Et forsøk på å rydde i Leveson-jungelen

I løpet av dagen i dag (18. mars) vil mange av brikkene i den nye britiske selvdømmeordningen falle på plass. Vi nærmer oss slutten på halvannet års politisk tautrekking om britisk presses etiske standard ulik noe vi har opplevd her på berget, og som på lengre sikt ganske sikkert vil fremtvinge debatt  og legge premisser for den fremtidige pressereguleringen også i andre europeiske land som så ofte har sett til Storbritannia i ytringsfrihetsspørsmål.

Siden dommer Brian Leveson 29. november i fjor la fram sin omfangsrike rapport har det foregått en intens politisk dragkamp for å få på plass et reguleringssystem med nødvendig legitimitet til å kunne overleve skiftende majoriteter i parlamentet. Noe av problemet for statsminister Cameron har vært en noe lettsindig uttalelse i løpet av Leveson-prosessen om at han ville støtte kommisjonens innstilling ”unless it was absolute bonkers”. Leveson-kommisjonen endte opp med å anbefale en statlig ordning som i realiteten ville ha gitt politikerne kontroll med presseetikken – en ordning som for oss, uten britisk presses nylige kriminelle rulleblad i bagasjen, ville bli ansett som et uhyrlig angrep på ytringsfriheten (Per Edgar Kokkvold har da også gått sterkt ut mot Leveson-konklusjonen).

Leveson fikk nær ubetinget støtte både fra Labour og liberaldemokratene, men etter at en altoverveiende del av det britiske redaktørmiljøet fordømte kommisjonsinnstillingen, fikk Cameron problemer med sin egen parlamentsgruppe (Lib Dem og Labour har et flertall i parlamentet på 314 mot 304 Tory’er). Mye tyder også på at partidisiplinen blant de konservative er heller svak i denne saken og at flere tory’er kan komme til å stemme med de andre partiene.

 Sakte, men sikkert har de siste tre månedenes politiske prosess ført fram til noe som kunne ligne et kompromiss. For et par uker siden oppsto det noe som så ut som et omforent politisk vedtak, men i siste liten glapp det for Cameron og han har nå valgt å ta saken direkte til parlamentet og dermed kaste ”sluttforhandlingene” om en ordning ut til offentlig skue. Det er det vi vil oppleve i løpet av dagen i dag.

Like fullt er det bare små detaljer som nå gjenstår. Mye er på plass og høyst sannsynlig vil vi i morgen tidlig se et system som ligner noe slikt som dette :(Jeg har basert det følgende på samtaler med representanter fra selvjustis-systemet som har snakket fritt, men ikke ønsker å stå fram offentlig med sine synspunkter like oppunder avslutningen av arbeidet med en nyordning. Samtalene foregikk for en drøy uke siden, og det kan ha kommet nye momenter til siden da.)

* Et delvis statlig regulert system legitimert ved et ”Royal Charter” (etter forslag fra de konservative 12.2.2013). Dette er et middelaldersk konstitusjonelt grep, et slags kongelig patentbrev (en politisk forordning, der selvsagt dronningen selv ikke har noe hun skal ha sagt, men altså ikke er det samme som en lov). Dette patenbrevet vil regulere sammensetningen av et slags panel av ”revisorer” som skal overvåke den egentlige reguleringsmyndigheten.

* En ny Press Complaints Commission vil få en uavhengig styreleder (slik det også er i dag). I dag er PCC sammensatt av 17 medlemmer, med allmennheten i flertall. Dette flertallet av representanter fra ikke-presse vil opprettholdes, men kommisjonen vil sannsynligvis krympes. Sammensetningen er fortsatt noe uklar, men vil antakelig bestå av representanter for pressen som ikke har formelle redaksjonelle posisjoner. Kommisjonens hovedsekretariat vil antakelig stort sett bli sittende i sine stillinger (den nåværende ordningen er slik at det bare kan rekrutteres saksbehandlere som ikke har hatt befatning med pressen tidligere – altså noe forskjellig fra for eksempel den norske modellen). Dette kontoret vil arbeide omtrent som tidligere med å formidle kontakt mellom klager og medium samt innstille og forberede saker til vurdering i kommisjonen. I tillegg vil det trolig bli dannet et nytt sekretariat som har til oppgave å etterforske kompliserte saker. Dette vil ha myndighet til å ilegge bøter i et begrenset omfang, og skal i tillegg drive utdanningsvirksomhet og gi råd til publikum og pressen. Et tredje nytt moment er en meklingsinstitusjon som skal arbeidet i feltet mellom etikk og juss og der partene vil bli representert ved advokater.

* En ”plakatkomité” vil heretter utgjøres også av medlemmer allmennheten. Dette er grunnleggende forskjellig fra ordningen i dag der den britiske Code of Conduct/Editors Code (altså tilsvarende Vær varsom-plakaten) redigeres utelukkende av presserepresentanter – dvs. redaktører og ”the industry” (tilsvarende blir vår norske VVP i dag vedtatt av styret i Presseforbundet – der redaktørene er i flertall).

* Finansieringen av ordningen vil bli ivaretatt av en egen organisasjon. Det har vært betydelig diskusjon om hvorvidt ”medlemskap” i den nye selvdømmeordningen skal være frivillig eller tvungen. Sannsynligvis ender det opp med en slags ordning med gulrot og pisk der medieorganisasjonene mer eller mindre tvinges til å delta.

”Det er uansett ingen grunn til å hyperventilere over det som nå blir vedtatt”, skrev The Guardian på lederplass i går. Dette er nye takter fra en avis som til nå har skilt seg fra brorparten av britisk presse i dette spørsmålet og vært nærmere Lib Dem/Labour i sitt forslag til nyordning. Likevel gjenstår det et par spørsmål, blant annet om pressens rett til veto i sammensetningen av overvåkingsorganet for ordningen (det jeg har kalt ”revisjonspanelet”). Det er også noe diskusjon om finansiering og tvunget/utvunget medlemskap i ordningen.

Dette kan likevel bli detaljer der de enkelte partiene forsøker å markere seg, blant annet for å imøtekomme representanter for de siste årenes presseofre som i betydelig grad har latt høre fra seg i debatten. Hugh Grant, som har fremstått som talsmann for Hacked Off har allerede vært ute og sagt seg litt (ikke mye) misfornøyd med det som nå synes å avtegne seg.

Men slik det nå ligger an, har celebritetsbritene sagt sitt siste ord om ytringsfrihet og personvern før det stemmes i parlamentet i kveld.

Hva mener så det britiske journalistforbundet (NUJ) om situasjonen?

I en uttalelse hevder den at det som nå avtegner seg er et utslag av ”kynisk politisk opportunisme”. Det tegner ikke bra for journalistenes rolle og bidrag til etikkdebatten i britisk presse i tiden fremover.

(For et par år siden ble jeg innvilget stipend fra STUP for å studere den britiske selvdømmeordningen. Det er med denne støtten at jeg ved flere anledninger har kunnet besøke journalistmiljøet, Press Complaints Commission og andre beslutningstakere i et forsøk på å trenge igjennom den jungel av problemstillinger som har oppstått i tilknytning til hacking-skandalene og den politiske debatten i kjølvannet av denne.)