Mange ganger senere kom den samme opplevelsen tilbake med det vemodige minnet om ytringsfrihetens trangbodde kår. Jeg skulle skrive en reportasje om fiskerens rytmiske liv mellom årstidene, fra vinter til vår og sommer og var kommet til det siste. Vi satt på dekket til sjarkfiskeren Peder Johan og ventet på at motoren skulle starte.
Det ville den ikke. Det var sol, sommer og hvite måser, men motoren var død. Jeg så Peder Johans rumpe, der han la bøyd over den gjenstridige motoren mens bannskapen fløt som svart røyk gjennom den varme lufta. Men motoren ga fra seg noen korte stønn. Så ble den stille. Svett, forbannet og litt flau satte Peder Johan seg på romluken, trakk av seg en gummistøvel og begynte å grave fram innleggssålen som han brettet ut og studerte med påtatt interesse.
Den innleggssålen viste seg å være en helsides artikkel i Lofotposten med overskriften «Fiskeriministeren bør avgå». Mange år senere husket jeg ennå hvordan Peder Johans ansikt skiftet uttrykk, fra bunn fortvilelse til håp og trøst og for øvrig mine egne følelser av misunnelse og beundring til en konkurrent som hadde klart det utrolige: Det frie, flammende budskapet som hadde overlevd vinteren på Lofothavet, våren i Finnmark og tåfisen i en fiskers gummistøvel.
350 års historie
Ytringsfriheten står, som vi vet, ikke så sterkt i den nesten 600 år lange historiske pendelen fra Gutenberg til Google. Norsk pressehistorie dekker bolken fra 1660-årene og fram til 2010. 350 års norsk pressehistorie er heller ikke en entydig kamp for ytringsfrihet, målt også etter meninger en selv ikke deler.
Nå vet vi mer om det. Norske aviser har fått et bokverk om sin egen fortid. Det dekker tre bind historie og et eget bind om norske aviser fra a til å. Verket veier 6,3 kilo på badevekten og er fortalt i detaljrikdom og lange linjer med innfallsvinkler til nasjonens historie.
Martin Eide er redaktør for det første bindet, Rune Ottosen forteller historien fram til i dag, mens Guri Hjeltnes er bindredaktør for fortellingen inn til de store konflikter i vår egen tid. Dessuten står Idar Flo for bindet med et kortfattet sammendrag av historien om norske aviser.
Muhammed-krisen
Hvilken makt dreier det seg om, og hva har den gjort med oss? Det er et mirakel av samfunnsbygging og nasjonal patos. Som Oxford-professoren John Carey skrev i «Øyenvitner til historien»: «Utviklingen av massekommunikasjon er den største endring i menneskenes bevissthet».
Derfor må pressehistorien være en utrolig opplevelse for kollegiet av forfattere som har tatt for seg av avissider, debatter og et oppkomme av åpne kilder.
Norsk Presses Historie er blitt en omhyggelig balansegang mellom oppslagsverk, historiefortelling og leseropplevelse, dessverre med noen mangler som kan minne om fortielser.
I en avishistorie som spenner over hele epoken fram til 2010, burde vel Muhammed-krisen fått sin historiske plass som vår tids mediepolitiske tankekors? For kollisjonen med islam og profeten Muhammeds etterkommere skjer i en tid da ytringsfriheten står sterkere enn noensinne, overordnet både blasfemien, de gamle æresbegrepene og opphøyet til menneskerett.
Norske Intelligenz-Sedler
Det problem eksisterte selvsagt ikke for Norges første avis, Norske Intelligenz-Sedler som ble startet i 1763 i kjølvannet av en gryende, norsk offentlighet i samlivet med danskene.
Det var enevelde og kongemakten som hadde informasjonstyranniet i sin hule hånd, som kongen sa om trykkefriheten i slutten av 1770-årene: «Den kunne bli de uædle Lidenskapers Verktøj.»
I siste halvdel av 1700-tallet var det likevel folk som begynte å kalle seg «journalist», selv om den tids nyhetsformidlere heller ikke den gang oppnådde den store sosiale status i samfunnet.
Partipressen
Med formannskapslovene, parlamentarismen og dannelsen av de politiske partiene i 1880-årene kom også de politiske avisene og med dem en lang epoke av eierskap og ideologisk samliv, først for Høyre og Venstre-avisene. Fra begynnelsen av 1900- tallet dukket arbeideravisene opp og skapte et utvidet lesermarkedet til bønder, fiskere og arbeidsfolk i byene og til en radikal allmue som tok revolusjonen med seg inn i avislokalene.
Partibindingen er en historie som løper rett inn i annen verdenskrig og naziokkupasjonen, da arbeiderpressen blødde stygt som følge av okkupantenes overgrep mot mediene.
Historikerne mener at arbeideravisene ble stoppet fordi nazistene bare ville ha de største avisene på utgiverstedet, og de var som regel borgerlige.
Nato og EU
Det er mange innfallsvinkler til historien om norsk presse. Annen verdenskrig og den tyske okkupasjonen er en av dem. Det er et kapitel som også forteller om ulike bindinger til motstandskampen og okkupantene. Etter krigen bygges partibindingen opp igjen, både ideologisk og i et sterkere samarbeid mellom avisene.
Det er minst tre forhold som gjør partibindingen vanskelig for norsk presse. Det ene er de enorme fortielser som skjedde i avisens forhold til norsk sikkerhetspolitikk. Det andre er den politiske overvåkingen som vokste inn i mange avisredaksjoner. Det tredje er debatten om norsk medlemskap i EF i 1972 og foran folkeavstemningen om EU i 1994, begivenheter som i ettertid ligger milevis unna alle ytringsfrihetens idealer om «demokrati, sannhetssøken og fri meningsdannelse».
Spørsmål om norsk medlemskap i Nato hadde mange stemmer i 1940-årene, men forstummet da avgjørelsen var tatt i partiene. Avisenes stemme falt sammen med partiene og de sterke lojalitetsbånd til nasjonens sikkerhet og den kommunistiske trussel under den kalde krigen. Kanskje var det en annen forklaring også. Fremtredende norske avisfolk møtte ofte opp som mobiliseringsoffiserer i Forsvaret. Samtidig kom noen radikale generasjoner unge journalister inn i redaksjonene som politisk bevisste militærnektere.
Det er ingen grunn til å kritisere noen av dem i ettertid. Men det er et tankekors. Muligens klarte norske pressefolk å spenne bein under sin egen integritet i så mektige spørsmål som krig og fred, forsvar og de enorme ressursene til militæret.
Overvåking
På 50 og 60-tallet var 85 prosent av det samlede avisopplag talerør for politiske partier, forteller historien. Ikke rart da at fortielsene i norsk sikkerhetspolitikk fikk avleggere til overvåking mellom myndigheter og avisfolk.
Det er ingen god historie for norsk presse og den bør heller ikke gjentas. Likevel skal vi være varsomme med moralske fordømmelser over en lang arv av politiske spenninger, som fikk et mektig overbygg av trusler under den kalde krigen, kanskje som en ny vri på de revolusjonære brytninger mellom kommunister og arbeiderpartifolk i 1920-årene. Derfor tok norsk sikkerhetspolitikk noen nye veier og til Orientering, en ny partidannelse i SF, til sikkerhetspolitiske opprørere i Klassekampen, Ny Tid og Ikkevold.
Bindredaktør Guri Hjeltnes skriver det rett ut: «Lojaliteten til norske sikkerhetspolitiske interesser var større enn ytringsfriheten».
Menighetsblad
For arbeiderpressen ble partibindingen et liv i politiske lenker. Da Arbeiderpartiet kom i posisjon, ble partipressa også talerør for makta i forsvaret av samfunnets bevarelse over hele linjen i alt fra ulykker til hullete veier. Borten-regjeringen på slutten av 1960-tallet var derfor et velkomment pustehull for journalister og redaktører i arbeiderpressen. De kunne slamre løs og hevde seg som maktas korrektiv.
Men i 1972 vendte avisfolk tilbake til grøtfatet og partiene. Langt over nitti prosent av norske aviser støttet norsk medlemskap i EF.
I 1994 sto avisene fritt til å mene og informere. Likevel skjedde det igjen. For annen gang på 22 år gikk et massivt flertall av aviser på en massiv smell med folkeviljen. Den ferskeste av de gamle kollisjoner mellom avismakta og folkemakta har ikke fått en plass i historien.
John Carey hevdet at reportasjen i den moderne journalistikk ble religionenes avløser i vår egen tid. Ikke rart da at nyhetsreportasjen kom til å kretse om døden i dens mange varianter av krig, mord, utrenskninger og overgrep.
Et tyngdepunkt i historien er Hjeltnes sin beskrivelse av journalistikkens utvikling fra referatet til intervjuet og reportasjen.
Kvalitetsaviser
Historien om norsk presse inneholder mange lærepenger. Det er i bakspeilet en finner etterpåklokskapen og muligens visdommen. Avisdøden rammet særlig partiavisene og opplagssvikt beskrives i historien som et «vaklende imperium».
Likevel er historikerne overbevist om at kvalitetsavisene vil overleve på papir.
Mange aviseiere har det samme forhold til ytringer og fri debatt som banksjefer og bokholdere til regnearkene på pc-en. Jeg har sett noen små smerteskrik som er kommet under tyngden av omstillinger og oppsigelser. Men den store debatten om norske presse, dens forhold til eiere, til ytringsfrihet og økonomiske bindinger er mager trøst for dem som fremdeles tror at det levende ord kan overleve i en gummistøvel. Med vel seks kilo pressehistorie har i hvert fall strukket kjølen til økt kunnskap om hva norsk presse var i perioden fra enevelde til ytringsfriheten og profeten Muhammed.
Dagens generasjon journalister og redaktører er såpass frie at de ikke trenger å gå på de samme tabbene en gang til.
