PFU bør ikke gjøre redaktørrommet for trangt

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Som eneste redaktørstyrte medium identifiserte TV 2 den overgrepssiktede tidligere kommuneoverlegen i Frosta med navn og bilde. Andre medier hadde indirekte identifisert ham, ved bruk av tittel og navn på kommunen han jobbet i. 

Pressens Faglige Utvalg behandlet tidligere i måneden en klage på TV 2 sin identifisering, og landet på at TV 2 hadde brutt god presseskikk. Fellelsen er kritisert av flere. TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække mener fellelsen kan få konsekvenser for krimjournalistikken, og også hennes kolleger i VG og Dagbladet er bekymret for at fellelsen snevrer inn det handlingsrommet som redaktørstyrte medier har. Det er en bekymring vi deler.

Pressens selvdømmeordning har en viktig rolle i å behandle klager fra de som er berørt og omtalt i journalistikken. Når noen har vært utsatt for overtramp fra mediene, er fellelser i PFU, og de påfølgende obligatoriske publiseringene av disse avgjørelsene, ekstremt viktig for den tilliten vi ønsker at folk skal ha til oss. 

Men presseetikken kan ikke sammenlignes med Norges lover. Etikken er full av dilemmaer og skjønnsmessige vurderinger, og i dette vurderingsrommet har redaktøren både plikt og rett til å fatte beslutningene om hva som publiseres og ikke. Når Pressens Faglige Utvalg står i saker hvor man nærmest kan snakke om millimetervurderinger, burde det være særlig grunn til å stoppe opp.

Når konklusjonen blir fellelse i slike saker, risikerer PFU å innsnevre det rommet redaktøren bør ha for å kunne utøve sitt skjønn.

Derfor ble TV 2 felt i PFU for identifisering av kommuneoverlege

Identifiseringssaker er blant de aller vanskeligste etiske vurderingene journalister og redaktører står i. På den ene siden veier hensynet til den belastningen det vil være for den det gjelder, nære familiemedlemmer, og i noen tilfeller også ofre. På den andre siden kan det være tungtveiende grunner til at samfunnet ikke bare har behov for å vite om saken, men også hvem den gjelder. 

Som rådgivere for våre medlemmer, vet vi at redaktører tar disse vurderingene på dypeste alvor. Varsomhet i slike saker er ekstremt viktig, og hovedregelen er at vi skal være varsomme og gjøre nøye vurderinger ved bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i saker der det handler om klanderverdige eller straffbare forhold. 

Har man først identifisert, får man ikke tatt det tilbake, med de konsekvensene det har for alle involverte. Mange slags personopplysninger kan være med på å identifisere, men navn og bilde er en åpenbar ekstra belastning som også vil følge vedkommende gjennom livet.

Nettopp derfor gir også Vær varsom-plakaten noen ganske tydelige retningslinjer. Skal du identifisere i saker som handler om straffbare forhold, må du være mer forsiktig jo tidligere en sak er i straffesaksprosessen. Ved siktelse identifiserer norske medier i praksis nesten aldri med navn og bilde. Ved tiltale, litt flere – da vet vi at bevisene er vurdert av påtalemyndigheten. 

Ved en dom vil flere bli identifisert. Men de fleste blir det heller ikke da. For VVP gir tydelige instrukser: Skal du identifisere, må du begrunne det i et «berettiget informasjonsbehov», og plakaten gir eksempler på hva dette kan være:

1. Overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer
2. Alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger
3. Når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales
4. Identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke

Det er verdt å merke seg at lista ikke er uttømmende, selv om den åpenbart stiller høye krav.

I den konkrete saken om kommunelegen slår både eksempel 2, 3 og 4 inn i vurderingene. De aller fleste medier omtaler da også saken med så mange detaljer at det bare mangler navn og bilde – folk kan lett finne ut hvem legen er. Årsaken til at de fleste holder igjen på dette tidspunktet, er nok at legen bare er siktet. TV 2 vipper andre veien og navngir, men de har også gjort egne og omfattende undersøkelser i saken. Dette kunne PFU etter vårt syn lagt større vekt på i sin behandling av saken.

Vi mener det er fullt mulig å begrunne TV 2s identifisering helt konkret i allmennhetens informasjonsbehov og sakens alvor og omfang. 

At man befinner seg i et grenseland bør ikke utløse behov for å sette ned tydeligere grenser enn det de etiske reglene faktisk setter opp. I slike saker bør PFU verne om det vurderingsrommet redaktørene skal ha.

I etterkant av utvalgets uttalelse har det blitt spekulert i om dette innebærer en endring i grensene for hva som er presseetisk akseptabelt når det kommer til identifisering i kriminalsaker. Det vet vi ikke. PFUs uttalelse gir ikke noe klart svar. Men det er en åpenbar risiko for at avgjørelsen kan bli tolket som et forbud mot å identifisere personer involvert i alvorlige straffesaker før tiltale er tatt ut.

LES OGSÅ:

PFU mister relevans når viktige saker går bak lukkede dører