Ferdig med skammen. Ingegerd Henriksen har sluppet boken «I min fars hus». Boken bygger på egne minner, skriver forlaget om en av bokhøstens vondeste utgivelser. Foto: Juritzen forlag
Ferdig med skammen. Ingegerd Henriksen har sluppet boken «I min fars hus». Boken bygger på egne minner, skriver forlaget om en av bokhøstens vondeste utgivelser. Foto: Juritzen forlag

Pensjonert NRK-profil med personlig roman om overgrep

Et portrett av det utsatte barnet.

Published

Hun er omtalt som en av høstens modigste debutanter, Ingegerd Henriksen. Forfatteren har brukt egne erfaringer og skrevet en roman om overgrep.

– I begynnelsen tenkte jeg bare at jeg ville fortelle historien. Etter hvert ville jeg dele den med alle som har noe med barn å gjøre, sier forfatteren til NTB.

Boken, som er ute i regi av Juritzen forlag, lar oss bli kjent med femåringen Catharin. Far utdanner seg til prest, og den lille jentas mor, den vakre sykepleieren, er opptatt av fasade.

Men Catharin har ingen fasade. Hun er et barn som blir utsatt for grove overgrep og voldtekter. Hun lever også med en dødstrussel hengende over seg, og hun lurer på om hun vil oppleve sin neste bursdag.

I promoteringen av boken skriver forlaget at boken bygger på Ingegerds egen historie. Historien blir ikke mindre hjerteskjærende av at det er Catharin selv, den lille femåringen, som har fortellerstemmen i boken.

– Ja, det gjorde vondt å skrive, men jeg skrev bare litt av gangen. Jeg satt for meg selv om morgenen i helgen, veldig tidlig. Hadde bare kaffekoppen og meg selv. Og mannen min sov i huset. Det kjentes trygt, sier forfatteren dempet.

Allsidig

Ingegerd Henriksen har hatt en allsidig yrkeskarriere, med bakgrunn som både lærer, journalist og tekstforfatter. De siste 35 årene har hun vært programleder og reporter i NRK Radio.

– Jeg har hele tiden jobbet full tid i NRK, så hverdagene var jo travle, sier den nå pensjonerte radioprofilen – som innså at hun hadde noe viktig på hjertet. Og da hun begynte å skrive, opplevde hun at stemmen til den lille jenta «bare var der».

– Jeg kan ikke forklare det på en annen måte. Alt man har opplevd er jo lagret i hjernen, sier hun. Og legger til:

– Hvis denne boka kan få bare noen flere til å se tegnene og gjøre noe for det utsatte barnet, har boken hatt en misjon. Og så vet jeg at det fremdeles er vanskelig for utenforstående å «bry» seg, og kanskje har vi i våre dagers Norge enda mer nok med oss selv? Det er så mye som skal være så perfekt. Og besteforeldre og andre pårørende har vel ikke spesielt mye å si i våre dager heller.

Det er tungt å lese om lille Catharin som prøver å fortelle folk rundt seg at noe er fryktelig galt. I boken virker hun så utrolig rettsløs, så utrolig prisgitt de voksnes behov for fasade.

– Noe har kanskje gått i riktig retning. Det er mer bevissthet i skolene og i barnevernet. Flere voksne ser ut til å våge å bry seg, og vi har fått incestsentre og medieomtalte saker, sier Henriksen, og legger til:

– Men det er fremdeles en lang og tung kamp å gå inn i, en kamp man kan tape. Man kan til og med tape kontakten med det utsatte barnet, sier hun.

Ferdig med skammen

Henriksen medgir at det å utgi denne boken er langt fra uproblematisk. Hun har hatt sine kvaler underveis.

– Men jeg er ferdig med å skamme meg, som jeg gjorde i mange år. Og jeg har vært heiet fram av de aller nærmeste. Disse har også tatt imot den ferdige boken med stor glede, selv om de vet det er en slags «grøsser», forteller hun til NTB.

– Jeg har familiemedlemmer og venner som slår ring rundt meg. Så får vi bare se, fortsetter forfatteren, og legger til:

– Jeg har fått veldig positive tilbakemeldinger, og jeg har fått reaksjoner av typen: «Takk for det du skriver om. Det har skjedd meg også».