Det er kult å kreditere kollegaen din!

I et klumsete, lite gjennomtenkt og heller ikke spesielt velformulert innlegg på Twitter havnet jeg torsdag i en meningsveksling rundt det jeg mener er en ukultur i norske mediehus.

Det falt ikke i god jord, og jeg tar også selvkritikk for det: Jeg spissformulerte, og Twitter egner seg til mye, men slettes ikke alle debattformer. Jeg fikk føle på kroppen hvor vanskelig det å komme til orde med et budskap, når man angripes fra øst og vest og kun har 140 tegn å forsvare meg med.

Derfor har jeg i stedet forfattet dette innlegget.

Det jeg ønsket å gjøre var å sette fokus på det jeg oppfatter som en misforstått høy terskel for å kreditere journalister som egentlig bare gjør jobben sin, nemlig ved å produsere nyheter.

Jeg er redaktør for et lite nettsted som har begrenset med ressurser. Samtidig står vi på året rundt, fordi vi synes det er gøy og har mål og ambisjoner om å bli lagt merke til, gjerne sette dagsorden og produsere nyheter.

For oss er det gull verdt å bli sitert av andre og kreditert for arbeidet vi legger ned ved å være først med det siste. Felles for alle nettsteder er at de lever av trafikk. Dersom du siterer et konkurrerende medium, sørger du fort for økt trafikk både hos dem og ditt eget nettsted. Det er kanskje ikke så dumt som det høres ut?

Som en nettsted som følger sykkelsporten hele året, blir vi samtidig et arkiv og huskelapp for kolleger i andre mediehus, som kanskje ikke er like påskrudd som oss i hverdagen, og som bruker vårt nettsted som idébase i forkant av de ukene de selv er på: Foran Tour de France eller store, internasjonale mesterskap.

Det er selvfølgelig gledelig, og det kan også oppfattes noe frustrerende: At man ser saker man selv har jobbet fram, og kanskje ikke blitt sitert på, som er pusset litt på slik at det passer det neste mediehusets profil og publikasjon.

Det er jo ikke slik at vi går rundt og forventer at det tilføyes «denne vinkelen ble produsert etter inspirasjon for procycling.no», men en viss form for cred og faglig anseelse vil jeg tro er et iboende behov for flere journalister enn meg.

Selv om det kanskje ikke snakkes så høyt om det, «låner» man vinkler av hverandre i høyt tempo i Medie-Norge. Det går begge veier: Enten finner man vinkler hos de store, ringer opp de samme kildene og pøser saken ut så tidlig som mulig, for «å skumme klikkene». Men det går også andre veien. Det eksisterer et slags hierarki, der – fortrinnsvis de som ligger på toppen – føler det er innafor å forsyne seg av ideene til andre reaksjoner, jobbe litt videre med den og fronte saken som egenprodusert nyheter på kveldstid dagen etter. Spør noen som jobber hos Gudbrandsdølen Dagningen, Gjengangeren eller Rana Blad, og de kan helt sikkert komme med en håndfull eksempler til deg.

Det er ikke få ganger jeg har hørt: «Hvor mange er det egentlig som leser Blikkfang Tidende (oppkonstruert navn på en avis)?» Jeg synes likevel ikke det så stor forskjell på en journalist enten han holder en notatblokk i hånda, eller en mikrofon. Om opplaget er 10.000 eller 100.000. I disse dager kan det jo også være fristende å gjengjelde spørsmålet: Hvor mange er det egentlig som fremdeles ser på lineær TV? Eller leser «den og den» papiravisa (hvis den fortsatt lever).

Hovedpoenget er at man bør være raus nok til å kreditere hverandre.

Av og til kan vi gjenkjenne høytlesning fra ting vi har skrevet fra TV-skjermen, uten at vi nødvendigvis ofres en tanke på lufta av den grunn. Det er jo sånn det er: Vi låner og «stjeler» litt fra hverandre hele tiden, samtidig som vi maler en virkelighetsoppfatning av at vi generelt er strålende oppdatert og sitter på eksklusiv info som ikke er hentet fra andre steder enn vårt «hemmelige arkiv» eller eget hode.

Selv har jeg ikke tall på hvor mange artikler jeg har klippet fra andre nettsteder. Samtidig prøver jeg å kreditere kilden, uten at jeg skal garantere at jeg i løpet av min journalistiske karriere ikke har bommet selv.

Fra tid til annen opplever jeg likevel vegring mot å gi konkurrerende medier kreditering for jobben som faktisk er gjort. Da snakker jeg om en nyhetssak som vi eller andre har publisert først, og det er sånn noenlunde logisk at andre har sett det og fått det med seg. Er man slått på en nyhet, gir man uttrykk for det høyt opp i teksten. Man skriver det ikke i siste linje, under reklamebanneret – som skjedde med en nyhetssak TV 2 nok gjerne skulle trykket publisert på før oss.

Det var en sak om sykkelrytter Sondre Holst Enger nye lag. Det tok kanskje ikke mer enn noen få minutter etter før TV 2 også var på banen, så de hadde opplagt kilder i omløp de også. Faktum er likevel at vi var først ute med nyheten, og skal krediteres deretter. TV 2 krediterte også, men endte opp med å legge setningen som spilte inn oss under egenreklamen for neste sak Da sitter man igjen med et inntrykk av at den for det første satt langt inne og man kan lure på og leseren ble med så langt ned i artikkelen og i det hele fikk det med seg (du kan lese saken her).

En annen sak vi gjorde var om gullbonusen Alexander Kristoff hadde lovt bort foran VM i Richmond, penger han tilbød ut «av egen lomme», eller i hvert fall via en privat sponsoravtale. Summen – fant vi ut via kildejobbing var på 500.000 kroner, altså 100.000 per lagkamerat. Vi sjekket også hvilke avtaler forbundet hadde, og la ut saken samme dag som VM-troppen skulle presenteres. Håpet var jo å sette dagsorden, og bli sitert videre på arbeidet vi hadde lagt ned i forkant. Aftenposten plukket opp saken samme dag, spant videre på den og skrev korrekt: «Ifølge procycling er det en bonus på 500.000 kroner» (du kan lese saken her).

TV 2 ventet til 24. september (du kan lese saken her) med å gjøre noe på det. Der blir den aktuelle VM-bonusen og de samme summene omtalt, uten at det dukker opp noen kreditering til saken vi selv publiserte tre uker i forveien.

Det gjorde jeg for øvrig journalisten som skrev saken oppmerksom på den samme dagen, uten at noen ting skjedde.

Jeg skal ikke dra dette noe lenger, da TV 2 fint kan ha lagt ned et godt stykke journalistisk arbeid i utarbeidelsen av denne saken. De kan ha sittet med kildene selv, og heller ikke (selv om det vil overraske meg) ha fått med seg vår vinkel i forbindelse med pressetreffet. Men hadde det kostet så mye å kreditere? Det jeg kan si er at jeg er veldig glad for krediteringen vi fikk av Aftenposten, og at jeg liker den måten å jobbe på.

Det jeg mener grenser mot en ukultur er når denne vegringen løses med å gi informasjonsavdelingene til diverse lag og foreninger æren for nyhetssakene, og det oppleves som tekst og sitater publisert via hjemmesider eller pressemeldinger, blir klippet og slukt rått blant journalister – for da slipper vi i hvert fall å sitere konkurrentene våre.

Ved noen anledninger kommer vi disse informasjonsavdelingene i forkjøpet, og da kan vi lese hos konkurrentene at «procycling.no hevder» at både det ene og det andre finner sted. Det trenger ikke å være noe feil med verbet «å hevde», men i nyhetssammenheng opplever jeg det som noe negativt, og opplysninger man sår tvil ved.

Med alle de sterke infoavdelingene i Team Sky, det norske fotballandslaget, Rosenborg og Manchester United – for å nevne noen – så blir man som journalist presset til å være i forkant (av informasjonsimperiene), i hvert fall dersom du skal være først ute med nyheter. Stadig møter du også en mur rundt utøverne. Kanskje får du dem ikke i tale, eller blir møtt med lovnader om at du kan skrive om ting – men at nyheten først skal slippes på deres egen nettside. I så fall vil du oppleve at konkurrentene dine konsekvent siterer den pressemeldingen, og det kan i noen tilfeller få deg til å miste interessen for hele nyheten.

I dag er det den offisielle bekreftelsen (i veldig mange tilfeller pressemeldingen) som teller, og da er det tilsynelatende veldig enkelt å «glemme» Aftenpostens avsløring om at den og den blir ny landslagssjef (tenkt eksempel), og heller forholde seg til den finpussede pressemeldingen som tross alt havnet rett foran nesetippen din i innboksen din.

Det hele er jo ganske så behagelig, men er samtidig egnet til å true din egen jobbsikkerhet på sikt.

Nå har ikke jeg tall på hvor mange jobber i media som er blitt borte den siste tiden, på hvor mange journalister som har byttet ut journalistikk mot kommunikasjon og hvor mange nye jobber som er opprettet på det feltet det siste tiåret, men jeg vil tro det er en hel del.

Jeg opplever journalistflukten og det medfølgende tapet av kunnskap og kildenettverk i de store redaksjonene, som en gradvis utvanning av journalistikken og – kort eller lang sikt – en trussel mot egen og andres jobbsikkerhet.

Jeg klarer heller ikke helt å komme meg rundt at en tekst skrevet av en kommunikatør på vegne av arbeidsgiveren, og med det åpenbare målet om at deres virksomhet skal stilles i godt lys, skal ses på som noe journalistisk frikort og et bedre alternativ enn å sitere en kollega.

Å jobbe med nyhetsproduksjon involverer noe jeg kaller for nyhetspuls. Det er en slags rus og en tilfredsstillelse når man vinner fram i kampen, og kan sette redaksjonens stempel på en nyhet du selv har jobbet fram.

Det vil – og det skal alltid være – konkurranse mellom diverse medier, og jeg, av alle (også ettersom jeg er utstyrt med et relativt heftig konkurranseinstinkt) forstår godt at andre også setter pris på å komme oss i forkjøpet.

– Snurt over at @TV2Sindre slår deg? var en tweet fra tidligere kollega Petter Tenstad etter en sak TV 2-journalist Sindre Olsen hadde «slått meg» på tidligere denne uka.

Snurt kan man jo godt være, men det bør likevel ikke forhindre deg fra å sitere TV 2 for nyheten, noe jeg da også gjorde da jeg var i posisjon til å følge den opp dagen derpå.

Det burde være ganske åpenbart at det skal være kult å sitere kollegaen din, selv om han eller hun skulle jobbe for en konkurrerende mediebedrift, men jeg føler ikke alltid at det er gjengs oppfattelse i det norske medieklimaet i dag.

Vi sitter kanskje mer i ro enn vi gjorde før, er mindre ute i miljøene, prosesserer mer informasjon og klipper kanskje mer innhold som er designet for våre nyhetsredaksjoner enn vi har gjort noensinne.

Vi er under stadig sterkere press fra annonsører, content marketing og opplever sviktende inntekter og teknologi som endrer unge mediebrukeres medievaner på en måte som skremmer oss alle.

Og nettopp nå synes jeg ikke vi skal ta oss råd til ikke å kreditere andre journalisters arbeid. Neste gang kan det være din jobb som ryker på grunn av sviktende lesertall og at annonsørenes kroner heller pøses ut via ads på Facebook eller betalte søk hos Google.

Tenk litt over det neste gang du velger ikke å kreditere!

Jarle Fredagsvik er redaktør for sykkelnettstedet procycling.no. Nettstedet er eid av Interspons AS. Tidligere har han blant annet jobbet for Aftenposten, VG Nett, TV 2 og Nettavisen.

PS: Har du opplevd at saken din er blitt snappet opp av en konkurrent uten at du er blitt kreditert for det? Del gjerne din opplevelse i kommentarfeltet under!