Politiet har et informasjonsovertak som gir definisjonsmakt og setter krimjournalisten i et avhengighetsforhold, skriver Simen Sætre. Bildet er fra en pressekonferanse i forbindelse med en siktelse i Tina Jørgensen-saken.
Foto: Tomas Larsen / NTB
– Påfallende at justismordene som er avslørt i Norge de siste årene, ikke er avslørt av krimjournalister
Krimjournalistikken har ikke en maktkritisk tradisjon, skriver Simen Sætre.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Det er i et ferskt essay publisert hos tidsskriftet Vinduet at forfatter og journalist Simen Sætre ser nærmere på krimjournalistikken som sjanger og journalistisk gren.
Sætre ser for seg en tenkt granskning av journalistikken rundt Baneheia-saken, og peker på poliets informasjonsovertak som et kjennetegn og en utfordring ved krimjournalistikken. Krimjournalisten settes i et avhengighetsforhold og «arbeider i blinde», skriver Sætre:
«Sportsjournalister kan se kampene de skriver om, de filmer, snakker med utøvere, følger lag over tid, men i krimjournalistikken er det som om kampene foregikk i et lukket rom, og alt du skrev var basert på intervju med treneren. Sportsjournalistikken ville da handle om å få treneren til å si mest mulig, sportsjournalistene ville henge rundt treneren, invitere ham på øl.»
Krimjournalistikken har en sensasjonalistisk, ikke en maktkritisk tradisjon, skriver Sætre.
«[...]det er påfallende at justismordene som er avslørt i Norge de siste årene, ikke er avslørt av krimjournalister. I stedet er de rullet opp av gravende journalister utenfor institusjonene, slik som Tore Sandberg (Per Liland-saken, Fritz Moen-saken) og Bjørn Olav Jahr (Tengs-saken, Baneheia-saken), ofte med krimjournalister som syrlig, tvilende publikum.»
