Porsgrunn Dagblad satte journalist Vivi Sævik til å dekke samtlige 22 konserter på Wrightegaarden i sommer. Men hun fikk ikke skrive personlige anmeldelser. Den type kulturjournalistikk betalte seg. Foto: Porsgrunn Dagblad
Kritikerne har talt: Den dumme kultur=journalistikken er død
Kulturjournalistikkens tilstand er kanskje ikke så ille likevel. Men uten bedre rammer skrotes også den gode journalistikken av umoden digitalisering.
Denne artikkelen er over sju år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Kulturjournalistikken er under press. Den gir ikke lokalavisene trafikk og dermed begrenset med inntjeningsmuligheter. Kritikerne i redaksjonene blir færre og med det også anmeldelsene. Vårt nettsted Mediedebatt.no har tatt tak i problemstillingen.
Premisset var at kulturjournalistikken er presset, noen steder også helt ut av både redaksjoner og spalter. Det ble både bekreftet, problematisert og motsagt.
– Så beklager, men jeg hadde ikke fått med meg at kulturjournalistikken er død. Jeg driver med den hver dag, konkluderte kulturjournalist, Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen fredag.
Han slo et slag for hverdagsjournalistikken ved å vise til at kultursaken om søskenbarnet til
Mediedebatt.no
Er et nettsted lansert av Journalisten med støtte fra Fritt Ord. Målet er å samle debatten som rører seg rundt journalistikk. Både fra Journalisten og fra andre medier.
programleder og musiker Thomas Seltzer ble avisens mest leste sak om valget i USA. Søskenbarnet var karakter i Setlzers dokumentar som ble vist i NRK-programmet Trygdekontoret.
Redaktør Erik Enger i Porsgrunns Dagblad kunne feire 200 nye abonnenter etter å ha dekket konsert-sommeren på Wrightegården i Langesund med bildeserier og blikk for publikum. Helt fritt for det han omtalte som narsissisme, eventuelt forstått som subjektive anmeldelser.
– Med en sommerredaksjon på totalt 5 journalister og papiravis 5 dager i uka, bestemte vi oss mer eller mindre for å satse alt på ett kort. Vi satte vår erfarne journalist Vivi Sævik til å dekke samtlige 22 konserter, med forbud mot personlige anmeldelser, skriver Enger. Det betalte seg altså.
En ganske annen virkelighetsbeskrivelse enn den kulturleder Vera Henriksen i Romsdals Budstikke kunne presentere. Der blir bokanmeldelser lest av kanskje 50 eller opptil 100 stykker.
– En forklaring kan være at vi leser annerledes på skjerm og mobil enn vi gjør på papir. Vi søker reine nyheter og raske oppdateringer. Kanskje vil vi endre lesevanene på sikt. Men den store bekymringen er at kulturstoffet – og da først og fremst kritikken – vil forsvinne til nisjepublikasjoner, hvilket vil være en alvorlig situasjon. Her er jeg for øyeblikket mer bekymret for de større avisene enn for lokalavisene, som har et spesielt oppdrag i sine nærsamfunn. I vår avis er det fortsatt prioritert å anmelde litteratur, musikk og konserter med lokal relevans – enn så lenge, skriver kulturleder Vera Henriksen i Romsdals Budstikke.
Og litteraturkritiker Silje Stavrum Norevik i Bergens Tidende opplever at negativ og tydelig kritikk faller flatt på Facebook, distribusjonskanalen som fores og fremmes av applaus og likes.
– Jeg tror neppe at sosiale medier blir redningen for litteraturkritikken. I så fall må det skje en endring i måten vi distribuerer kritikken på, mener Norevik.
Vera Henriksen i Romsdals Budstikk. Foto: Bjørn Bruvoll
– Det de ikke klikker på, altså. En del kulturjournalistikk blir både klikket på og lest. Men ingen medier, kanskje med unntak av Morgenbladet, har leserundersøkelser som sier at kulturstoffet er det aller viktigste for leserne.
Med andre ord: Dum journalistikk er ingen interessert i. Og Olsen mener at man ikke mister noe av verdi om den slappe kulturjournalistikken forsvinner. Det kan til og med gi mer plass for den gode, kritiske kulturjournalistikken, som leses.
For at denne skal ta over trenger imidlertid journalistikken gode rammer. Kritikerlagets nestleder Sindre Hovdenakk viste til at ”Dagens politiske regime har forelsket seg i begreper som entreprenørskap og kulturfeltets næringsinntekter. Men en ansvarlig kulturpolitikk må også ta hensyn til at kritikk, som all annen meningsproduksjon, ikke lar seg transformere til varer på et marked.”
– Selv om de aller fleste kritikere i dag er frilansere, er det helt avgjørende å fastholde at det overordnede ansvaret for videreføringen og utviklingen av god kritikk ligger i redaksjonene og hos redaktørene. Ikke hos den enkelte kritiker alene. Alt annet er en form for kulturpolitisk ansvarsfraskrivelse, slår Hovdenakk fast.
Det som ikke måles i tall
Uten den kritiske, gode, interessante kulturjournalistikken gjorde Tom Egeland det derimot klart hva vi mister. Han trekker linjene langt bakover i tid, og understreket at kulturen former oss som mennesker. Som sivilisasjon:
– Du har kanskje ikke lest Homer. Eller Vergil. Eller Bibelen. Du har kanskje ikke lest Dante eller Shakespeare. Men tro det eller ei: De er med deg, likevel. Inni deg. Som en del av alt som former din kulturelle identitet, din selvforståelse.
Derfor er det så uendelig viktig at redaktører og journalister hegner om verdier som ikke lar seg måle av øyeblikkets trafikktall, unike treff, sidevisninger, gjennomsnittlige øktvarigheter og fluktfrekvenser.
