ukenes anmeldelser kan være et produkt av at engstelige foreldre har advart barna mot lokkemenn, eller av at ungdommer har fulgt Sigrid-saken og enten feiltolker opplevelser eller finner på ting som ikke er skjedd. Noen av dem kan selvsagt også være reelle.

De første sikre tegn på at flere av anmeldelsene ikke gjelder faktisk straffbare forhold, kom da politiet i Asker og Bærum i går meldte at to av sakene henlegges. Politiet sier rett ut at den ene anmeldelsen var oppdiktet. Antakelig blir det også utfallet i noen av de andre sakene.

Det er i mellomtiden gått en liten debatt på Twitter om medier forsterker frykten for lokkemenn og oppmuntrer feilaktige anmeldelser ved ikke å rette søkelys mot mulig smitteffekt. Altså ikke den antatte smitten fra Sigrid-saken til latente kidnappere, den har blant annet vært drøftet av voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk på NRK, etter min mening uten at hun ble stilt viktige spørsmål. Smitten som oppstår når en kriminalsak får voldsom oppmerksomhet og fører til falske anmeldelser, er knapt blitt belyst.

Vaktsjef Olav Rønneberg i NRK framholdt i en tweet at det ikke er reporterens oppdrag å målbære slik tvil, og det er et synspunkt jeg kan forstå. Men det er heller ikke redaksjonens oppdrag å referere politiets vurderinger ukritisk og unnlate en offentlig belysning av forhold som kan ha medvirket til bølgen av anmeldelser.

Det finnes flere eksempler på at rapporter om bortføringer har vist seg grunnløse og preget av en form for sosial angst eller panikk. Underlig nok fins det tilmed eksempler på at nettopp «den hvite varebilen» er en gjenganger. Som i Australia i 2009 (via @Eilif på Twitter) og i Sverige tidligere i år.

Det burde etter min oppfatning slått journalister som mistenkelig at så mange bortføringsforsøk skal ha skjedd på så kort tid, og at alle var mislykte. 

Engstelsen og mediedekningen har trolig bidratt til minst en falsk mistanke mot en konkret person, altså bilføreren med bamsen i Sandefjord. Mannen regner nå med at han må flytte fra byen.

Antakelig har det også slått mange journalister at bortføringsbølgen kan være noe annet. Utfordringen er hva man bruker denne mistanken til.