Artikkel er oppdatert med kommentarer fra Anne Birgitta Nilsen og Nina Husom.
Én gang i halvåret holder portrettjournalist og forfatter Niels Christian Geelmuyden skrivekurs i Marrakech. Her deltar ofte journalister med stipendmidler fra Stup-ordningen. Flere av dem har sågar skrevet anbefalinger til kurset på nettsidene til Stup.
Førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus dro i oktober til Marokkos fjerde største by for å delta på kurset. Det har resultert i en fire sider lang artikkel i årets første utgave av Prosa.
«På forhånd hadde jeg lest kursleders intervjuer med Kjendis-Norge.» skriver hun. «På kurset blir vi også kjent med kursleders intervju-objekter. Vi får vite ting om Kjendis-Norge som de fleste av oss antakelig aldri ville fått tilgang til ellers.» … «Jeg er ikke kommet helt til Marrakech for å høre historier jeg kunne lest i Se og Hør på tannlegekontoret, mumler jeg i mitt indre.»
Kjendiser og elskende redaktører
Nilsen beskriver lokalene kurset holder til i for leserne av Prosa. Hvordan de sitter. Og hun forteller om oppgavene de får tildelt under kurset, samt hennes misnøye med disse. Særlig er Nilsen kritisk til Geelmuydens lemfeldige holdning til kilder og etikk.
«I den vakre riaden får vi vite at en norsk kjendis nevnt ved navn har en elskerinne. Jeg lurer på hvorfor kvinnen omtales som elskerinne. Kjæreste er en mye vanligere betegnelse i norsk. Er kjendisen gift, og så har han henne på si? Vi får også vite at den såkalte elskerinnen er en kjent norsk redaktør, og vi får vite hvor hun utøver sitt redaktørvirke. Navnet og identiteten hennes er bare et raskt googlesøk unna for dem som ikke allerede har gjenkjent henne.»
Hun forteller at kursholderens anekdoter knyttet til kjente personer vekker ubehag hos henne, og en medfølelse med ofrene.
«Dag tre får vi høre et lydopptak av kursleders intervju med en kjent norsk kunstner. Kunstneren blir presentert ved navn. Vi sitter tett rundt bordet for å lytte til den svake lyden fra kursleders pc. Ut strømmer kunstnerens vrøvlete tale. Mannen er full som en alke. På skrivekurset i Marrakech blir kunstneren redusert til et lattervekkende underholdningsobjekt sammen med en av sine venner, som også blir nevnt ved navn. Kursleder forteller at vennen har sonet en lang dom for en alvorlig forbrytelse. Kunstneren og hans venn blir en del av underholdningen.»
Navngir ikke, men identifiserer
Nilsen omtaler aldri kursholders navn, men går likevel langt på vei med å identifisere Geelmuyden. Når Journalisten kontakter henne for å stille spørsmål sier hun at hun aldri har omtalt ham med navn eller identifisert ham. Men for mange vil følgende avsnitt kunne identifisere ham lett.
Når vi kontakter Nilsen onsdag forrige uke påpeker hun at hun ikke har navngitt Geelmuyden, og at hun ikke har noen kommentar utover det hun har skrevet i Prosa.
«Kursholder tar alltid opptak av sine intervjuer. På den måten kunne han i et av sine portretter fremstille en statsminister som en person som ikke er i stand til å gjøre rede for seg. Det gjorde han ved ordrett å gjengi det Gro Harlem Brundtland sa.»
– Du har rett i at jeg ikke er navngitt i artikkelen, men i og med at der refereres til mitt portrettintervju med Gro Harlem Brundtland, vil de fleste lesere av Prosa vite med stor grad av sikkerhet hvem kursholderen er, skriver Nils Christian Geelmuyden i en epost til Journalisten.
Han forteller at det ikke har vært noen dialog med redaksjonen eller ansvarlig redaktør Sindre Hovdenakk før artikkelen ble publisert. Det mener han kan oppfattes underlig siden artikkelen kan påføre hans omdømme betydelig skade og vanskeliggjøre rekruttering av nye kursdeltagere.
– Enkelte har allerede med henvisning til artikkelen i Prosa signalisert at interessen for slik deltagelse er bortfalt.
Ikke naturlig med tilsvar
Til Journalisten forteller redaktør Hovdenakk at det i dette tilfellet ikke var naturlig å hente inn kommentar fra Geelmuyden.
– Dette er et essay, ikke en artikkel. Sjangeren essay ligger nærmere meningsjournalistikk av typen kommentar eller anmeldelse. Derfor anså jeg det ikke som naturlig å hente inn en kommentar fra kursholderen til dette essayet.
Han forteller at Geelmuyden allerede har levert et tilsvar til redaksjonen som kommer på trykk i neste utgave av Prosa. Tidsskriftet gis ut tre ganger på våren og tre ganger på høsten.
– Jeg synes det er positivt med en debatt om fenomenet skrivekurs, og det er viktig at det nå blir belyst fra begge sider av bordet, skriver Hovdenakk i en epost.
Han viser også til at fenomenet skrivekurs har grepet sterkt om seg de siste årene. På denne bakgrunn mener han det er interessant med et subjektivt og erfaringsbasert essay fra en deltaker, og mener Nilsen reiser en rekke viktige spørsmål rundt hvordan slike kurs fungerer og om de etiske grensene de fungerer innenfor.
– Hvilke tanker har dere gjort om identifisering av kursholder?
– Det var deltakerens subjektive erfaringer som var det viktigste i denne sammenhengen. Jeg vurderte derfor ikke en identifisering av kursholder som nødvendig. Det var en vurdering jeg gjorde sammen med forfatteren.
Ingen full kunstner
Ifølge Nilsen har Geelmuyden spilt av et intervju med en full kunstner, som dermed blir gjenstand for underholdning. Dette avviser kurslederen. Han forklarer at kursdeltakerne hørte noen minutters utdrag fra et fire timer langt intervju med billedkunstneren.
– Umiddelbart etter avspillingen leste jeg opp for kursdeltagerne hvilke deler av sekvensen jeg valgte å omdanne til tekst. Dette gjorde jeg for å tematisere den ofte krevende destilleringen som en intervjuer må gjennomføre når springende tale skal omdannes til meningsfull tekst. Alternativet kan fort bli radio på papir.
Journalisten har vært i kontakt med en rekke av deltakerne som stiller seg undrende til beskrivelsen av kurset. En av dem forteller at den aktuelle kunstneren er en personlig venn som i mange år har vært helt tørrlagt, men som bruker humor.
Interessert i medienyheter? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:
Nordbø kjenner seg ikke igjen
Blant deltakerne er komiker og tekstforfatter Dagfinn Nordbø. Han sier han ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene og opplevde at Nilsen stilte seg utenfor gruppen.
– Hva har Hovdenakk tenkt på da han publiserte denne teksten? Hvorfor tok han ikke et par telefoner til andre deltakere for å verifisere beskrivelsen?
Det er kanskje tenkelig at gruppedynamikk spiller inn når vi snakker med den ene etter andre av deltakerne som ikke vil underskrive på Nilsens framstilling. Men med ett unntak er det ingen som deler inntrykket som gjengis i Prosa. Denne personen sitter igjen med mye av samme opplevelse som Nilsen, om enn kanskje ikke så spisst. Flere av de andre spør om Nilsen allerede fra starten av hadde en agenda.
Psykiater Brit Hunstad er en av flere medisinere som deltok på kurset. Hun understreker at dette er en subjektiv opplevelse, noe man skal få lov til å ha. Hunstad sier at det etter hennes inntrykk er det ikke andre som deler denne opplevelsen.
– Jeg synes det er underlig at et seriøst fagblad tar det inn, nærmest som en anmeldelse.
Hun mener også at avspillingen av intervjuet med kunstneren ikke på noen måte ble oppfattet som underholdning, og at Geelmuyden ga uttrykk for respekt for kunstneren.
Et par av deltakerne vi har snakket med synes det er underlig at Nilsen skriver at hun er spesielt opptatt av hatprat og mobbing. De opplever essayet nettopp som dette.
Tidligere nyhetsredaktør i Tidsskriftet for Norsk Legeforening, Nina Husom, nå spesialrådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet, var på kurset sammen med sin mann professor Erik Fosse ved Universitetet i Oslo. Hun forteller at de to ikke kjenner seg igjen i Nilsens beskrivelser.
– Dersom jeg som redaktør hadde mottatt denne teksten kunne jeg ikke satt på trykk. Det er total mangel på kildekritikk.
Svekker tillit til journalister
Essayforfatter Anne Birgitta Nilsen skriver i en epost til Journalisten at det sikkert er flere grunner til at hennes vurderinger av kurset skiller seg fra de andres. Som ulik bakgrunn og ulike forventninger.
Nilsen forklarer at hun forventet en profesjonell kursholder og et kurs med faglig kvalitet. Dette ble ikke innfridd.
– I mitt essay setter jeg fokus på faglig innhold og etikk i forbindelse med skrivekurs. Det er høyst kritikkverdig når en journalist spiller et klipp fra lydopptak av et av sine intervjuobjekter for utenforstående. At klippet ikke en gang er anonymisert gjør det ekstra kritikkverdig. For det første er det et alvorlig brudd på kildevernet, jfr. Vær varsom-plakaten 3.6, 3.9, 4.3 og 4.7. For det andre er avspillingen egnet til å svekke folks tillit til journalister generelt med hensyn til behandling av kildemateriale, skriver hun.
