Når sitatsjekken trenerer

Det kuttes i norsk mediebransje. Slik har situasjonen, om ikke sammenhengende, vært siden høsten 2008. Det er ikke unaturlig at Journalisten skriver om dette.

Våren 2009 mottar vi tips om at de ansatte et av de større mediehusene i Oslo orienteres om kutt. Journalisten får fra en kilde på allmøtet beskjed om hvor mange årsverk som skal kuttes og hvordan sluttpakkene er utformet. Så fort allmøtet er avsluttet ringer vi klubbleder for å få en reaksjon. Hvordan oppfatter medlemmene i redaksjonsklubben nyheten fra ledelsen?

– Det har jeg ingen kommentar til.

– Nei vel, da skriver jeg at du ikke har noen kommentar til det.

– Da må du gi meg sitatsjekk.

- … hva? Jeg kommer til å skrive at du har ingen kommentar til det som nå skjer.

– Ja, men jeg vil ha sitatsjekk på det.

– Jeg opplever at du ønsker å trenere saken vår.

– Nei, på ingen måte. Jeg er ved datamaskinen om litt. Sender du meg sitatsjekken, skal du få et kjapt svar.

Dette er en samtale som faktisk har funnet sted. Den er kanskje ikke ordrett gjengitt, men er innenfor norsk sitatskikk. Det var en vanskelig situasjon i bedriften, det var en helvetes situasjon i mediebransjen for øvrig. Vi ønsket ikke å tråkke noen på tærne. Snarere ville vi at de berørte skulle føle seg bekvemme med det fagbladet deres skrev om situasjonen ved deres arbeidsplass. Vi sendte sitatsjekk mens artikkelen ble skrevet opp.

Journalister er, etter å ha intervjuet en del, særlig opptatt av å få sitatsjekk. For noen holder det å lese opp sitatene, men for mange er det viktig å få lese gjennom det de gjengis på. Hvilket er fornuftig. Selv har jeg opplevd at sitater jeg har gitt er gjengitt med sterkere farger enn jeg ga dem. Derfor mener jeg det er viktig å gi kildene sitatsjekk. Kanskje var det en nyanse jeg gikk glipp av under telefonintervjuet.

Noen ganger handler det også om trygghet. Å få vite hva som kommer i artikkelen før alle andre gjør det. Forståelig. Derfor burde det være naturlig for journalister som intervjuer personer utenfor andedammen å ha en lav terskel for sitatsjekk. Det er ikke nødvendigvis slik at det å gi sitatsjekk uoppfordret er løsningen, men det kan være lurt å spørre om kilden har behov for det.

Leserredaktør Bjarne Schilling i Politiken viser til en undersøkelse gjennomført i fjor. Her ble flere artikler fra avisen gjennomgått av kilder. 60 prosent av artiklene bærer ifølge kildene preg av feil eller misforståelser. Disse kunne med hell vært unngått om sitatsjekk var blitt gitt. Slike tilfeller finnes garantert også i Norge.

Ikke alle vil spørre om sitatsjekk av frykt for å fornærme journalisten og på den måten miste muligheten for omtale. Jeg kjenner noen som tenker slik. Da fremstår det for meg som om vi har et rykte som i beste fall er problematisk.

Og så er det de av kildene vi opplever at trenerer sakene. De som bruker timevis på å svare, eller ikke svarer på henvendelser timevis etter at sitatsjekken er sendt. De konstruerer et problem i motsatt retning.

Klubblederen som forlangte sitatsjekk på at det ikke var noe å kommentere svarte aldri. Da en halv time var gått skrev vi sitatet om til indirekte sitat og publiserte saken. Ikke optimalt, men det var heller ikke utgangspunktet.