– Var du klar over at det kom til å sette i gang en så stor prosess?
– Nei, overhodet ikke.
Christina Pletten retter seg opp i stolen i det lille møterommet i Akersgata. Det har blåst litt rundt den erfarne kommentatoren i Aftenposten den siste tiden.
Etiske utfordringer
Pletten så halvannen episode av «Ingen elsker Bamsegutt» allerede på premierekvelden onsdag 15. november. Reaksjonen kom umiddelbart. Det var noe med NRK-serien «Bamsegutt» som ikke stemte.
Tilbake på jobb neste morgen foreslo hun for resten av kommentarredaksjonen at hun kanskje skulle skrive en kommentar om serien, selv om hun sier at hun halvveis håpet at politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim skulle si nei.
Hele torsdagen brukte Pletten på å se gjennom serien. Hun satte seg godt inn i narrativet og tok seg i tillegg tid til flere bakgrunnsamtaler med NRK og andre før hun ferdigstilte kommentaren, forteller hun.
– Først og fremst reagerte jeg på barnevernsproblematikken. Jeg reagerte veldig sterkt på narrativet som ble bygget opp i serien om at barnevernet nærmest jagde «Bamsegutt» og familien ut av landet, men jeg reagerte også på at NRK identifiserer et barn i den konteksten, sier Pletten.
Hun legger til:
– Norsk presse er strenge på nettopp dét. Her er det snakk om de aller mest sårbare menneskene som finnes i Norge, så jeg syntes det var veldig, veldig rart.
Kritikken ble første skudd i baugen for NRK-prosjektet, og førte til at serien allerede sto i et kritisk søkelys da det kort tid etter ble klart at NRK hadde unnlatt å opplyse om en sedelighetsdom mot seriens hovedperson.
Da kringkastingssjefen kunngjorde at NRK avpubliserte serien for godt, var hun tydelig på at det var utelukkende situasjonen rundt dommen som var bakgrunnen.
Selv om Plettens tekst ble publisert en fredag kveld, i «dødens time» som hun kaller det, kom reaksjonene umiddelbart etter publisering.
– Hadde det ikke vært et barn involvert, hadde jeg nok ikke skrevet kommentaren. Hadde NRK utelatt dét, så hadde nok ikke saken blitt såpass stor, tenker jeg.
Pletten har et mål om å ikke være feig når hun skriver, men det er vanskelig, forteller hun, å ikke være det når sakene hun skriver om kan generere ganske tøffe tilbakemeldinger.
Christina Pletten synes det er ubehagelig å kritisere kollegaer. Det er også ubehagelig å være den som går inn i noe som folk egentlig er positivt innstilt til, sier hun til Journalisten.Foto: Marte Vike Arnesen
Da kommentaren ble publisert, fikk hun først positive tilbakemeldinger. Det var flere som takket henne for kommentaren.
– Så kom det en god del veloverveid kritikk. Det var flere som mente at vi burde kunne se gjennom fingrene med presseetikken for å få løftet fram historien, forteller Pletten.
– Ubehagelig å kritisere kollegaer
Utover lørdagen, etter at opplysninger om den tidligere dommen spredte seg på sosiale medier, dukket det Pletten kaller «møkkakjerring-mailene» opp i innboksen hennes.
– Det var tilbakemeldinger som «skam deg», og «håper du blir påkjørt av en bil» og «du burde aldri hatt den jobben». Jeg tåler ganske mye av det, og jeg skjønte såpass tidlig at det kom til å skje noe her, så jeg lukket kommentarfeltet da jeg la ut kommentaren på Facebook. Vi hadde ikke oversikt over hvilke påstander, anklager og opplysninger som kunne komme om «Bamsegutt» og familien, sier hun.
Hun tar en pause før hun fortsetter:
– Men så er det også et faktum at det er ubehagelig å kritisere kollegaer. Det er også ubehagelig å være den som går inn i noe som folk egentlig er positivt innstilt til.
Annonse
Bekymret
Som kommentator må man tåle å få tilbakemeldinger som ikke er hyggelige, mener Pletten. Hun har likevel en bekymring:
Hun er redd for at hetsen og tilbakemeldingene gjør at journalister som kanskje kunne blitt gode kommentatorer eller gått inn i vanskelige temaer, ikke gjør det. Hun tenker da særlig på unge kvinner og spesielt unge minoritetskvinner.
– Det er en reell bekymring. Det har blitt ganske mye heftigere de siste årene og hvis det er noe vi trenger, så er det at unge kvinner og andre minoritetspersoner skriver om blant annet utenrikspolitikk og bruker sitt perspektiv, sitt blikk, sine erfaringer, sier Pletten.
Hun legger til:
– Det er min største bekymring, at vi kan gå glipp av mange gode stemmer.
Satt på en håndgranat
På spørsmål om hun ville gjort noe annerledes nå som hun har fått saken og den lille stormen litt på avstand, er Pletten usikker på hva hun skal svare.
– Det er vanskelig for meg å si at jeg skulle gjort noe annerledes, fordi det var jo litt som at jeg satt på en håndgranat uten at jeg visste det. For jeg visste ikke om overgrepsdommen da jeg skrev kommentaren.
I retrospekt etterlyser hun likevel et mer overordnet perspektiv i mediedekningen av saken.
– Kunne vi ha laget enklere og mer nøytrale saker? Hva betyr det når du tar uføretrygden din med deg ut av landet? Hvem er det som har ansvaret når man havner i trøbbel i utlandet?
Som kommentator må man tåle å få tilbakemeldinger som ikke er hyggelige, mener Christina Pletten.Foto: Marte Vike Arnesen
Hun fortsetter:
– Kanskje vi også burde ha vært enda flinkere til å forklare hvorfor presseetikk er viktig. Hvorfor det er viktig å skjerme barn. Hvorfor det er viktig at vi har disse reglene. At det ikke bare er pirkeri, men at det handler om å beskytte de aller svakeste.
Systemkritikk
Pletten mener prinsippene i presseetikken er ukjent for mange lesere, og at det derfor kan være vanskelig å skjønne poenget.
– Jeg har fått mailer fra folk som ikke har forstått at det er forskjell på Vær varsom-plakaten og de norske lover, som oppfatter min kommentar som et angrep på «Bamsegutt» eller kritikk mot Tore Strømøy. De ser ikke at det i dette tilfellet er mer snakk om systemkritikk.
Påstanden om at serien burde skjermes fordi det kun er Tore Strømøy som lager journalistikk på de svakeste, synes Pletten er urettferdig.
– Den påstanden har jeg lest flere ganger og det vet jeg ikke stemmer, bare se mot lokaljournalistikken og fagpressen. Det er så mange journalister som folk aldri har hørt om, i små og store redaksjoner i dette landet, som bruker dag ut og dag inn på å skrive om de aller svakeste.
