Propaganda og mikrofonstativ

Det er noen år siden jeg jobbet som journalist. Ganske mange, faktisk. Jeg har siden 1993 livnært meg som informasjonsrådgiver. Det har vært en interessant erfaring å bytte side av bordet. Å se sitt eget yrke, egne kolleger og deres arbeidsmetoder fra utsiden har til tider vært en pinlig forestilling.

Journalistikk og jesuittisme

Var jeg selv slik? Tenkte og jobbet jeg på samme måten? Beskjemmet må jeg innrømme at, jo, jeg tenkte og jobbet som dem. Var jeg uredelig på vegne av journalistikkens etiske prinsipper? Ja, jeg var nok det. Til tider.

Saken var viktigere enn midlene som ble brukt for å ”avsløre”, ”avdekke” og tale de svakestes sak. Det lå en god porsjon jesuittisme i det journalistiske virke på 70 og 80-tallet. Målet helliget midlene. Vi var i journalistikken for å forandre verden, gjøre den bedre, avsløre den brutale makten.

Kommersialismens helvete

Jeg burde med andre ord ikke overraskes over at mange journalister fortsatt tenker og jobber slik, midt i det kommersielle helvete de lever i, omgitt av grådige aksjonærer, offensive nettavisredaktører og det nye sosiale internettuniverset.

Fallende avisopplag og oppsigelser er hverdagen for mange. Omgitt av en slik virkelighet skulle man tro at i hvert fall NRK kunne nøye seg med å være etterrettelig og redelig. Som landets viktigste medieaktør ville det være naturlig. Slik er det dessverre ikke. En gjennomgang av klagene til Pressens faglige utvalg viser det.

Kampanjejournalistikken lever

Å jobbe som informasjonsrådgiver i offentlig forvaltning, i mitt tilfelle for ansatte, etater og bydeler i Oslo kommune, har gitt meg mange nye erfaringer med journalister. Noen av dem har vært positive og hyggelige, andre har vært av en slik karakter at jeg har vurdert å skaffe Oslo kommune klippekort til Pressens faglige utvalg.

Noen av de verste politiske kampanjejournalistene i oslopressen har gått videre til nye jobber, men mange sitter der fortsatt og venter på pensjonen sin. Men de nye og yngre journalistene fostres opp i den samme journalistiske ånd, de fleste av dem uten faglig innsikt i temaene de skriver om. Slik sett er det neppe urimelig å anta at journalister fortsatt er den eneste yrkesgruppen i landet som hver eneste dag befatter seg med og skriver om temaer som mange av dem ikke har den ringeste kunnskap om. Men troen på at de har rett styrer ofte den journalistiske hverdagen.

Utsikten fra elfenbenstårnet

Man kunne anta at denne manglende innsikt og sakkunnskap skulle inngi noen av dem med en viss ydmykhet og forsiktighet i omgang med temaer og mennesker. Dessverre er det ikke slik. Og den opphetede diskusjonen mellom meg og nyhetsredaktør Gelius i NRK handler om akkurat dette.

Der Gelius og journalisten bare ser politikk, byrådet, Høyre og FrP, ser de ansatte i kommunens rusmiddeletat bare løsaktig omgang med sannheten, konstruert virkelighet og mikrofonjournalistikk.

Slik sett er ”debatten” mellom meg og Gelius en god illustrasjon på den begrensede utsikt det er fra det journalistiske elfenbenstårn. Men man kan i anstendighetens og presseetikkens navn ikke intervjue en uteligger som ikke er uteligger, men har eget rom på kommunale Dalsbergstiens Hus, om hvor dårlig kommunens akuttovernattingstilbud er. Mannen er en fast bruker av kommunens rusomsorgstjenester.

Det vet de ansatte i kommunens rusomsorg. Derfor reagerte de med sjokk og hoderystende vantro på Dagsrevyens innslag. For de ble aldri intervjuet. Ikke all verdens ideologiske retorikk og emosjonell svada fra nyhetsredaktør Gelius kan skjule den fella Dagsrevyen gikk i.

Journalistisk mikrofonstativ

For hva er fortsatt et ugjendrivelig faktum i denne saken? Gelius er tatt med buksene nede mens han holder mikrofonen for Kirkens Bymisjon.

For Kirkens Bymisjon resulterte Dagsrevy-innslaget i et ”krisemøte” hos Bjarne Håkon Hansen og en ad-hoc bevilgning fra helseministeren på 60 millioner kroner for å ”redde” Oslos akuttovernattingstilbud. Ikke så mye penger i forhold til de tusen millionene Oslo kommune bruker i året, men likevel ganske mye.

Og rusmisbrukeren må ha ledd hele veien til sin lokale dopdealer dagen etter. Han har vel aldri fått så mange penger som etter sin gjesteopptreden som ”uteligger” på beste sendetid i Dagsrevyen. Dette er ikke selvstendig, kritisk journalistikk, nyhetsredaktør Gelius, det er mikrofonstativjournalistikk.

Du er for øvrig hjertelig velkommen til Rusmiddeletaten for å lære mer om rusomsorg i Oslo kommune sammen med journalistene i Dagsrevyen.

(Tidligere omtale av striden mellom Borge og Gelius i Journalisten:

Pravda eller vrøvl?

Slipper ikke til)