<p>Foto:&nbsp;Oddleiv Apneseth</p>

Foto: Oddleiv Apneseth

Fotografenes blikk på Svalbard-samfunnene

Med et rendyrket fotomagasin vil Svalbardposten fortelle annerledes historier fra Svalbard.

Publisert   Sist oppdatert

Når papiravisen Svalbardposten i dag sendes ut til avisens 2.600 abonnenter, får leserne tilbud om et splitter nytt tilleggsprodukt: et rendyrket fotomagasin med historier fra livet på øygruppen. Redaktør Hilde Kristin Røsvik ga fra seg redaktørhatten til pensjonert høyskolelektor ved Fotojournalistutdanningen i Oslo, Per-Anders Rosenkvist, som fikk frie tøyler til å forme og fylle magasinet med innhold.

– Fotografer og journalister fra hele verden kommer til Svalbard. Ofte handler historiene herfra om nordlys, isbjørn, fjell, is og vakker natur. Dette magasinet forteller om menneskene som bor her. Svalbard er mer enn natur. I reportasjene får vi et innblikk i thaimiljøet, vi er med på bryllup i Barentsburg med fest og glede. Det er reportasje fra fangstmannslivet på Austfjordnes med ro og nærhet til naturen, og vi møter det unike forskersamfunnet i Ny-Ålesund. Kontrastene er store, og spennet over de 60 sidene i magasinet ble veldig bra, sier Røsvik.

Marte Stensland Jørgensen vikarierte som fangstmann i 19 dager - og dokumenterte livet i ødemarken. Foto: Marte Stensland Jørgensen
Marte Stensland Jørgensen vikarierte som fangstmann i 19 dager - og dokumenterte livet i ødemarken. Foto: Marte Stensland Jørgensen

Ville speile samfunnet

Magasinet er inspirert av VG Helgs Norgesspesial som kom ut i fjor høst, et rendyrket fotomagasin med samme Rosenkvist som gjesteredaktør. At konseptet lever videre i akkurat Svalbardposten, er ikke tilfeldig. Rosenkvist har mange kontakter og er godt kjent på Svalbard. I 2010 ga han ut boka «Svalbard Spor», og nå jobber han med et nytt bokprosjekt.

– Jeg fikk forespørselen i høst, og ba om et budsjett og frie hender. Ansvar for innhold og hvilke fotografer som skulle være involvert, var det jeg som hadde. Men jeg har samarbeidet tett med redaksjonen, forteller Rosenkvist. Han ville at fotomagasinet skulle speile samfunnet. Seks fotografer, både profesjonelle fotojournalister utenfra, og lokale amatørfotografer har laget reportasjene.

Per-Anders Rosenkvist har et nært forhold til Svalbard. Foto: Hilde Kristin Røsvik
Per-Anders Rosenkvist har et nært forhold til Svalbard. Foto: Hilde Kristin Røsvik


Hanne Dahl Geving (26) er en av fotografene som har bidratt. Hun er studerer fotojournalistikk i Sundsvall i Sverige, og fotograferte det thailandske miljøet i Longyearbyen som et skoleprosjekt. Hun brukte lang tid på å få innpass. Via en ansatt på hostellet hun overnattet på, ble hun kjent med Prawit, som kom fra Thailand for å jobbe. Han hadde dårlig erfaring med journalister fra tidligere, og var skeptisk til å møte Geving.

– Jeg var derfor litt forsiktig i begynnelsen, og stilte ikke for mange spørsmål. Jeg fokuserte heller på å bli kjent med ham. Jeg brukte mye tid, vi dro på kafé, så film eller gikk rundt i Longyearbyen. Det gjorde at han sakte begynte å åpne opp, forteller hun.

– At kontrastene var så store mellom det varme Thailand og det arktiske Svalbard, gjorde dette temaet svært interessant for meg, forteller Geving. Foto: Hanne Dahl Geving
– At kontrastene var så store mellom det varme Thailand og det arktiske Svalbard, gjorde dette temaet svært interessant for meg, forteller Geving. Foto: Hanne Dahl Geving


Etterhvert ble hun kjent med noen av vennene til Prawit, og kom tett på livet deres. Resultatet er en poetisk og tankefull skildring i tekst og bilder. Rosenkvist forteller at han lette etter nettopp slike unike og upubliserte reportasjer til fotomagasinet. Alt skulle være ferskvare.

Oddleiv Apneseth ble fløyet inn for å lage en reportasje fra forskningsstasjonen i Ny-Ålesund. Tilfeldigvis fikk de høre om et bryllup som skulle stå i Barentsburg mens Apneseth var der. Han kastet seg rundt og fulgte den spesielle feiringen i gruvebyen.

- For oss som bor her og alle som reiser hit

Av Svalbardpostens 2.600 abonnenter befinner omlag halvparten seg på fastlandet. Det er folk som tidligere har jobbet der, personer med en nær relasjon til Svalbard eller ansatte i departementer. Alle får tilbud om å bestille magasinet. I tillegg håper Rosenkvist og Røsvik at fotomagasinet skal appellere til turistnæringen.

Arbeidere Gruve 7, den eneste gruven som er i vanlig drift. Nygaard er tidligere student av Rosenkvist, og nå jobber han i Svalbardposten. Foto: John Christian Nygaard  
Arbeidere Gruve 7, den eneste gruven som er i vanlig drift. Nygaard er tidligere student av Rosenkvist, og nå jobber han i Svalbardposten. Foto: John Christian Nygaard  


– Den viktigste målgruppen er de faste abonnentene, som kanskje også kjøper magasinet til venner og bekjente. Innholdet skal berøre dem, sier Rosenkvist. Noen av sakene er oversatt til engelsk, men tanken er først og fremst at bildene skal bære historien, mens teksten er en støtte. Ganske annerledes enn redaksjonen tenker til vanlig, vedgår Røsvik.

– Selv om vi kan bli bedre på foto, har bilder en god plass i Svalbardposten. Ofte går diskusjonene rundt førstesiden vår på om vi har et godt, fortellende bilde som kan bære fronten, forteller hun.

På ekspedisjon i Sør-Spidsbergen kom naturfotografen over en død havhest med plastikk i magen. Foto: Audun Rikardsen
På ekspedisjon i Sør-Spidsbergen kom naturfotografen over en død havhest med plastikk i magen. Foto: Audun Rikardsen

Ga fotoopplæring til journalistene

Johnsen bor på Svalbard og har fotografert sporene etter industrien, med 2-4 minutters eksponering i dagslys. Foto: Torbjørn Johnsen
Johnsen bor på Svalbard og har fotografert sporene etter industrien, med 2-4 minutters eksponering i dagslys. Foto: Torbjørn Johnsen

Før han reiste hjem igjen, var Rosenkvist i redaksjonen og ga innspill på hvordan de kan rendyrke det visuelle og lage fotoreportasjer. Han oppfordret dem til å bruke Instagram og video på sosiale medier for å nå bredere ut.

– Også snakket jeg om viktigheten av å mestre mørketidslyset. Mørketiden her er lang, og skulle det skje en ulykke er det uhyre viktig at reporterne klarer å dokumentere det. Deres tilgang er eksklusiv - det tar tid før journalister og fotografer utenfra er på plass.

– Hvorfor er interessen for Svalbard fra internasjonal medier så stor?

– Det handler om kombinasjonen av det geopolitiske og naturen. Alt er satt på spissen på Svalbard, alt er synlig, slik som iskanten som flytter seg. Svalbard er på dagsorden nesten hver uke. Forskningsmiljøet er langt fremme og leverer data til store miljøspørsmål. Et dramatisk og vakkert landskap med isbjørner, hvalrosser og fugler er også attraktivt for fotografer, mener Rosenkvist.

Som magasinredaktør var han opptatt av å ikke havne i «klisjeefellen». Den storslåtte naturen er der uansett, man trenger ikke å jakte den.

På spørsmålet om Svalbardposten kommer til å lage flere fotomagasiner, svarer Røsvik:

– Jeg håper vi kan gjøre det igjen. Vi må se hvordan vi lander økonomisk. Det var tyngre å selge annonser enn jeg hadde trodd. Men kanskje det blir lettere neste gang når vi kan vise til dette magasinet?