P4 best på nyhet
André Winje Arntzen i P4 flyttet grenser ved å intervjue to brødre i Phuket etter tsunamien. Fredag vant han Prix Radio for beste nyhets- og aktualitetsinnslag. Thor Henry Bjor, NRK P1 Mari Hvamb, NRK Buskerud Anders Hornslien, Kanal 24
– Jeg må slutte å være så beveget, for nå vil jeg feste, sa André Winje Arntzen på Månefisken forrige fredag.
Da de nominerte i prisen for beste reportasje, nyhets- og aktualitetsinnslag i radio ble lest opp ble det spilt klipp fra innslagene. De første femten sekundene fra P4-reporterens intervju med Teo og Ivo Ulve satte i gang sterke følelser hos prisvinneren. Rundt årsskiftet satt han i Phuket med tårer i øynene og redigerte ned femten-tyve minutters opptak til et fire minutters innslag.
– Jeg skjønte at dette kom til å bli jævlig sterkt om det ble sendt. Da intervjuet hadde vært på lufta fosset sms-ene inn, forteller Arntzen.
Omdiskutert
Juryen sier om intervjuet at det er et strålende innslag med en uslåelig troverdighet. Videre heter det i begrunnelsen: «De sterke radiobildene er godt balansert i forhold til det følsomme temaet, slik at innslaget engasjerer og berører lytteren uten å være påtrengende. Respekten for intervjuobjektene står hele tiden i sentrum»
– Jeg vil berømme juryen for å ha vært modig. Vi gjorde det ingen andre gjorde når vi intervjuet ungene, sier prisvinneren. For to år siden vant han samme pris for intervju med Roger Åsheim, faren til syvårige Johannes som ble drept av hunder.
Spurte ikke om lillebroren
P4 fikk sterk kritikk etter intervjuet med guttene på fem og seks år som hadde overlevd flodbølgen, men mistet lillebroren Are. Å intervjue små barn som opplever katastrofen er helt uvanlig, mange mente betenkelig og uetisk. Mens andre synes at også barn kan få en plass de fortjener i det offentlige rom.
– Alt skjedde fort, forteller prisvinneren om den aktuelle dagen i Phuket. Foreldrene til guttene ville ha fokus på at Teo og Ivo overlevde og bort fra minstegutten som fortsatt ikke var funnet. De skulle spise lunsj, og så kunne Arntzen intervjue guttene.
Journalisten telefonerte med hjemmeredaksjonen. De tok en selvstendig vurdering. At hundrevis av nordmenn var savnet på det tidspunktet spilte inn. Likeledes at mange barn var rammet, og at enda flere barn fulgte mediedekningen av tsunamien.
– Jeg stilte basisspørsmål knyttet til det de hadde opplevd. Jeg spurte aldri om hvordan det var å miste lillebroren. Det de sier om Are, forteller de selv. Som at «jeg var redd pappa skulle miste han Are, og så gjorde han det.» Det er helt spesielt når de forteller på barnevis, så ærlig. De avslutter med å si at de gleder seg til å komme hjem. Da skulle de ut og base i snøen, og så skulle de spise litt mat og slappe av, for nå var de slitne, forteller Arntzen.
